Sommerdagbok: Linda Klakken

trogir, kroatia

Det fins ålreite motbakker. Og dessuten: kroppen har hukommelse. Etter å ha gått den lange bakken opp til huset vårt i Trogir, Kroatia, i ei ukes tid, er jeg overbevist om at musklene har pugget leksa fra hjernekontoret: Nå blir det seigt og bratt, maner de, eller: åkei, nå kan vi hvile litt på flatmarka, slippe taket, la syra forsvinne andre steder. De første dagene i bakken er blytunge. Puster med åpen munn, svinger med vannflaska og tar meg til hoftene. Som om det hjelper. En ettermiddag eller to går, jeg går, puster og tørker svette i solsteika. Hetebølge, tynn luft. Skosålene smelter mot asfalten, om jeg står for lenge i ro. Så slår hukommelsen inn. Det skjer på dag åtte. Hesten venner seg til underlaget, tempoet, ruta. Jeg puster gjennom nesen, panna, hårrøttene. Kroppen har lært hvor og når den skal falle av og gi på. Det koster meg ingenting å gå en ekstra tur for å kjøpe ferskt brød eller noen liter vann. Da er denne bakken jævlig fin å gå i. Rimski Put heter den. Langs veien fra havna til huset vokser det lavendel, granatepler, fikener, rødløk, kepaløk, ferskener, rosmarin, salvie, aubergine, tomater, agurk, squash, druer, oliven, you name it. Man kjenner ikke angen fra jordsmonnet og åkrene når man går i motbakken de første dagene. Kjenner bare blodsmaken i kjeften. Rasende, nesten. Men hvis man fortsetter å gå, dag ut og dag inn, så husker kroppen. Så går det av seg selv. Og da kan man bruke kreftene på andre ting, for eksempel å prøve å huske navnet på kroatiske fotballspillere eller bare, ja, plystring.

Trogir, Kroata; 13:21; 3/07/2015

Linda Klakken har skrevet bøkene Den siste Beatpoeten, Mamma, kone, slave og Skriv ferdig boka om livet ditt. I høst er hun aktuell med dikstamlinga Åtte minutter.

Sommerdagbok: Linn Strømsborg

sommer, 2015

du kan komme nå

juli gjør meg alltid litt trist
som om sommeren allerede er over
nesten
som om vi er blitt femti allerede og kanskje ikke engang har femti år igjen
selv om det går an å bli hundre
noen der ute blir hundre
og noen somre varer nesten til oktober
men hvor ble tida av?
hvorfor bada jeg ikke hver dag?
hvorfor bader jeg ikke nå?
og det er nesten ingen veps i år
ingen humler heller
det slår meg her jeg sitter i bakgården, heller enn inne
for man må i det minste være ute når det er sommer
om så bare i en skyggelagt, støyete bakgård
(noen klipper buskene med en bråkete maskin i nabogården)
det slår meg at i fjor jaget jeg veps hele tida, de timene jeg satt her
nå jager jeg ingenting
og de sier at hvis biene forsvinner, og vepsen, og humla
kleggen har jeg ikke hørt noe om
så dør vi ut innen femti år
og jeg har aldri trodd at jeg skal leve evig
men jeg har kanskje trodd at jeg skal bli åtti
som farmor
som bodde ved en elv og fikk ett barn
som en spåkone fortalte henne
på tivoli da hun var barn
eller kanskje hundre
som hun dama i Kina nylig
hun spiste kake på hundreårsdagen sin
marsipan og krem
slikket det i seg som et lite barn
og jeg tar meg i å savne vepsen
som jeg er så redd
egentlig
men den vet ikke at jeg savner den
for jeg brukte jo hele forrige sommer
på å jage den bort
fra øl og burgere og kroppen min
men du kan komme nå, sier jeg
vi trenger litt mer enn femti år
noen av oss er jo ikke engang født enda

Oslo, 16:01, 1/7/2015

Linn Strømsborg har tidligere skrevet Roskilde, Øya og Furuset.

Sommerdagbok: Atle Håland

regn

fra et rom på Sørlandet

det er lørdag
det regner
i Norges ferieby nummer én
som skiltet sier, der nede
ved rutebilstasjonen
jeg ligger i senga
klokka er tre
skal snart bestille pizza
må bare
se ferdig en film

på skrivebordet ligger en togbillett til Stavanger
og tusen kroner i tohundresedler
og boka mi
som en jeg kjenner
synes er fin
blå

jeg ringer D
han kommer innom om tredve minutter
jeg åpner vinduet og
pusser tennene
sjekker Facebook
googler
jeg har planta 101 trær ved å google på Ecosia
i dag spiller Wu-Tang i Oslo
han jeg kjenner
som liker at boka er blå
skal der

D har med pizza
alt er så greit
ting går i orden
i feriebyen

på gulvteppet ligger verktøy
en avbitertang
en baufil
et flatt skrujern
pussepapir
bl.a.

