To liv, åtte minutter

Tittel: Åtte minutter
Regissert av: Linda Klakken
Skrevet av: Linda Klakken
Med: En voksen, et barn, noen voksne til, alle dyra, alle plantene og planetene i universet
Sjanger: Poesi
Lengde: 109 sider
Ute: Nå

Hva ville du berga ut av et brennende liv?

Peter Lindforss (1953-2015)

I sommer døde den svenske poeten Peter Lindforss som hjemløs på gata i Stockholm. Han ble funnet i en sovepose i et portrom. Det var med tungt hjerte at Flamme forlag i dag tidlig mottok denne forsinkede nyheten. Vi mener at gamle kulturnasjoner som Sverige har en plikt å ta vare på sine poeter, og det er ubegripelig trist å høre at Peters liv fikk en slik utgang. Det var etter at vi intervjuet ham om Leonard Cohen i 2009, at Peter begynte å sende enkeltdikt til oss på kontoret, per epost, om alt fra OL (unnskyld, OS) til Tomas Tranströmer, og noen av disse fant veien ut på hjemmsida. Under finner du ett av dem.

Peter begraves i Stockholm i morgen, i Norra kapellet på Norra skogskyrkogården. Vi håper hele byen tar turen. Hvil i fred, poet.

HÖSTDIKT

Kom och sätt dig här
Lägg märke till att jag har
släckt ner och tänt ett ljus
Jag tycker om mörkret
Jag längtar alltid till hösten
Det är då livet börjar om
som en skolgång som aldrig tar slut

Fordi vi lever i 2015, vel

øl, for rikfolk

Landbruks og matminister Sylvi Listhaug (FrP) var gjest på NRKs politiske kvarter i dag tidlig. Hun var der for å forsvare en stadig liberalisering, eller oppmyking, av norsk alkohollov. I denne omgang ved å tillate norske ølbryggere («gründere», sågar) å informere om produktene sine på internett («informere om sine produkt gjennom nettsider»). Ikke reklamere, men informere. Forskjellen på det, forklarer ministeren, er at du aktivt må gå inn å søke informasjon, bryggeriene får ikke lov til å pusje reklame. «Vi lever i 2015 og de fleste av oss går på Internett for å søke informasjon.» Og paradokset, ifølge Listhaug, «er at du kan gå inn på internasjonale nettsider og bli bombardert av alkoholreklame for utenlandsk alkohol, mens norske produsenter ikke engang kan ha egne nettsider.» Og uavhengig av hva man måtte mene om akkurat det, om man er enig eller uenig i denne isolerte oppmykingen, så er det argumenteringen som slår en, som slå en, som frivillig komisk: Fordi hva slags argumentering er det? Det ene ministeren sier er: Det fins allikevel alle andre steder, og det andre: Vi lever i 2015. To argumentere som egentlig ikke har noe større meningsinnhold enn «det var han som begynte», og: «hvorfor det?, jo fordi». Eller med andre ord: Skulle det finnes økt tilgang til noe som forsøkes reguleres, kan man like godt gi opp reguleringen. Og hvis motparten ennå ikke er overbevist: pek på kalenderen, det er 2015, folkens! Det er vel lov til å håpe på mer fra en norsk regjering – i 2015? Ministeren sier for ekempel ingenting om de store helseutfordringene tilknyttet økt alkoholforbruk, eller de store sosiale problemene, for ikke å snakke om kriminelle bivirkninger som voldtekt, ran, vold og blind vold. Men inge grunn til den slags bekymringer, bedyrer Listhaug, da denne oppmykingen pussig nok ikke vil øke forbruket. Hvorfor ikke? Dordi «det en alkoholiker er opptatt av er å finne billige produkt som gjør nytten sin» (og det kommer han eller hun fortsatt til å gjøre), og det vi snakker om her er dyre produkter, «det er ikke dem med alkoholproblem som kommer til å oppsøke disse nettsidene». Det argumentative regnestykket her lyder altså: Å tillate norsk alkoholreklame på nett vil ikke føre til flere negative ringvirkninger tilknyttet økt alkoholdforbruk fordi de som holder forbruket oppe – alkisene og kompani – kommer uansett til å drikke like mye av helt andre produkter enn det vil bli reklamert for. Det er de med litt høy inntekt, de med litt kultur i bringa, de som kan ta seg råd til slike dyre produkt, som dette er ment for. Og disse folka er ansvarlige, de verken styrter eller pimper, de nyter. Og stopper så klart etter et glass eller to. Det er ikke rusen som er viktig for dem. Som om det ikke allerede fins luksusvarer på polet. Som om ikke Tidsskrift for Den norske legeforening allerede har etablert at økt inntekt fører til økt forbruk («Alkoholkonsumet økte med økende utdannings- og inntektsnivå»). Men hei, vi lever i 2015 og alle de andre gjør jo det. Godt nok for meg.

