Filmere i sommersol

Sommeren betyr som regel ferie og reise for de fleste. En tid for MMS-er og postkort heller enn spillefilmer og dokumentarer. Men det vil Flammes filmanmelder Iram Haq gjerne at vi gjør noe med. Vi må ikke glemme å se film bare fordi det går an å lukke øynene og sole seg. Her er fem sommerfavoritter fra Iram og hun begynner med Hirokazu Koreedas fantastiske Som far, så sønn.

Les mer for flere filmtips fra Iram.

Les mer » 

Min metafor (44)

charlotte riise

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Charlotte Riise.

And the poem, I think, is only your voice speaking.

Poesien eg alltid kjem attende til
er eigentleg prosa. Denne eine forfattaren, ho eg aldri
blir ferdig med.

Eg les Virginia Woolf, det er nesten ein klisjé, og
eg held fram med å skrive, små dikt, eg prøver ikkje
på noko spesielt, eg prøver på alt
når eg tenkjer på poesi, sluttar eg å vere poetisk.

Presisjonen: Woolf.
Det konkrete i det abstrakte, tankane
som flyt umerkeleg over i kvarandre       the waves
lagar seg sjølv om att og om att i lesnaden, i boka
er eg laga om att og om att. Av meg, av andre, av ord.
Eg er tusenvis av historier. Eg lagar tusenvis
av historier, eg noterer dei, desse små augneblinkane.
Sidan sparer eg dei til den eine fortellinga

dette eine som betyr noko: Små deler av det heile,
sett saman til ei bilde.

Percival has died (he died in Egypt; he died in
Greece, all death are one death).
Dei andre dukkar opp igjen, menneska i meg,
alle eg ikkje kjenner
vi heng saman, eg er ikkje separat: Deira død er min
død, deira andlet er mitt eige.

Uka i flammer

uka i flames

* Vi begynner denne uka med vår egen Linda Klakken og vår ikke helt egne Lydia Davis, som snakker sammen i dagens Klassekampen og Davis sier blant annet at «enhver ny form er frigjørende», og hvor fint er ikke det, spør vi. Frihet gjennom form. Heller enn frihet gjennom avvisning, fornekting, oppløsing av form (litterær, politisk, økonomisk, sosial, religiøs, hva har du). Vi slenger også med kortteksten «Master» fra Davis’ flotte Can’t and won’t (som kommer på norsk til høsten):

MASTER
«You want to be master,» he said. «Well, you’re not a master.»
That took me down a peg.
Seems I still have a lot to learn.

Les mer » 

Tilfeldige katter (15)

Tid og sted: begnnelsen av juli, på Helsfyr (sånn cirka)
Katten var: Verdensvant, tydelig og utelukkende interessert i Heidi (forståelig nok)
Mulig navn: Furrepus
Favorittsong: Relax
Favorittbok: Parissyndromet
Gaveønske (til neste bursdag): Mer kos fra Heidi Furre

Min metafor (43)


 Karin Haugane

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Karin Haugane.

I arbeid med en ny diktsamling, midt i naturen, er dette min favorittmetafor akkurat nå: Solskinn er han gjennom vinterdagene/ Og midtsommers er han de svale skyggene/Høstfargenes ville brann avspeiler min mann. Metaforen har den egenskapen at den skaper fortetning. Den sier noe du har hørt før, men ikke akkurat slik. Først og fremst løfter den fram en erfaring som avbilder poetens sinn. Her vil jeg synge en liten ode til han jeg elsker. Ved å kontrastere kjente størrelser fra naturen og kalenderåret, solskinn med vinterdagene, midtsommer med kjølighet, høstfargenes brann med min mann, er det for å fortelle at han gir poeten velbehag. Han er varm når det er kaldt, han har en kjølig virkning når det er for hett, og han brenner, er intens. Kanskje skaper metaforen et tredje element?

Reisop hvis du …

mygg stikker

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Husk myggspray.

… KLØR

Vi – det vil si Isa og jeg, men du må gjerne føle deg kallet til denne historien og la deg innbefatte av dette vi-et, du også – hadde vært og badet på Tjuvholmen, altså kastet oss uredde ut fra bryggekanten slik det passer seg på varme sommerdager, uten å bli altfor nedslått av de omkringliggende småborgelige kitschbygningene, frastøtende så klart, som det likevel ikke skal handle om denne gangen, eller latt oss – det vil si meg – irritere av Oslo kommunes bruk av billig pukk fremfor sand på badestranda, og var nå på vei hjem, til fots, gående oppover Wergelandsveien, avkjølte i sommerkroppene, med is i den ledige hånda som ikke leide, da vi så et hvitt og bustete hode stikke – jeg er fristet til å skrive faretruende – opp over hekken ved Litteraturhuset. At jeg ikke reagerte umiddelbart, instinktivt, som et redselslagent dyr, som det sikkert heter hos noen, og at jeg følgelig brukte opptil flere sekunder før jeg klarte å sette det hvite og bustete håret i forbindelse med den like hvite og bustete forfatterkroppen, skyldtes antagelig myggstikkene på høyre ankel og på baksiden av venstre kne, ikke bare fordi de klødde, som jo kan være distraherende nok, men fordi jeg hadde glemt hvor mye myggstikk klør og var forbauset, og derfor var fordypet i tanker om denne kløen: Har myggstikk alltid klødd like mye, tenkte jeg og spolte meg gjennom ti-tyve somre. Like fullt kom dette hvite og bustete hodet stadig nærmere, og det var snart ikke til å unngå at jeg satte det hvite og bustete hodet i sammenheng med den hvite og bustete forfatterkroppen. Vel å merke var det vi som beveget oss i retning av hodet, men det kom likevel nærmere, vi kom nærmere, det var nærværende. Det var riktignok ikke allestedsnærværende, selv om det kanskje kan betegnes som allmektig.

