Mot slutten av filmen LA Story sier Steve Martin (i rolla som Harris Telemacher) noe sånt som: «There are two things in my life I will never forget: One is that there is someone for everyone. Even if you need a pickaxe, a compass and nightgoggles to find them. And the other is tonight, when I learned that romance does exist deep in the heart of L.A.» Og hvis vi tøyer fantasien litt og innbiller oss at Grünerløkka er L.A.-bydelen i Oslo (og Grønland London, og Torshov New York og så videre), så var det kanskje ikke så rart at følgende syn (i Birkelunden øverst på løkka) fikk mang en, for ikke å si alle, L.A.-er i Oslo til å stoppe opp og smile for seg selv eller til hverandre i går kveld. Noen kysset til og med. Så, kom an, hånda i været han eller hun eller dem som har vært ute og arrangert kubbelys i mørket! Har noen forelska seg, lissom? Fins det dem som tror på kjærligheten også etter ishakka, kompasset og nattkikkerten? Kjærlighet på Løkka — hvem hadde trodd det?
Da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, var jorddøgnet bare 16–18 timer langt. I dag er vi vant til å betrakte døgnets 24 timer som et slags hylster for eksistensen; et futteral å gjemme seg i mens kloden tumler videre gjennom det tomme rom. Men faktum er at framtidas mennesker kommer til å oppleve dager som er 26, 30 og kanskje 35 timer lange – ettersom jordrotasjonen bremser opp med noen millisekund pr. hundreår.
Hva vil dermed skje med 7-Eleven? For ikke å snakke om Brustad-bua? Dén debatten slipper vi heldigvis å overvære. Men konsekvensene er svimlende, også eksistensielt. «Where can we live but in days?» spurte en gang Philip Larkin – og svarte slik:
Ah, solving that question
Brings the priest and the doctor
In their long coats
Running over the fields.
Lenge var Lund en større konsertby enn Oslo. Britiske og amerikanske band fulgte en godt opptråkka turnérute fra Amsterdam (Melkweg) via Malmö (KB) og Lund (Mejeriet) til Göteborg (Pusterviksbaren). Så snudde de og vendte nesa sørover igjen – med mindre manageren bestakk dem til å ta turen over den svenske taigaen for å besøke stivhattene borte i Stockholm. Men aldri Norges hovedstad. Da heller et direktefly Schipol–Flesland, for å snuse på den bergenske «scenen».
Disse uåra ser heldigvis ut til å være et tilbakelagt kapittel. I reisebilaget til The Guardian ble Oslo nylig omtalt som «Norway’s music and festival paradise», med guiding til Blå, The Villa, Funhouse, Mono, etc. etc. Vel og bra. Men som de sosialdemokratisk oppfostrede hengehuene vi er, med fokus på langsiktighet og framtidas pensjoner, må vi nesten spørre: Hvor lenge kommer velstanden til å vare? Er ikke denne oppturen basert f.eks. på et visst oppmøte på konsertene? Og en viss, ja, konsertkultur?
La oss f.eks. kontrastere The Guardians Oslo-hype med en selvopplevd historie fra Blå forrige fredag. På programmet: såkalt labelnight med Sincerely Yours fra GBG – platesnurring ved The Tough Alliance, minikonsert ved Avner. En liten attraksjon, skulle man tro. Dørene åpner elleve; omkring midnatt er det fortsatt bare fire–fem gjester i lokalet. Et visst tilsig deretter, men ikke av typiske konsertgjengere, snarere dansekåte (eller bare kåte) tjueåringer med inadekvat skotøy (i hvert fall m.t.p. dansing). Vi aner uråd. Rundt klokka ett bykser så Avner opp på scenen, vannkjemmet og drapert i en fantastisk cape, cirka à la Elvis anno Aloha from Hawaii (riktignok ikke småfeit). Han lar seg tilsynelatende ikke affisere av det elendige oppmøtet. Men hva gjør publikum? Går. Under førstelåta. For å røyke/prate. Noen vender riktignok tilbake, men da i et forsøk på å overdøve vokalisten med kakling.
Tjue poeng til Avner for å holde maska. Minus ti til Oslos «indie-publikum», som åpenbart var mindre nysgjerrig på Sincerely Yours’ nye signering enn på Skavlans musikalske fredagsgjest. Og minus sju til arrangørene på Blå, som var så opptatt av å selge rusbrus at de slapp inn folk som heller burde blitt henvist til kjelleren på Grand hotell.