– Det er når vi glemmer oss selv at vi er på vårt beste

Foto: Ellen Ugelstad

Like før helga slapp Pål Angelskår sin andre soloplate, med den inviterende tittelen «The Cellar door was open, I could never stay away» (inviterende fordi det er en åpen dør i den, så klart). Påls første soloplate, «Follow me», kom for tre år siden. Og skulle han falle for fristelsen å samle dem en dag, så gir i alle fall tittelen seg selv: Følg etter meg ned i kjelleren. Og kanskje er det dit vi skal nå, til kjellermørket, nå som vi har stilt Flammeforfatteren noen tekstnære spørsmål om den nye plata (det er jo forfatter han egentlig er, sånn vi ser det, men åkei). Eller kanskje ikke. Vi åpner i alle fall for det, ved å ta tittelen først.

NØH
: Prøver du å si med den at dette er ei mørk plate, hvis vi kan tenke oss kjelleren er et bilde på et mørke eller det ubevisste i oss, lyster/begjær/tanker som kanskje ikke tåler dagens lys, alt det vi helst gjør uten øyne på oss?
PA: Det finnes noen mørke kroker på plata, men i all hovedsak er tittelen myntet på den nysgjerrigheten som en dør som står på gløtt kan frembringe. En kjeller er muligens en forslitt metafor for stedet der det man ikke vil vise frem stues bort, men det også et rom fullt av glemte minner – og man kan absolutt finne noe i den bakerste reolen som man ender opp med å sette på peishylla.

Les mer » 

Kulturelt akseptert galskap

Først noen linjer fra Roland Barthes Fragmenter av kjærlighetens språk: «Enhver som er forelsket er gal, sies det. Men kan man forestille seg en gal som er forelsket? Umulig. Jeg har kun rett til en fattig, ufullstendig, metaforisk galskap: Kjærligheten gjør meg som en gal, men jeg kommuniserer ikke med det overnaturlige, det finnes ikke noe hellig ved meg; min galskap er en enkel ufornuft, den er platt, eller for den saks skyld usynlig – og dessuten helt innlemmet i kulturen: Den skremmer ikke. (Det er allikevel i forelsket tilstand at visse fornuftige mennesker plutselig aner at vanviddet er der, som en mulighet, like ved: En galskap som selve kjærligheten ville gå til grunne i.)» Bare for å kunne si at Jorge Luis Borges var forelska i bøker. Å lese bøker er det eneste som kan gjøre oss lykkelige, mente han. Eller åkei, vi slengte på det eneste. Litt likt det Michel Houellebecq har sagt om at et liv som leser er det eneste som tilfredsstiller alle behov. Og vi slengte vel på det eneste der også. Kanskje fordi bøkene, som Victor Hugo en gang sa det, er kravløse og trofaste venner. Fins ikke maken i kjøtt og blod. I Kafka på stranden (Haruki Murakami) er heltens favorittfølelse den han får når han forsvinner fra verden i møte med en bok. Når han synker tilbake i sofaen, lesende, og alt annet fordufter, bare dette ene: litteraturen, fortellingen.

Min metafor (90)

Inger Sverreson HolmesDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Inger Sverreson Holmes.

Min metafor har jeg ennå ikke sett anvendt som metafor andre steder enn i mine oversetterdrømmer. Så dette blir mitt forsøk på å sette i gang en glidning.

Oversettere er språklige kameleoner, men av og til får vi bare spille mot nyanser av grått. Oppdragstørke, behov for salt til maten (og ikke minst vin på bordet) gjør at vi påtar oss arbeid innenfor de mest prosaiske områder – langt unna det vi drømte om da vi bega oss inn i dette yrket. Men skjønnheten finner man noen ganger der man minst venter det.