Kristiansand, 12:25, 29.6.2015

Atle Håland
debuterte tidligere i år med diktsamlinga Han
.

Min metafor (83)

nora brechDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Nora Brech.

Ikke bare akkurat nå, men så lenge jeg kan huske har min favorittmetafor vært fuglen. For meg har de vært naturlig å bruke dem som symboler på ulike temaer jeg har ønsket å uttrykke i mine bilder. Fugler er etter min mening tiltalende skapninger å se på. De representerer kvaliteter som mystikk, visdom og estetikk, men aller mest er det deres evne til å fly som har interessert meg. Det er befriende å forestille seg å besitte evnen til å løfte føttene fra bakken og unnslippe enhver situasjon. Til stadighet blir man eksponert for fugler gjennom design, kunst og litteratur. Og det er som med høna (!) og egget, jeg er usikker på om min fasinasjon for dem oppstod som en konsekvens av dette eller om jeg grunnet min interesse legger spesielt godt merke til fugler i ulike kulturelle sammenhenger. Jeg synes kuratoren David S. Rubens beskrev fasinasjonen for fuglen fint i forbindelse med utstillingen Birdspace: A post Audobon artists Aviary: «The artists who use birds as subjects and symbols seem attracted to them because they are microcosms of ourselves who seemingly have greater access then we do to some of the nooks and crannies of our universe.»

(det lille illustrerte slavediktet)

dumdum og Slavoj

det er en ting, lille pike
kanskje du tror det men jeg blir aldri
slavojen din

Litt for ung til å være alt for gammel?

Skjermbilde 2015-06-23 kl. 16.21.52

I filmen Leave her to heaven (bildet) fra 1945 møtes to unge mennesker på et tog og før vi vet ordet av det er de gift. I en tidlig scene sier Gene Tierney til Cornel Wilde midt i en samtale: «Is that why you never married?» Wilde har snakket om en reise og en sykelig bror som han har måttet passe på, imens har han blitt 30 år og med det gammel nok til at Tierneys karakter kan slå fast at han er blitt for gammel for ekteskap. Kanskje litt i tidligste laget? I filmen Cactus Flower fra 1969, går Goldie Hawn enda lenger når hun etter et brudd med sin gifte elsker, sier: «I have wasted away my whole life. Do you realize I’m 21?» Hun omtaler altså hele sitt liv, my whole life, som det som skjedde med henne før fylte 21. Som i vår verden er ganske baklengs, ikke sant? Her har du knapt kommet i gang ved 21, og ethvert bekymret forelder råder nok sine barn til å la alle store avgjørelser (ekteskap, barn, bosted etc) ligge til nevnte alder er for lengst overskredet. Men åpenbart er det, når en ser gamle (amerikanske) filmer, at den populærkulturelle opplevelsen av alder forandrer seg med tiåra og at det å være ung og gammel i forhold til for eksempel kjærlighet, eksteskap, utdanning og karriere, i gitte tilfeller ikke er til å kjenne igjen. Det som må ha vært  gangbare og etablerte sannheter den gangen (gift før 30, etablert forhold før 21), blir  mer ufrivillig komisk i dag. Kanskje greit å ta med seg.

Hvor ble det av dronninga?

dame i sjakk

Vi ser på sjakk igjen. Norway Chess i Stavanger. Magnus Carlsen, Jon Ludvig Hammer og resten av verdenseliten. Det er langsomt, men allikevel underholdende. Med like stor diskusjon rundt trekk som aldri blir gjort, som de som faktisk blir. Bare en ting. En kanskje veldig liten ting. I TV2s studio sitter blant andre Simen Agdestein i rolla som ekspterkommentator. En god sjakkspiller som liker å forklare og spå i trekkene, til glede for oss som ser på, men han kaller hele tiden dronninga for dama. Og hvis han en gang i blant snakker om begge dronningene på brettet, sier han damene. «Da blir det ingen damer igjen på brettet,» sier han foran et mulig dronningavbytte Veselin Topalov og Fabiano Caruano imellom. Og hvorfor gjør han det? Det er kanskje helt vanlig? Vi googler sjakk og brikke og dame, men får bare resultater som sier dronning. Så da er det kanskje ikke så vanlig? Og kanskje ikke så farlig? Er det så farlig hva vi kaller ting? Ja, er det ikke det? For la oss spørre oss selv: Hva er sjansen for at Agdestein, eller noen av de andre mesterne og ekspertene som uttaler seg i løpet av sendingen, ville kalt kongen for mannen? Eller typen? Eller gubben? Tenk litt på det. Er det noen sjanse, tror du? Kan du høre disse replikkene for deg: Nå gjelder det for Magnus å få mannen sin i spill? Dette er en farlig stilling for mannen. Kan du? Nei, det er ikke veldig stor sjanse for det. Også her er det bare dronninga som det går an å avtrone på denne måten – redusere, individualisere, og kanskje til og med: seksualisere. For hva dama om ikke dama til? Og dama er hun som skal sjekkes, ikke sant? Dama er hun deilige dama. Mens kongens kjønn ikke trenger nevnes, og posisjon ikke lar seg verken true eller forandre. Skulle tatt seg ut. Det er kongen vi snakker om.