På vegne av Audun Mortensen, forfatter av nyss utsolgte F°42, videreformidler vi følgende stillingsannonse:
jeg søker ‘interns’/assistenter vedr en roman som skal utgis høsten 2010 av flamme forlag *
vanskelighetsgrad: 1.5 [av 10]
arbeidstid: valgfri/etter avtale
kvalifikasjoner: ‘touchmetoden’ el.l.
honorar: kopi av boka + diverse personlige eiendeler **
relevant erfaring: informasjons- og kommunikasjonsteknologi
hvordan: kontakt meg via audun.mortensen[at]gmail.com ***
søknadsfrist: snarest
takk for oppmerksomheten
* internshipet kan potensielt forlenges + inkludere andre oppdrag hvis ønskelig
** dvd’er, stereoanlegg, bøker, tidsskrifter, kontorrekvisita, cd’er, klær, datafiler
*** aktuelle kandidater mottar epost innen 48 t
Flamme presenterer et lite utvalg bøker fra Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Sist gang trakk vi ut første nummer av City Lights Review. I dag: Richard Brautigans diktsamling Rommel drives on deep into Egypt.
Boka ble første gang gitt ut i 1970, og Brautigan henta visstnok tittelen fra ei gammal krigsforside i avisa San Francisco Chronicle (Rommel er kanskje bedre kjent som «ørkenreven», den berykta generalen som mot slutten av krigen konspirerte mot Hitler, men mislyktes, som mange andre, i å ta livet av ham), med et forholdsvis berømt foto av Beverly Allen på omslaget. Hun sitter i en slags halvveis splagat i ei sandkasse Gud vet hvor, antagelig San Francisco. Brautigan og Allen skal ha møttes i desember 1969 og like etter blir hun altså spurt om hun vil pryde det nye omslaget hans. Det vil hun, og det gjør hun (og finner på den måten veien inn i tusener av hjem hun ikke vanligvis ville funnet veier inn til, for eksempel JSJ og for eksempel mange andre der ute).
Feasting and Drinking Went on Far into the Night
Feasting and drinking went on far into the night
but in the end we went home alone to console ourselves
which seems to be what so many things are all about
like the branches of a tree just after the wind
stops blowing.
Den amerikanske forfatteren J.D. Salinger døde onsdag i forrige uke, verdensberømt og verdensberykta for bøkene og et par av livsvalgene sine, her husker Anders Bortne en av sine favorittforfattere:
«Holder wouldn’t approve,» svarte J.D. Salinger når noe ikke føltes riktig. Datteren Margaret skrev at faren ofte omtalte karakterene sine som om de var virkelige.
Slik har jeg også hatt det med Salingers skikkelser, og særlig Holden Caulfield. Jeg lurer på hva han ville ment om situasjoner jeg befinner meg i: «Ville Holden ha smilt til fyren ved enden av bordet som ikke vil slutte å snakke om Apple-produkter?» «Holden ville aldri ha kjøpt denne dongeribuksa med broderi i baken.» «Hva mener han om at jeg søker på jobb i Aller-konsernet?» «Er det ok at jeg liker Hellstrøm Rydder Opp?»
Den trassige syttenåringen sitter på venstre skulder og dømmer det falske voksenlivet. Og spør: Var det slik vi hadde planlagt at du skulle bli?
Det er slitsomt. For noen ganger må en svikte syttenåringen. Noen ganger må en være voksen. En må spille med. Diskutere seiling med sjefen. Komme med gode innspill på avdelingsmøtet. Le høyt på dugnaden i bakgården. Si ting som: «Jeg liker spesielt godt billedserien med de svarte, nakne trærne.»
Var det derfor Salinger meldte seg ut av verden? Holden godkjente ikke?
Det er ikke mye vi vet om Salingers hverdagsliv de siste femti årene, men her følger en liten liste over småtinga Holden åpenbart godkjente:
— Favorittfilmen til Salinger var Hitchcocks 39 Steps – han var visstnok besatt av den.
— Favorittmaten var lam stekt på 70 grader og kalkunsmørbrød. Utover over det foretrakk han vegetarkost og organiske supper.
— Favorittperson var New Yorker-redaktør William Shawn. Salinger hatet stort sett alle mennesker.
— Favortittklærne var hovedsaklig friluftstøy og pressede jeans. Noen ganger gikk han i en skreddersydd engelsk ulljakke.
— Favorittkjøretøyet var en jeep med gardiner i sidevinduene. Han var en råkjører. Ifølge mennesker som satt på, kjørte han som om bilen ble beskutt.
— Favorittprogrammet var The Andy Griffith Show. Salinger så visstnok vanvittig mye TV, ofte med middagen på et brett foran seg.
God tur, JD. Holden godkjenner!
For å være ærlig har vi alltid trodd at maleriet på coveret til Pavements Wowee Zowee (1995) forestilte ei geit og to apekatter. Nå viser det seg at de sammenkrøkede skikkelsene til høyre er to muslimer. Hjelp. Atter en brannfakkel i «kulturkampen»?
