F°

Reisop hvis du ...

mygg stikker

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Husk myggspray.

... KLØR

Vi – det vil si Isa og jeg, men du må gjerne føle deg kallet til denne historien og la deg innbefatte av dette vi-et, du også – hadde vært og badet på Tjuvholmen, altså kastet oss uredde ut fra bryggekanten slik det passer seg på varme sommerdager, uten å bli altfor nedslått av de omkringliggende småborgelige kitschbygningene, frastøtende så klart, som det likevel ikke skal handle om denne gangen, eller latt oss – det vil si meg – irritere av Oslo kommunes bruk av billig pukk fremfor sand på badestranda, og var nå på vei hjem, til fots, gående oppover Wergelandsveien, avkjølte i sommerkroppene, med is i den ledige hånda som ikke leide, da vi så et hvitt og bustete hode stikke – jeg er fristet til å skrive faretruende – opp over hekken ved Litteraturhuset. At jeg ikke reagerte umiddelbart, instinktivt, som et redselslagent dyr, som det sikkert heter hos noen, og at jeg følgelig brukte opptil flere sekunder før jeg klarte å sette det hvite og bustete håret i forbindelse med den like hvite og bustete forfatterkroppen, skyldtes antagelig myggstikkene på høyre ankel og på baksiden av venstre kne, ikke bare fordi de klødde, som jo kan være distraherende nok, men fordi jeg hadde glemt hvor mye myggstikk klør og var forbauset, og derfor var fordypet i tanker om denne kløen: Har myggstikk alltid klødd like mye, tenkte jeg og spolte meg gjennom ti-tyve somre. Like fullt kom dette hvite og bustete hodet stadig nærmere, og det var snart ikke til å unngå at jeg satte det hvite og bustete hodet i sammenheng med den hvite og bustete forfatterkroppen. Vel å merke var det vi som beveget oss i retning av hodet, men det kom likevel nærmere, vi kom nærmere, det var nærværende. Det var riktignok ikke allestedsnærværende, selv om det kanskje kan betegnes som allmektig.

Isa måtte på do, jeg måtte på do, og vi hadde planlagt å gå på do i kjelleren på Litteraturhuset, siden vi ikke hadde passert noen offentlige toaletter så langt på veien hjem, og vi var enige om at Oslo kommune burde bruke mer penger på offentlige toaletter, mindre på småborgerlige kitschbygninger (som jeg kan forsikre om at det ikke skal handle om denne gangen), og Isa kommenterte også at det var idiotisk å ikke ha toaletter ved en offentlig badeplass, men åpnet samtidig for muligheten at det bare var vi som ikke hadde sett ordentlig etter.

Jeg vurderte å spørre henne om det var irriterende, slik hun alltid pleide å spørre meg, spøkefullt, dersom jeg agerte sinna, men i og med at hun nettopp hadde benyttet seg av den samme avvæpnende strategien da jeg lenger ned i Wergelandsveien, med Slottsparken på vår venstre side, hadde kommet med noe ufine gloser om han som stod foran oss i køen på Ica, da vi for litt siden kjøpte is, virket det bare etterapende, til og med hevngjerrig, om jeg nå skulle spørre henne om hun var irritert, kanskje malplassert til og med, et brudd på rollene, siden det strengt tatt var hun som pleide å spørre meg om det var irriterende når jeg hisset meg opp, noe som også impliserte at det først og fremst var jeg, og ikke Isa, som lot meg irritere av småting, sånn som hvordan denne fyren foran oss i kassakøen insisterte på å få kvittering på de to ølene han hadde kjøpt, hvordan han bare måtte ha kvittering, og hvordan han fortsatte å insistere på å få kvittering, uutalt riktignok, men han ble stående, noe som åpenbart var insistering nok.

Butikkhjelpen hadde nærmest stått på hodet under varebåndet, åpnet skuffer, lukket skuffer, ropt over til nabokassa og spurt om han hadde noen tomme ruller, noe han ikke hadde; og sånn hadde det fortsatt, fyren foran oss i køen hadde ikke vært til å rikke, der han stod med to bokser Hansa i en gjennomsiktig fruktpose og ventet på kvittering.

Jeg begynte selvfølgelig å irritere meg over at det tok så lang tid, at isen antagelig var i ferd med å smelte, men foreløpig var irritasjonen rettet mot den stakkars butikkhjelpen som tross alt gjorde så godt han kunne med å lete etter tommer kvitteringsruller, før han til slutt ga opp og meddelte til den ventende at det ikke ble noen kvittering. Fyren – for øvrig antrukket i brasiliansk fotballtrøye, uten at jeg kan avgjøre om det har noen betydning – var åpenbart skuffet og rakte en ironisk tommel opp til butikkhjelpen før han tok fruktposen med de to ølene med seg og forsvant ut i sommervarmen.

Det var da jeg forstod at det var han, og ikke butikkhjelpen, som irriterte meg, og gledet meg derfor over at en tom kvitteringsrull plutselig kom til syne i en lomme under kassastolen.

Men heller ikke denne skjebneironien skal det handle om, og i den grad det skal handle om irritasjonen denne kvitteringshigende ølboksfyren foran oss i køen fremprovoserte, skal det handle om resonnementet mitt som fulgte da Isa og jeg gikk oppover Wergelandsveien før vi ankom Litteraturhuset hvor det hvite og bustede hodet stakk faretruende opp over hekken.

