Hører du på musikk når du skriver?

Don DeLillo gjør ikke det, sier Don DeLillo, musikk hører han på når han trener, og da går det for det meste i jazz fra sekstitallet – Miles Davies, John Coltrane, Charles Mingus og kompani. Heller ikke J.K. Rowling hører på musikk når hun skriver, det blir for distraherende, sier mammaen til Harry Potter. Stephen King skal visstnok ha hørt på tungmetall i tidlige skriveår, på full guffe, og Jonathan Coe spilte en del minimalisme, Philip Glass, Steive Reich og den slags. Greil Marcus, som har flere musikkbøker på samvittigheten, blant annet om Dylan, hører på musikk men bare til korrekturen, sier han, ikke selve skrivinga, til det foretrekker han stand-up, vitser og ståket fra publikum. Sånn sett er han motstykket til Johan Harstad som må ha det stille under korrekturen, men ikke ellers, «stort sett, jeg har spillelister med musikk til ulike typer arbeid, jeg bruker det nokså aktivt i arbeidet, det å skrive er jo en slags musikk i mine øyne – det er en rytme og det skal gå an å danse til litteraturen, uten at det er et en-til-en forhold mellom det man hører på og det man skriver». Flammeforfatter Linda Klakken spiller også musikk til skriving, sier hun, men «bare for å komme i gang, en låt eller to». Victoria Durnak gjør det også innimellom, og «da helst musikk jeg kjenner godt fra før, og som har en håpefull tone».

– Hodet er ikke der med henne

Eline Lund FjaerenTidligere i vår ga Eline Lund Fjæren ut sin andre roman, Klokken og sengen, som hvis man skal skjære helt til beinet, handler om ei ung jente som sitter i leiligheten sin. Får ikke sove, vil ikke våkne, kunne man kanskje sagt. Romanen første setning lyder: «Den viser fire førtiåtte, om bare noen timer vil den ringe.» Og vi skjønner at det er en vekkerklokke og at noen ligger våken og ser på den. Og det er også litt den samme følelsen romanen gir etter hvert som man leser den, man skjønner at man ligger våken og venter på at noe i den – eller vi som leser – skal begynne å ringe.

NØH: Kanskje vi kan begynne med linja «Slik er det med oss: kroppen og jeg, hun er alltid et steg foran…» Fordi: Er det virkelig sant? Jeg mener ikke biografisk sant, men en sannhet du tror på eller (evt) kjenner deg igjen i? Jeg spør fordi jeg ofte opplever det som motsatt, at sinnet (psyken, ikke raseriet) ligger steget foran, at kroppen blir kvalm etter at det triste har satt seg, eller glad etter det morsomme osv, og at det er gamle opplevelser av rom som former nye, ikke kroppens tilstedeværelse?
ELF: I boken opplever hovedpersonen at kroppen har flyttet inn i den nye leiligheten før henne, eller før hjernen, at den tar plass og tilpasser seg. Hun skvetter til når hun våkner midt på natten og ser sin egen kropp: Hodet er ikke der med henne, det er i Oslo, eller det er tilbake på landsbygda, i barndommen.

NØH: «… foreldrene mine er gode, de er det ennå. Ikke nære, men gode.» Og hvordan går det an, ville jeg spørre? Eller: hvordan ser det ut? Gode foreldre som ikke er nære? Hva slags godhet blir det?
ELF: Kanskje er det mulig å ønske godt, være nært tilstede med kroppene sine uten å besitte en språklig nærhet. Når moren og hovedpersonen kommuniserer, snakker de kun om hverdagslige ting. Moren vet at datteren har det vondt, at hun ikke går på universitetet, men nevner det aldri. Allikevel er hun alltid tilgjengelig, kontaktsøkende – hun ønsker datteren godt.

NØH: Den passasjen på slutten av kap 1 – «det gjelder å ikke angre … snart glemmer jeg ham også …» – minner litt om Freuds veldig enkle formel på å komme over sorg: La tida gå, vær aktiv, la libidoen knytte seg til andre ting, du er kanskje på lag med doktoren?
ELF: Det er vanskelig å se for seg en annen måte å gjøre det på, om en vil videre.

Les mer » 

Roman gis bort

finnannonse

På onsdag slipper vi Victoria Durnaks roman Torget hos Cappelens Forslag i Oslo. Der vil du kunne kjøpe denne boka som har blitt forsinka av både budbiler og snøstormer, men som vi lover er på vei ut i bokhandlenes hyller mens vi skriver dette. Den oppmerksomme bokleser har kanskje også fått med seg at det ligger et eksemplar av denne ute på Finn.no – som til og med gis bort! Det er ikke tull, alt du trenger å gjøre er å sende oss en vits, og så vil forfatteren selv velge ut den vitsen som er morsomt/best/får oss til å le høyest. Som en slags homage til bokas hovedperson Elin, vil boka også leveres personlig av forfatteren. Fristen for å sende inn en vits til post (at) flammeforlag (dot) no er førstkommende fredag, men sats ikke alt på ett kort – kom innom slippfesten på onsdag og sikre deg et eksemplar der. Event for de som liker å melde seg på ting finner du her

Mens vi venter, leiter etter bøker og andre ting på Torget og gleder oss til fest, så har vi stilt Victoria Durnak to kjappe spørsmål:

FF: Hva er det beste du har fått fra Torget på finn.no?
VD: Jeg har fått mest praktiske ting, flest bokhyller. Drømmer om å få en palme eller et to meter høyt gummitre, men det legges nesten aldri ut planter. Tuja har jeg sett, men jeg har ikke hage (og foretrekker barlind).

