Flamme tester den lyriske gehalten i gamle heavylåter, kanskje sjangeren er tekstlig oversett? (Eller kanskje ikke.) I dag får du Sammy Hagars kaliforniske tungrocker Only one way to rock i norsk språkdrakt. Den røde rockeren blir han kalt, mer på grunn av håret enn det politiske anslaget i tekstene, velger vi å tro.

Les mer » 

Meld deg på her:

cforms contact form by delicious:days

Tronsmo bokhandel: Sjappa for skeiv litteratur, beatlitteratur, samtids– og sakprosa. Sjappa for tegneserier! Ikke minst. Sjappa du går til når du ikke vet hva du vil lese, bare lese. Og sjappa som Rune Christiansen ikke kan gå forbi uten å svi av et laken. De beste postkorta. De kuleste kjøleskapsmagnetene. Og sist gang vi var innom: haikuterninger. Har du hørt? Bare å rulle tolv av dem og bli Basho. Ikke dårlig. Men Tronsmo er også boksjappa som ropte og roper ulv. Som alltid er utrydningstrua. I en gård som noen alltid vil rive. Og bygge nytt. Annet. Lønnsomt. Men ennå har vi den her. I det famøse hjertet av Oslo. I førti år har vi hatt den – og vi tar gjerne førti til. Men først snakker vi litt med Terje Thorsen, som sitter i kjelleren der borte og pusher tegneserier og poesi og alt annet som gjør det verdt å frykte døden. Og under ham igjen samler vi hilsener fra noen av sjappas mange tilhengere. 

FF: Gratulerer med Tronsmo – 40 år som uavhengig bokhandel i Oslo, hvordan har reisa vært?
TT: Jeg har vært med på halve reisa og den har vært enestående – på alle måter.

FF: Hva skiller Tronsmo fra andre bokhandler?
TT: Det meste!

FF: Hvordan har Tronsmo det i dag og hvilken fremtid spår du butikken?
TT: Butikken går bra, kundene er Norges beste kunder, men Entra vil rive gården vår neste år. Hele Oslo går jo den veien høna sparker. I forrige uke kjente jeg – for første gang i mitt liv absolutt ingenting – da jeg kom kjørende inn Mosseveien. Riv hele byen, begrav historien og bygg bælastøgge konsumtempler. Moloch, moloch, moloch, Ginsberg har rett. Om framtida tør jeg ikke si mye. Vi blir – vi vil være HER – så lenge vi kan.

FF: Hvordan skal fødselsdagen feires?
TT: Fest i bakgården. Seks band som dekker hele næringssirkelen fra akustisk blues til meksikansk surf ispedd tyngre saker, New Orleans og honky-tonk. Pølser, red beans & rice, saft, hundrevis av gjester, tikibar, pinatas, ballongkunst og en gigantisk overraskelse fra Dongery! Tror jeg.

Og så noen hilsener fra rundt omkring:

Les mer » 

Flammes filmanmelder Iram Haq har sett Eric Toledano og Olivier Nakaches film De urørlige. Om det vi kan kalle et usannsylig, men vakkert, vennskap. Og tusen andre ting, så klart.

FF: Likte du filmen?
IH: Ja!
FF: Lo du?
IH: Ja.
FF: Gråt du?
IH: Tja.
FF: Ble du lettere til sinns?
IH: Nei.
FF: Ble du redd eller engstelig for kroppen din?
IH: Nei.
FF: Er det en film for pessimister?
IH: Ja.
FF: Er det en film for de livstrette?
IH: Nei.
FF: Fikk du lyst til å rusle rundt Paris på natta?
IH: Ja.
FF: Kan du se den igjen, tror du?
IH: Ja

FF … og Philippe sier et sted at mennesker er opptatt av kunst fordi det er det eneste varige avtrykket livene våre kan lage, er du enig?
IH: Ja.

Vi hører det hele tida, det er nærmest som et mantra: Det er umulig å leve av å skrive. Okay, men hva lever de av da, de som skriver? Flammeforfatter Cecilie Aurstad lever av å bringe kulturstoff i Elle, og setter pris på å ha en jobb å gå til, en sjef som kan se at hun ikke surfer på nettet dagen lang.