Hva får et menneske til ikke bare å be om kvittering for to bokser øl, men fortsette å insistere på at denne kvitteringen er nødvendig når han ser at han lager kø i butikken? sa jeg til Isa som umiddelbart begynte å le av meg. Ganske analt, tilføyde jeg, for det er jo ikke som om han får trukket det av på skatten.

Kanskje han har lagt ut for en kompis og vil være etterrettelig.

Ja, la oss si det er grunnen, sa jeg, noen annen grunn kan det neppe være, så impliserer det at han enten har et dårlig kortidsminne og følgelig ikke er i stand til å huske hva to bokser øl koster eller at vennen ikke stoler på ham – men hvem vil ha en venn som enten mistenker noen for å lure til seg et par ekstra kroner, eller omvendt: en venn som faktisk gjør det bevisst?

Kanskje det ikke var en venn, men en kollega eller noe?

Men hvorfor kan han ikke bare si det som det var, idet han overrekker vennen eller kollegaen ølboksene, at de kostet en femtilapp? Hvorfor må han være så pedantisk at han må treffe på krona? Om han bommer litt på prisen, den ene eller den andre veien, hvilken rolle spiller det?

Eller han kan bare si vær så god og gi ham ølen, foreslo Isa.

Enda bedre, men en fyr som må ha kvittering for to øl, uansett hva grunnen må være, er neppe i stand til å gi noen to øl uten å ta betaling. Men mindre, tilføyde jeg raskt og forsøkte å se ut som Sherlock Holmes (i Benedict Cumberbatchs tolkning) da jeg sa det, denne vennen eller kollegaen hans alltid ber ham kjøpe med øl og aldri betaler for seg, og kanskje må han derfor be om en kvittering, og følgelig legge kvitteringen diskret i posen, og så overrekke vennen ølboksene med kvittering, for å hinte. Kanskje er han bare konfliktsky? Ja? Nei, han var en voksen mann, og bør følgelig være i stand til å si det blir femti kroner uten å måtte bokføre utlegget.

Isa kysset meg, og jeg lurte på om jeg hadde vært morsom eller søt, eller om hun bare ønsket å avbryte utledningen som hun av erfaring visste kunne fortsette hele veien hjem til Alexander Kiellandsplass. Likevel så jeg ingen grunn til å spørre, for hun smakte vaniljeis, og jeg visste dessuten svaret på forhånd.

Vi gikk videre, og så, noen meter lenger fremme, var hodet der, kløen også, før hodet omsider fortrengte alle tanker om fortidige somre og lyste opp i bevisstheten som et langt mer nærliggende minne.

Det er …, sa jeg. Jeg tør ikke gå forbi. Ikke det at han nødvendigvis gjenkjenner meg av utseende, jeg vil ikke være innbilsk eller noe, men jeg tar likevel ikke sjansen, jeg holder meg.

Isa smite, ristet på hodet, gikk raskt forbi utserveringen og småløp opp trappene til hovedinngangen. Jeg småløp også, rundt hjørnet hvor jeg ble stående å kikke inn gjennom et hull i den ennå så grønne hekken.

Der satt han altså, alene, med løftet hodet og løftet et hvitvinsglass, andektig. Jeg forestilte meg at jeg gikk bort til ham, spurte om han ønsket selskap, og at vi mot alle odds, nei, ikke alle odds, men stikk i strid med åpenbare hindringer, selvfølgelig, fant tonen. Jeg så ham tenne seg en sigarett, og tenkte at jeg også tente meg en sigarett, sittende på den andre siden av bordet, og at Isa skulle finne oss slik, kameratslig røykende, idet hun kom tilbake fra toalettet. Hva ville hun i så fall tenke? Her sitter de og røyker og drikker – for kanskje hadde jeg også bestilt meg et glass øl. Og gjennom hullet i hekken så jeg det for meg, hvordan jeg hevet glasset, sa skål, siterte Hermann Broch, og med det innledet en lengre diskusjon om hvorvidt Der Tod des Vergil var vellykket som roman eller ikke. Fra det hvite og bustete hodet skulle det selvfølgelig komme noen betimelige innvendinger, ironiske kan vi til og med kalle dem, i og med at det var vi som satt her og diskuterte romansjangeren, og så ville han le, skoggerle, eller kanskje heller klukkende. Akkurat da skulle Isa nærme seg, langsomt, og fremdeles kunne hun ikke tro hva hun var vitne til. Først ville hun spørre seg selv, stående på trappen, om det var han som hadde ropt på meg, og at han nå æreskjelte meg, men etterhvert som hun nærmet seg, ville hun forstå at hun ikke var vitne til konfrontasjon, men samhold, og at det ikke fantes noe faretruende med dette hvite og bustede hodet i det hele, like lite som den hvite og bustete forfatterkroppen var noe å frykte.

Jeg så henne sette seg ned sammen med oss, bestille seg et glass hvitvin, hun også, og så løfte glasset, sjenert, og gjøre tegn til at jeg skulle gjøre det samme. Han skulle så, ubeskjedent selvfølgelig, slå glasset sitt i glassene våre, og henvendt til meg takke for samarbeidet.

Som en konseptroman, skulle han si, så ble den ikke så verst når man tenker på alt den genererte av avisføljetonger. Noe både Isa og jeg skulle nikke anerkjennende til. Siden skulle han takke for samtalen, unnskylde seg med at han måtte inn for å kommentere fotball i Wergelandsalen, og vi skulle gå hjem og være et vi hvor bare Isa og jeg hører til.

Relaterte artikler