Langt nede i standardiseringens verden fant jeg et vakkert og poetisk ord som jeg har hatt med meg siden. Som fagterm er mykningspunkt et uttrykk for hvor høy temperatur for eksempel bitumen (dvs. asfalt) tåler før det begynner å sige (bestemmes ved hjelp av ring- og kulemetoden). Som metafor har ordet et vell av anvendelser. Det punktet der man gir etter, eller gir seg over – fysisk, moralsk, mentalt, kanskje også erotisk … Ennå er ingenting flytende eller oppløst, bare ikke lenger så rigid, så hardt. Det er ved akkurat dette punktet at endringen skjer. Det oppstår siging, men ikke brudd.

Forsvinningspunktet har gitt navn til en hel diktsamling. Når jeg gugler mykningspunkt, får jeg bare noen triste og nøkterne treff, med Statens vegvesen øverst på listen. Jeg vil metaforisere begrepet. Vi trenger mykningspunktet: i flyktningpolitikken, ved kirkevalget og sikkert også i mange av våre nære relasjoner. 

Hvem betyr mest for deg?

Hvordan elske en som allerede har elsket en annen, spør Melissa Horn i den seks år gamle singelen «Låt du henne komma närmre». Hvordan overleve og leve med de uunngåelige sammenligningene, enten fra han/henne, venner eller deg selv? Er det verre nå? Var det bedre da? Er jeg en innbytter? Trøstepremie? Oppgradering? Nedgradering? Og når du sitter for deg selv, ikke lager en lyd, bare tenker: hvem tenker du på? Hvem står deg nærmest? Hun/han eller jeg? Vanskelige spørsmål når de først melder seg. Vi foreslår poesi og øl til hjelp. For eksempel Kjersti Wøien Håland

fortel meg
at det er noko
med meg
same kva

For eksempel Isabell El-Melhaoui

(03.33)
Går forbi en snegleorgie på vei hjem

For eksempel Linda Therese K. Utstøl & Unnveig Aas

Jeg øver meg på å se trist ut hele tida.
Jeg vil du skal vite at jeg er trist.
Neste gang du ser meg, må du skjønne at du gjorde meg
vanvittig trist.

For eksempel Monica Isakstuen

se der!
et lite blink mellom Kefeus og Kassiopeia
ikke sant
en liten stjerne med akkurat nok plass
ved siden av seg
sånn gjør jeg hele tida
ser ting blinke
innbiller meg at
alt mulig
er mulig
en stjerne
du

Ølen står i kjøla.

Hva blir du, hva ble du, hva skulle du bli?

audun2

«Du må ikke finne på å bli kunsthistoriker,» hadde moren sagt. «Da blir du bare fattig og snill og uten virkning på noen. Ingen hører på lærde mennesker i Norge.» Han måtte i det hele tatt avstå fra alle humanistiske fag. Humanisme forsto man ikke bæret av i vårt samfunn, mente moren. Han kunne heller ikke studere psykologi, for da ville han bli en dum svindler. De andre samfunnsfagene måtte han også droppe. De ville i beste fall gjøre ham til en intelligent svindler, i verste fall til statsråd. Og så måtte han ikke studere økonomi, for da ville han bli gal eller grisk eller begge deler, sånn som Hegnar. «Så hva i all verden skal jeg bli?» spurte han en gang. «Botaniker,» hadde moren svart.

Sitatet skriver seg fra åpningssidene i Audun Mortensens helt nye roman Samleren. En effektiv gjennomgang av hva man bør ikke bør gjøre ut av seg i verden av i dag. Det er lett å tenke seg at de fleste blant oss har hatt mer eller mindre seriøse planer en gang om å bli noe vi ikke ble, eller allikevel skal bli. Gjelder dette også for deg, Audun? Fantes det en gang et annet liv du ikke lever, en annen vei du ikke går? Eller er du iferd med å bli nøyaktig det du tenkte du skulle bli hele veien?

AM: Nei, det finnes ikke en sånn gang å fortelle om, tror jeg. Men det er lite sannsynlig at jeg er i ferd med å bli nøyaktig det jeg tenkte at jeg skulle bli. Tenker heller ikke på «en annen vei», som jeg ikke tok. Vet ikke hva det skulle vært. Men kanskje jeg er blant dem som er barn av sin tid mer enn av sine foreldre, og sånn sett kan man sikkert skape seg et bilde av hva man har valgt bort. Biografisk anekdote: En lærer på småskolestrinnet skal ha sagt at jeg kom til å bli forfatter under en konferansetime eller noe sånt – etter å ha spurt foreldrene mine om de hadde skrevet en norsk stil for meg – og må kanskje stilles til ansvar for pygmalioneffekten.