Har du noen kroner?

tore s moenJeg kjente visst Tore Syvert Moen, jeg bare visste ikke hva han het, eller hvem han var – og nå er han død og bisatt. Men han var en del av gatebildet da jeg som student forserte de fortsatt forlokkende kvartalene på Nygårdshøyden i Bergen. Jeg gikk ofte på ham utenfor Universitetsbiblioteket, eller i snarveien gjennom botanisk hage, eller på plassen utenfor Sydnes. Han ba om noen kroner hver gang, og noen ganger fikk ham, noen ganger fikk han også uten å spørre. Jeg tenkte på ham den gang, og da jeg leste en nekrolog i Bergens Tidende oppdaget jeg at jeg tenker på ham fortsatt, som Filurkatten fra Alice i Eventyrland. På grunn av det kanskje permanente smilet. Og kanskje fordi katten sier ting som: «The proper order of things is often a mystery to me.» Og kanskje fordi han, når Alice påpeker, som jeg også kunne gjort (men aldri gjorde), at han ser ganske lurvete ut, ustelt, bustete, med oppkast på frakken: «You’ve gone quite mangy, cat … but your grin’s a comfort», svarer sånn: «And you’ve picked up a bit of an attitude, still curious and willing to learn, I hope.» Som minner meg på at vi må passe på hverandre, ikke dømme, i alle fall ikke forhåndsdømme, og være nysgjerrig, være gode studenter, alltid klar for å lære noe nytt. Men her gjetter jeg. Jeg aner ikke hva slags katt Tore ville vært. Men jeg husker at han var et menneske som ofte fikk forbi meg og ba om hjelp. Og at jeg noen ganger, men alt for sjelden, hjalp litt. Hvil i fred, Tore.

Min metafor (82)

Ida Hove Solberg og katt

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Ida Hove Solberg.

Å sette om, å føre over, å dikte på nytt, skrive på nytt, skape på nytt. Trufast eller fritt, det umogleges kunst har garderobar fulle av språkdrakter, der nye stemmer vert skrivne fram, knadde og vridde; språket vert tøygd, bevart, strekt eller smidd om, og tekstane presenterte eller medierte av ein skodespelar, ein hamskiftar, ein kameleon, ein ordsmed eller rett og slett noko usynleg noko. Det blir knirkefri flyt eller luggande motstand.
 
Måten vi snakkar om skjønnlitterær omsetting og omsettarens arbeid på, er proppfull av metaforar. Ein kan nesten ikkje unngå det, slik er det jo ofte med dei fenomena det er vanskeleg å gi ein eintydig og inklusiv definisjon av. Kva som er min favoritt, er vanskeleg å seie. Kanskje er det omsettaren som skodespelar. Det er eit bilde som ber med seg tolkingsarbeidet og nyskapinga som ein ofte gløymer er ein viktig del av det å vere omsettar. Eg likar også tanken på at omsettaren legg språklege (3D-)puslespel, men den er vel mindre kjend?

En topofil forfatter

tiril broch aakre

«Snøen laver ned gjennom trekronene, lyser i nattemørket. Smelter inn i bekken som bryter opp av isen, forsvinner inn i iståken over tjernet. Faller mykt over den stille stien, gjennomhullet av sølespor.» Sånn åpner Tiril Broch Aakres debutroman Redd barna. Sånn blir vi vennlig, men bestemt, plassert i et landskap vi bokstavelig talt ikke klarer å forlate før 125 sider senere. Vi ser verden, selv om det er en verden vi aldri har sett. Hvordan går det an? Er det kanskje forfatterens egne følelser for verden, og stedene i den, som skinner gjennom? Hva sier du, Tiril?

FF: I hvor stor grad er Redd barna skrevet av en topofil forfatter?
TBA: Topofilien blomstrer i rett jordsmonn. Redd barna springer ut av mitt tilfeldige møte med Hakadal. Jeg er fra Oslo, men Oslo har alltid føltes som et ikke-sted for meg. Det er ikke et sted som får meg til å drømme og fantasere. Men jeg skjønte med én gang jeg kom til Hakadal at her kunne jeg skrive.

FF: I hvor stor grad en engstelig forfatter?
TBA: Engstelsen er hardfør, blomstrer i alle jordsmonn. Engstelsen har alltid fått meg til å se veldig godt etter alle steder. Veldig, veldig godt etter. Det er nok en stor grunn til at jeg har blitt forfatter. Og topofil.

FF: … og i hvor stor grad kjærlig?
TBA: Veldig stor, veldig liten.