 FF: Hva jobber du med «på si» og hvorfor akkurat denne jobben?
CA: Haha, «på si» ja. I realiteten er det litteraturen som er på si, for min del. Jeg jobber 100 % som kulturansvarlig journalist i ELLE. Det betyr at jeg får fylle magasinet med det vi har av musikk-, film-, litteratur- og TV-stoff, noe som er ganske fint å få jobbe med. Da jeg var 13 år skrev jeg i skoledagbøker at det var drømmejobben min, og det er det fortsatt. I tillegg jobber jeg litt frilans som tekstforfatter for et lokalt reklamebyrå hjemme i Hallingdal. Jeg har fått valuta for den Westerdals-utdannelsen, kan du si.

 FF: Hvor mye jobber du? (Når skriver du?)
CA: Fra 8–9 til 5–6 hver ukedag på kontoret, innimellom tar jeg med meg arbeid hjem i helgene. Dagjobben min er en slags livsstil, som krever mye utover arbeidstiden. Det er sjelden jeg klarer å legge den helt fra meg når jeg kommer hjem, det er alltid en mail jeg kan svare på eller et fotoopptak som må organiseres. Det hender jeg sliter med å finne hvilepulsen etter jobb. Skriving begrenser seg til kveldstid, helger og ferier. På sommeren etter mørkets frembrudd, siden jeg er litt for glad i sola. Det er vanskelig å prioritere og sette av tid til skrivingen på fritiden, jeg sliter litt der.

Les mer » 

Først en halvveis tilståelse: Vi så denne posten bli gjort et annet sted, på en annen blog, som sikkert er vel så bra som vår, vi bare husker ikke hvor. Så hvis du eller dem ser dette og føler deg/dere ukredittert, så vit at dere allikevel er det. Sånn halvveis. Så til poenget. Eller drikkeleken, som vi har bestemt oss for at dette er. Og det er: hvilke norske boktitler gjør seg best med et «sa brura» etter seg? Kjøp øl eller miks deg en pinne, gå til bokhylla, og for hver gang noen klukkler av et påfølgende sa brura er det flaske/glass til munn. Hold så på til kuene kommer hjem. Som ho også sa brura. Her er Flammes forslag:

Les mer » 

VickiLeaks er Victoria Durnaks helt egne Flammespalte, hvor hun får leke og lekke som hun vil.

I diktet «my face is a blooper» fra Ana Carretes utgivelse Baby Babe (2012), spør noen Ana om det gjør vondt når hun ler for mye. Hun ler og sier nei, det gjør vondt hele tiden. Ansiktet hennes kan være skadd, det kan ha skjedd en ulykke. Tittelen kan også indikere at hun føler seg utilpass, og opplever ansiktet sitt – eller hele sitt vesen – som en tabbe.

Les mer » 

«Resultater fra trafikktellinger gjennomført av NSB, bekrefter dette med all mulig tydelighet. På pendlertogene inn til Oslo er det 20-30 prosent færre passasjerer fredagsmorgener enn ellers i uka,» heter det i Dagsavisen i dag (en måend etter Adresseavisa skrev det samme, men pyttsan, vi henger alltid litt etter i tigeren.) Og fortsetter: « I fjor var det i gjennomsnitt godt over 14.000 færre biler som passerte bomringen inn til Oslo fredager enn torsdager.» Skal vi kalle det en skofterevolusjon? Kanskje blir fredag til folket en parole for et eller annet populitisk parti om ikke lenge? I mellomtida sjekker vi Twitters holdning til dagen som i hele sitt liv har bodd next door to Helga.