Midt i veien

benytt andre siden

Da jeg levde på åttitallet fantes bandet The Pretenders et sted i min kulturelle periferi. To ting stakk seg ut: luggen til frontfigur Chrissie Hynde og en singel fra 1984 som heter Middle of the road. Jeg var litt redd begge deler. Men mest singelen. Som hver gang jeg hørte den gjorde det ettertrykkelig klart for meg at det fantes i alle fall en, men sikkert tusenvis, av eksistenser jeg aldri kom til å forstå. Rett og slett. Jeg likte sangen, men jeg kom ikke innpå den. Den var ikke for meg. En følelse som jeg senere i livet kunne sammenligne med å sitte på rommet mens jeg hører naboens fest gjennom veggen. Sikkert fabelaktig, men ikke for meg. Og dette tenker jeg på en torsdag i august da jeg forsøker å forsere fortauene i Oslo sentrum. Som først vil ha meg over på dén siden av veien, så den andre. Ikke her, er du snill. Kryss over, vennligst. Kanskje jeg skulle gått midt i veien, var tanken som satte meg på sporet. Som fremkalte gitarspillinga til James Honeyman-Scott og den nevnte luggen til Chrissie Hynde. Kanskje jeg skulle synge som hun gjorde da hun tok til veibanen: «The middle of the road is trying to find me/ I’m standing in the middle of life with my plans behind me». Mer treffende i dag, en den gang. «I got a smile for everyone I meet/ As long as you don’t try dragging my bay/ Or dropping the bomb on my street». Som også rammer langt hardere nå enn for 21 år siden. Det er jo en ting vi er blitt redd for skal skje: ei bombe i bybildet et sted. Sistelinjene går sånn: «I’m not the cat I used to be/ I got a kid, I’m thirty-three». Så ble man tidlig den gangen også. Og fulgte, som de aller fleste av oss gjør, den gjenkjennelige skiltinga til den gjenkjennelige eksistens. Utdanning den veien. Jobb opp der. Barn til høyre. Ektefelle til venstre. Hus og hjem og hage rett fram. Så vær nøye med hvor veibanen lokker deg utpå. Ikke ta all skiltinga for gitt.

Reisop hvis du …

spise alene

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Bon appetit.

… SPISER ALENE

Etter et par-tre eposter frem og tilbake med redaktøren min innså jeg at ideen slett ikke var så tåpelig som den først hadde virket, at det faktisk dreide seg om en idé, en ganske god idé til og med, selv om utgangspunktet var langt mer prosaisk, om ikke også privat, ja, utangspunktet var prosaisk, i ordets overførte betydning, og privat, en meddelse mellom to menn, men også prosaisk i ordets egentlige betydning, noe jeg langsomt begynte å forstå, noe motvillig. Hvorfor denne motstanden? Fordi det på ingen måte passet å få en nye idé akkurat nå. Ikke bare hadde jeg nettopp ferdigstilt et romanutkast, med alt hva det innebærer av kvaler og feriebehov, jeg var også i gang med tre essay, to artikler og en bokanmeldelse for Dagbladet, noe som gjorde at jeg dessuten hadde vært nødt til å legge to andre romanideer på is, to romanideer som faktisk var mer enn ideer; det dreide seg snarere om halvskrevne utkast på henholdsvis to- og trehundre sider. Ikke nok med det. Oppe i det hele skulle jeg pusse opp og selge leiligheten, og midt oppe i sparkelmasse og sagmugg så hadde en ny romanidé ramlet i hodet på meg. Kanskje ikke ramlet i hodet på meg, den hadde snarere slått meg i hodet, som en hammer, dersom jeg skal tøre å gi et hint om denne ennå urealiserte romanideen, ja, et hammerslag, med en etterfølgende svimlende og banal innsikt: Jeg manglet tid. Jeg var et oppkomme av gode ideer, men manglet tid. Så banalt! Derfor var jeg også nødt til å prioritere de ideene som antagelig lot seg nedskrive raskest, med andre ord de dårligste av de gode ideene. Av den grunn kunne jeg like gjerne begynne med den ideen som redaktøren min hadde plantet i hodet mitt, ikke med et hammerslag, det må sies, snarere med en mild berøring av en epost, og som var en ganske god idé, om ikke akkurat fabelaktig, så helt grei i hvert fall.

Les mer »