Les mer » 

Dikter til bord 5

Per Kristian spiller sjakkSommer, sol og sjakk, er det noe? Er det noe for oss alle? På varme dager som i dag, hvorfor ikke spille sjakk? På bildet ser vi Flammes egen Per Kristian Cani i et parti mot en kompis. Tjukk varme i kaférommet (Liebling i krysset Markveien/ Øvrefoss). En vifte som bare innimellom gjør oss oppmerksom på seg. Halvannen samtale som surrer og går på naboborda. Hva prater de om? Hvem orker å prate i sånn varme? Hvem orker å tenke? Hva går det egentlig an å gjøre?  Bade, er et opplagt svar. Men kom an, vi er voksne mennesker, med litteraturkropper, vi har et avklart avstandsforhold til stranda. Sitte ved elva er bedre. Kanskje stikke en fot uti. Kanskje det hadde gått an? Eller drikke masse smoothie. Eller fylla Vodka i vannmelonen og slenge seg på plena. Men så har du dem som sier at varme bare ere varme, så hvorfor forandre hverdagen? Og så har du PK og kompisen som nettopp avtalte best av tre. Som sitter stille og legger feller for hverandre på brettet mens de svetter på innsida. Karl Ove Knausgård streifer, passende nok, innom sjakken fra tid til annen i Min Kamp første gang i møte med Espen Stueland: «Espen var av den typen som leste Beckett på gymnaset, hørte på jazz og spilte sjakk, som hadde langt hår og en noe nervøs og engstelig legning.» Som fort kunne vært meg, bare du trekker fra Beckett på gymnaset og jazzen og sjakken. En forfatter som, til lykke for ham, unngikk åttitallets mange feilinspirerte frisører var Vladimir Nabokov, og som i sin tid sa at sjakken «… demand from the composer the same virtues that characterize all worthwile art: originality, invention, conciseness, harmony, complexity, and splendid insincerity.» Strålende uærlighet. Hvor fint er ikke det? Så får heller sola og sommeren ta seg den andre strålinga. Vi blir her og bytter brikker.

Min metafor (42)

Jon Fosse

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Jon Fosse.

For eit par dagar sidan las eg essayet «Leisure, the Basis of Culture» av Josef Pieper (1904-1997), katolsk tysk filosof, i tradisjon frå Aquinas og Heidegger, kan ein vel seia. Pieper siterer der den Goethe som skriv at menneske må in sich selbst wohnen, bu i seg sjølv – ikkje for å bli stengd av frå andre, og frå alt anna, men tvert om nettopp for å kunna vera i relasjon til anna enn seg sjølv. Ikkje minst til verda som heile. Og altså til det Pieper, som Heidegger, og som eg, meiner er det filosofiske – og poetiske – grunnspørsmålet: kvifor finst noko til? kva tyder det? kvifor er det slik? kvifor sit nettopp eg her og skriv nettopp dette?

Det finst «scientistiske» og religiøse – og poetiske – freistnader på å svara på slike spørsmål. For meg gjev dei vitskaplege gode svar på kvifor det skapte finst, men ikkje på kvifor det uskapte finst. Og slett ikkje på kvifor nettopp eg no sit her og skriv dette, og heller ikkje på kvifor til dømes den usynlege meininga i Goethes metafor seier meg så mykje:

Å bu i seg sjølv.

Jeg visste ikke at jeg elska dem

Roskilde6

Linn Strømsborg er på Roskilde. Det visste vi nesten fra før. Det blir ikke festival før Linn har kjøpt sitt pass. Sånn er det bare i Danmark. I dag skriver hun hjem: «Så Bastille i går kveld. Den beste konserten jeg har vært på i mitt liv! De kom på scenen som om det var siste låta de skulle spille før de dævva og jeg smilte så svært gjennom hele konserten at jeg fikk vondt i fjeset. De fikk hele Arena til å sette seg ned på de rolige partiene i mash-upen «Of the night» (der de covrer Corona og Snap!) og så hoppa vi som om vi var på Hyperstate under refrenget. Jeg visste at jeg likte Bastille, jeg bare visste ikke at jeg elska dem. Og samtidig med dette, satt hundretusen folk noen hundre meter unna og opplevde sitt favorittband gjennom de siste 20 åra og da Bastille takka for seg, etter å ha blitt mitt ferskeste favorittband, så sendte Stones opp fyrverkeri over Orange og «Satisfaction» runga utover dette jordet som har plass til alle verdens favoritter. Gamle og nye.»

Også kalt Krummis

Roskilde5

Linn Strømsborg er på Roskilde. Så klart hun er. Man kunne også sagt at Roskilde er på Linn Strømsborg. Og i går kveld traff hun en gammel venn. En av de beste: «I går var det fest i lånecampen vår på P. De sang og spiste kake for å feire bursdagen til en tjej der. I dag har vi vært i Roskilde by og feira at jeg møtte Therese – også kalt Krummis – i en sving på East for 10 år sida. Hun har ikke billett i år, men hun tok turen inn til Roskilde by for å drikke øl i bakgården til Roskilde Antikvariat og mimre litt. Vi prata om regn og å grave grøfter rundt teltet (07), om sol og søte gutter (06), om gjørme og Festivaltullinger vi elska (04) og tusen av historier fra mange andre år. I kveld går jeg i hi i teltet for å spise kanelsnegler og potetgull og så begynner det for fullt i morra.»

Lyst på mer sol og øl og søte gutter og Festivaltullinger? Sjekk denne.