FF: Kan du en god vits?
VD: Læreren ber eleven om å fortelle klassen hvilken bok hun har lest. Eleven svarer: Den het Gule sider, men jeg skjønte den ikke. Den hadde for mange karakterer.

 

Min metafor (73)

Maria Kjos Fonn

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Maria Kjos Fonn.

«They take apart dead bodies like toys for the local boys».

Sitatet kommer fra Nick Caves «Water’s Edge», fra plata Push The Sky Away, og føyer seg i rekken av Caves erotisering av døde og døende kvinner.  Similen er rå og enkel, og man vet ikke hvem som gjennomgår det aller nedrigste: kroppene som ble partert eller gutta som må leke med dem.

Tanken går først til en krigssone, men låta handler om noen lokale gutter som spionerer på de besøkende byjentene når de bader – med intenst, voldelig begjær. Hos Cave kan begjærets slagmark nettopp være en krigssone. En kropp er en ting, uavhengig av om eieren er i live. Caves nekrofile romantikk er frastøtende – og det er i det frastøtende fascinasjonen ligger.

Kjærlighet på trikken

kjærleik og trikkDu kjenner sikkert til de gule trikkene i Lisboa – om ikke annet så fra omslaget til Ola Innsets debutroman. Du har kanskje trikket deg gjennom Amsterdam også, i de snart hundre år gamle veteranvognene der nede? Fulgt skinnene gjennom Praha, Istanbul, Berlin? I Milan fins den i oransje. I Melbourne rød. Og San Franscisco hvit. Og i Oslo? Den klarer du kanskje på egen hånd. Og tenk deg at Kazuo Ishiguro og Stacey Kents frokosttrikk virkelig fantes! «Climb on board/ You’ll soon manage/ To find at the far and of the carriage/ The most wonderful buffet/ There’s everything you’d want to eat/ You can take a feast back to your seat/ Whatever you can fit onto your tray/ And the mist on the windows will start to fade/ As the sun climbs higher in the sky …» Sånn burde alle dager begynne, ikke sant?

I LA fins det nå forresten egne trikketurer lagt til Valentindagen, gjennom botanisk hage, for alle dere snarforelska, nyforelska, langforelska og snart ferdigelska der ute. I Hong Kong, hvor trikken ikke er like populær, gjør entusiastene alt de kan for å løfte den fram, du kan til og med gifte deg på toppen av en, her fra programmet til Hong Kong-gjengen: «Nothing can be more thrilling than taking a vintage open-top «Ding-Ding» and exchanging your vows witnessed by friends and family in the heart of the citys hustle and bustle.» Og i Krakow faller du på et blunk.

Yvonne Kuhn, som skreiv Det er trikken i ditt liv for elleve år siden, sa den gang til Bok & Samfunn: «Ja, hva er det med trikken? Jeg er nok litt romantiker, men tror at det kan være mange som kan være «den rette». Da jeg var singel satt jeg selv på trikken og så etter mannen i mitt liv. Kanskje det er Han, tenkte jeg om en som kom på eller gikk forbi på gata. Og skulle jeg hoppe av og gå bort og fortelle det til ham? Eller kanskje han som sto i andre enden av vogna var en jeg kunne ha tilbrakt resten av livet sammen med?» Kuhn hadde åpenbart passet godt inn i Krakow.

Vi runder av mellom to stopp med Jan Erik Volds flotte Trikkeskinnedikt (hvem andre når det er trikk og kjærlighet som gjelder?) og oppfordrer med det alle til å hoppe på en trikk og se hvor den går, samme hvor …

Tenkte jeg skulle skrive et dikt
om trikkeskinner.
En gang begynte jeg på ett: Byen ligger
bundet
i sitt nett av trikkeskinner
- kom ikke lenger.
Gå ut og se på trikkeskinnene,
de binder ikke
byen fast, de ligger nedfelt i gaten
med brostein solidarisk på begge sider;
gå ut
og se på byen, den er ikke bundet, byer
kan ikke bindes. Nei trikkeskinner er
til å legge femøringer på,
trikken paraderte
på brune mynter opp Theresegate,
vi stod i portrom
parat til å stikke av om trikken
stanset, konduktøren ut!

Min metafor (72)

Rebecca Viola Wexelsen

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Rebecca Viola Wexelsen.

«Matsedeln är en nekrolog.»

Det er en liten bit av et av diktene til Wislawa Szymborska, fra hennes siste diktsamling som er oversatt til svensk av Anders Bodegård med tittelen Nog nu.