«Sagt det før, sier det igjen. Fridag på fredag er min beste venn.» – Pjuskelusken ‏@Schjevik

«Pappa bare «Ane er du våken? Du har forsovet deg?» FYFAEN PAPPA ER DU DUM JEG HAR FRI» – trippel ‏@nippelsqueeze

«Er uthvilt og oppe halv 9 på en «fridag» – ganske så utrolig. Kaffe og Miles Davis. Ha en strålende fredag alle sammen.» – Daniel G Abelson ‏@daniabel

«Det er fredag, og til fredagar høyrer fredagskveldar, og til fredagskveldar høyrer Beer Bottle Boogie» – Helge Torvund ‏@2rvund

Les mer » 

Fins det noe bedre enn internett? Er det noe som slår den lille halvtimen eller timen om dagen (og ett-, fem- og ti-minutter’ne mellom dagens slag) eventuelt de endeløse dagene i sofaen (der du roter deg bort i timevis) i selskap med alt og alle? Vel, for forfatter Hans Petter Blad handler surfingen like fullt om å lese en bok.

 FF: Hva er ditt litterære/kulturelle favorittnettsted og hvorfor?
HPB: Stygt redd det er den svært lite spektakulære og nær sagt gammeldagse, men ikke desto mindre fantastiske nettsiden http://www.antikvariat.net/, av den enkle grunn at jeg stort sett – hva det litterære angår – bruker nettet til å kjøpe bøker som er vanskelig å få tak i i bokhandlere her i Oslo. Da gjerne gamle, skjønnlitterære utgivelser. Ellers kjøper jeg en god del kunstbøker og faglitteratur, og da benytter jeg gjerne Amazon som stedet å lese litt om dem, før jeg kjøper selve boken på den norske nettbokhandelen som har den, eller som har den til best pris. Dette vil, slik livet har blitt, stort sett være bøker jeg har bruk for i min egen skriving. Bruker jeg nettet på annen måte, er det ut fra innfallsmetoden; jeg får lyst til å lese noe om den eller den forfatteren, og gjør det klassiske at jeg skriver navnet inn, trykker på enter og ser hva som dukker opp. Finner en artikkel, et intervju, et portrett, eller leser om en ny utgivelse. Skal jeg oppsummere, vil jeg si at nettet for meg, som forfatter, i litterært øyemed, er den raskest tenkelige vei fra ønsket om å lese en bok, til at den boken befinner seg her, på skrivebordet mitt. Det gir en ekstra glede å skulle bruke noe så komplisert til noe så enkelt. Det må legges til at jeg foretrekker butikker som eksempelvis Tronsmo (gratulerer med 40 års dagen, den 15. mai), ikke minst på grunn av betjeningens dempede, men aldri fraværende, og ikke sjelden muntre ekspertise. Men i alle dager – hva er det jeg sier, jeg har glemt at den siden jeg kanskje bruker aller mest er http://www.gutenberg.org/ – altså Project Gutenbergs hjemmeside. 42 000 titler til min (vår) disposisjon. Klassikere stort sett, av opphavsrettslige grunner, antakeligvis. Med andre ord: en gullgruve. 

  Les mer » 

Vi hører det hele tida, det er nærmest som et mantra: Det er umulig å leve av å skrive. Okay, men hva lever de av da, de som skriver? Debutromanen til forfatter Simon Stranger hadde nok handlet om noe helt annet, var det ikke for den andre jobben hans.

FF: Hva jobber du med «på si» og hvorfor akkurat denne jobben?
SS: Jeg jobber på Aurora Verksted i Bærum, og har hatt det som fast deltidsjobb fra jeg debuterte som forfatter. Aurora er et privat firma, drevet av kunsthåndverkere og designere, som selger tilrettelagte arbeidsplasser for voksne. De siste fem-seks årene har jeg jobbet på tekstilavdelingen med å designe klær, sy og tilrettelegge for mennesker som av en eller annen grunn ikke kan ha en vanlig jobb. Det kan være rullestolbrukere med Celebral Parese, mennesker fra psykiatrien, mennesker med autisme osv. Jeg begynte der som sivilarbeider for mange år siden, og vendte tilbake igjen fordi jeg likte det å jobbe med hendene, skape noe konkret, noe som ikke bare var tanker og idéer, men som tok form av T-skjorter, kåper, kjoler. Aurora er også et sted med svært forskjellige mennesker, og med mye både humor og tragedier.

Les mer »