«Avsløringen» har lekket fra Bryan Charles’ nye monografi om plata, som slippes i Continuums suksessrike 33 1/3-serie i april. Det viser seg at kunstner Steve Keene skal ha latt seg inspirere av et fotografi av Joseph Nettis, hentet fra boka The Arab World (1962). Det får oss selvsagt til å lure på hva slags ideologiske føringer som ligger bak Keenes øvrige platecovere. Han har også malt for bl.a. Silver Jews, The Apples in Stereo og Dave Matthews Band. En eventuell kritisk granskning kan f.eks. begynne med den gressende saueflokken på coveret til Fun Trick Noisemaker.
«All words destroys [sic]. When you have nothing more to say, your brain works,» står det skriblet på et av Bjarne Melgaards verker fra 2001. Utsagnet er paradoksalt, for Melgaards nyåpnede utstilling på Astrup Fearnley har usedvanlig mye å si oss – ikke bare visuelt, men også tekstlig. Disse maleriene må bokstavelig talt leses; til sammen inneholder de mer tekst enn en gjennomsnittlig utstillingskatalog. Det gjør museumsbesøket til en uvant opplevelse: Bildene må betraktes i flere omganger – først med fokus på farger og former, så med fokus på skriften, så tre-fire skritt tilbake for å analysere «det visuelle» i lys av «det litterære», deretter tre-fire skritt fram for å kontrollere at man faktisk leste riktig, osv. osv.
Modernismens menn og kvinner har ved en voldsom kollektiv anstrengelse forsøkt å utdrive det litterære fra maleriet. Men så tidlig som på tjuetallet gjeninnførte René Magritte «billedteksten» som kunstnerisk virkemiddel (La trahison des images, 1928–29), en motbevegelse som kulminerte med popkunstens appropriasjon av reklame- og posterdesign på sekstitallet. Melgard er altså ingen pionér, i så måte. Når maleriene hans likevel oppleves som «fornyende», skyldes det bl.a. at tekstene tilsynelatende stammer fra et større, sammenhengende manuskript. Mange av tekstene inngår i en føljetong med overskriften «Chemical diary», og at et fotorealistisk maleri av en chihuahua – prominent plassert på utstillingskatalogens bakside – har fått påskriften «Jealous/ A novel by Bjarne Melgaard/ New York 2030».
Hvordan ville så en roman av Bjarne Melgaard sett ut? Vi gjetter på en miks av Dennis Cooper og Kathy Acker. Sistnevnte namedroppes i John Kelseys katalogtekst «Rape and the City», hvor det ellers rapporteres at stuebordet til Melgaard er neddynget av «books by mainly gay women poets». Selv tolker Kelsey det romanmessige ved Melgaards seinere verker på denne måten: «The ‘novel’ … uses big painting to exhibit itself in the most shameless way possible. What it seems to want more than anything is to fail as a novel, and to display this in public, where its parody and ruination become exhibition value … So Melgaard enacts a sort of profanation of literature in the gallery, where language is put down (humiliated) in paint and ultimately sold off.»
Ifølge Statistisk Sentralbyrå ble Lukas (eller Lucas) en klar navnevinner blant de nyfødte gutta av 2009. Byrået mener faktisk at noe sånt som 565 små menn fikk det en gang så bibelske navnet i løpet av fjoråret. Hvis alle disse vokser opp og leser diktene til vår Lukas, den eminente Moodysson, skal vi heller ikke se bort fra at vi går en bedre verden i møte. Lov å håpe. Lov å tenke litt langsiktig. Time vil show, som det heter i Flåklypa.
De som sover, befinner seg i forskjellige verdener;
de som er våkne, befinner seg i en og samme verden.
(Heraklit)
«Hypnagogia» er betegnelsen på overgangsfasen mellom våkenhet og søvn. Et bredt spekter av sansefenomener er knyttet til denne bevissthetstilstanden, herunder ymse hallusinasjoner, innbilte lyder, en følelse av å falle (jf. uttrykket «å falle i søvn»), søvnparalyse (en midlertidig lammelse av kroppen), samt den såkalte tetris-effekten, som kan oppleves hvis man har utsatt hjernen for en repetitiv aktivitet like før leggetid.
Den hypnagoge fasen kan være både fascinerende og skremmende. Den er avgjørende for folk som ønsker å erfare bevisst drømming: Ved å manipulere innsovningsfasen kan man «våkne opp» i en grenseløs drømmeverden, så å si som «ren ånd». For folk som lider av narkolepsi og søvnparalyse, er hypnagogia derimot forbundet med uhyggelige opplevelser. Ordet «mareritt» har sitt opphav i en mytisk omskriving av søvnparalysen – man så for seg at en kvinnelig vette («mare») satte seg på den sovendes bryst, omtrent slik.