Dette er en setning som har hengt seg fast i meg (selv om jeg ikke er vegetarianer og med god apetitt velger retter fra nekrologen, har jeg også hatt glede av å skape nokså klein stemning på restaurant ved å deklamere høylytt og dramatisk: MENYEN ER EN NEKROLOG!)

For meg er det et godt eksempel på det beste man kan gjøre med språket: vri og leke og koble sammen elementer som ikke passer, slik at perspektivet forandres. Szymborska gjør det på en enkel, kreativ og vakker måte.

Påske med Tomas: BLÆH!

Tomas Tranströmer

Fra Tomas Tranströmers brev til Robert Bly av 5. april, 1972: «Snøvær i dag. Jeg er sint. I går skrev en elendig kritiker at min Mörkerseende var et eksempel på  kritikkens inflytelse. Tranströmer er blitt «prosaisk» fordi han ble angrepet for sin forrige bok, og nå har han forsøkt å skrive i en stil som skulle tilfredsstille de svenske kritikerne. «I virkeligheten er Mörkerseende skrevet av Tranströmers kritikere.» Han tilføyer: «Gudskjelov skjer det ikke så ofte.» Jeg har selvfølgelig ikke noe imot hans oppfatning av at jeg er «prosaisk» etc., men angrepet på min KARAKTER, tanken om at jeg så mye som brøkdelen av et sekund skulle ha følt den fjerneste mulighet for å være IMØTEKOMMENDE, UNDERDANIG overfor de folkene som styrer dette Dumhetens inferno som er svensk kulturliv. BLÆH!»

Påske med Tomas: Sladder, takk

3499523_520_293

Fra Tomas Tranströmers brev til Robert Bly av 2. april, 1971: «Det er planer om en bok med oversettelser av noen yngre amerikanske poeter, som ikke tidligere er oversatt til svensk. Jeg ble bedt om å bidra, og jeg har lurt på å oversette W.S. Merwin – de diktene jeg har sett virker fullt mulig å gjøre på svensk. Men jeg vet ikke. Hvordan er mannen? Jeg vil at du skal åpne døren til ditt fantastiske skattkammer av sladder. Noen karakteristiske anekdoter om W.S., takk.»

Påske med Tomas: Eufori

Tomas T

Fra Tomas Tranströmers brev til Robert Bly av 31. mars, 1975: «Kjære Mastro, familien er i ferd med å komme seg etter et fem dagers sjokk. Paula, som nå er ti og har lange ben, fikk (jeg må slå opp i ordboken) hun fikk THE MUMPS, kusma, som ikke høres så skummelt ut, men etterpå fikk hun (må slå opp i ordboken) fikk hun MENINGITIS, hjernehinnebetennelse, voldsomt, og jeg tror hun tangerte Västerås-rekorden i høy feber. Hun hadde 40,6 (Cel) da hun ikke var på det dårligste, og må ha hatt 41 da hun virkelig var dårlig. Vendepunktet kom i går kveld da hun plutselig vendte tilbake til livet igjen, og i dag har hun spist små biter av frukt og tegnet veldig store bilder – men nå sover hun rolig. Så jeg er i en slags euforisk tilstand og snakker, spiser, leser og kjører bil på en gang.»

Nå ser du meg …


fjelleventyret

faen nå stikker jeg fra detta hølet!
jepp! jeg rømmer bygda! hoppla!
drar! moverer! splitter!
flytter! blir borte! fordufter!
jeg pakker snippesken! river teltet! evakuerer bygningen!
strekker på beina! sleper knoklene med meg!
blir borte! tar en avstikker! fordufter!
legger ut på ekspedisjon! et eventyr! en lengre ekskursjon!
tar minste motstands vei! går utenom!
gresset er alltid grønnere på den andre sida!
tar meg en runde! et tokt! en turné!
jeg går under jorda! jeg hopper av! går til madrassene!
skalker lukene! avanti! fremad marsj! høtt!
jeg følger sola! flytter ut! forlater redet!
lar apostlenes hester få frie tøyler! det lukter svidd!
jeg stryker min kos! tar beina på nakken! avviker!
kapper navlestrengen! kaster loss!
ute av syne! ute av sinn! på verdensomseiling!
jeg emigrerer! flytter utaskjærs! gjør svenske av meg!
lar gamlelandet seile sin egen sjø! bytter Andeby mot Gåseby!
et tokt! en odyssé! en siste reis!
jeg løser billett! stempler inn! tar hyre! går på loffen!
dere hører fra meg! jeg skal holde kontakten!
ikke ring meg, jeg ringer dere!
på vingene! hopper i drosja! legger på svøm!
er ikke lenger på denne adressa! er ikke blant oss lenger!
abdiserer! går i eksil! blir del av diasporaen!
pass godt på dere sjøl! hold stø kurs! surr dere til masta!
jeg kaster inn håndkleet! siste sending!
over og ut! adjøss!
auf wiedersehen! sayonara! aloha! au revoir!
på gjensyn!

Terje Thorsen, Lensmann fra ni til fem