Fredag den engstelige

til sengs

Alle dager er engstelige. Eller har angsten i seg. Fordi angsten ikke bryr seg om kalenderen. Og jeg tenkte på det i går da jeg med øreklokker og musikk på, rusla forbi to svensker som ville selge meg Fjordkraft (eller hva heter det?). Jeg hørte ikke nøyaktig hva som ble sagt på grunn av musikken i ørene, men jeg vinka så fint jeg kunne og sa nei takk. Den ene av de to fortsatte å snakke til meg så jeg gjorde det samme på nytt. Vinka litt avvergende og sa nei takk. Da han begynte for tredje gang, rev jeg av meg klokkene og sa at nå har jeg sagt nei takk to ganger, la meg være. Men han ville bare kommentere jakka mi, sa han. Den var kul. Å, sa jeg. Beklager, sa jeg. Jeg har bare en dårlig dag.

Og jeg hadde det. Jeg hadde en dårlig dag. Og det redda meg litt inn i forhold til de to svenske guttene. Men så, da jeg gikk videre, måtte jeg tenke litt på det uttrykket. En dårlig dag. Som foreslår at det dårlige vil gi seg i mårra. Er begrensa til dette døgnet alene. Jeg kan kanskje gjøre noe med det i mårra, men ikke i dag. Som er det samma som å si at jeg kunne nok gjort noe med det i dag også, jeg bare velger å la være. Jeg velger å la dagen være dårlig. Hvorfor ikke? Uttrykket er jo der. Jeg har dekning. De to svenske guttene nikka forståelsesfullt. Ingen skade skjedd. Hold ut. Lykke til.

Les mer » 

Sånn blir du verdens raskeste

Usain Bolt

I 2009 satt Usain Bolt ny verdensrekord på hundremeteren med 9,58 – og ble verdensmester i samme dreis. En stor prestasjon. Og ganske vanskelig å kopiere for ikke å si toppe, tenker vi. Nær på umulig. Og lurer på hvordan Usain får det til. Hvordan får han det til? Hva var det han gjorde for å komme så langt fram i skoa i Berlin? Med god hjelp av treneren, så klart. Trener Mills. Vi leser høyt:

«Så avslørte han (trener Mills) hva som var slagplanen i Berlin. “Ålreit, Usain, her er greia,” sa han en kveld etter trening. “Hvis du vil slå Tyson i VM, må du gi meg seks uker intensivtrening. Fest mindre og kutt ut junkfooden helt. Så kan du la meg ta hånd om resten.” … Enda en gang hadde trener Mills funnet en måte å gjøre meg fysisk klar på, tross tiden jeg hadde mistet etter ulykken.» (fra Usian Bolt – Raskere enn lynet, min selvbiografi)

Og må man ikke gni seg litt i øynene her? Hva leste vi egentlig nå? Var trenerens geniale plan rett og slett: Fest mindre, ikke spis drittmat og tren hardt? Bolt måtte ikke kutte ut festinga de siste ukene, neida, så ille er det ikke, men kutt litt ned, åkei? Så er det kanskje  ikke så vrient å sette verdensrekorder på hundremeter? Så er det kanskje den enkleste jobben du kan tenke deg å trene disse sprinterne?

Min metafor (46)

Alf Kjetil Walgermo

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Alf Kjetil Walgermo.

Det interessante med metaforar, er at dei grip inn på alle nivå i livet. Som nysgjerrige små barn kastar vi oss inn ein leik som aldri tek slutt. Gjennom similar prøvar vi oss fram som menneske. Gjennom samanlikningar når vi fram til identitet. Kanskje kunne vi seie: Å øve oss i metaforar er å øve oss i eksistens.

Metaforane finst i alle samfunnslag. Dei finst både djupt i floskelkongens dal og høgt på dei litterære tindar. Den som verkeleg meistrar metaforane, er den største av alle forfattarar. Gitt Flamme Forlags skjønnlitterære kred og spaltenamnet «metaforisk» går tankane mine raskt til Marcel Proust. Her snakkar vi ikkje om ein enkelt favorittmetafor, men om den samla mengda av metaforar som gjer På sporet av den tapte tid til eit både utømmande og utøymeleg verk.

Les mer » 

Det Robin sa

 

Flammes høstliste 2014

Høstens utgivelser ved tre av dem

Flamme Forlag presenterte sin høstkatalog – last den ned her! – på Tronsmo bokhandel i dag morges. Årets bokhøst forlaget rommer ti titler innen flere sjangre, inkl. to erfarne og kritikerroste forfattere som tidligere har utgitt på andre forlag.

Ingvar Ambjørnsen gjør et lite sidesprang fra Cappelen Damm, hvor han utgir romanene sine, for å utgi en bok om hvordan han holdt på å slutte som nettopp romanforfatter et dramatisk junidøgn i 2010. Boken Farvel til romanen er blitt en flott og gjennomillustrert bok om et av Norges mest folkekjære forfatterskap og hvordan det nesten havarerte.

Nils Chr. Moe-Repstad, som ble Bragepris-nominsert for fjorårets dobbeltdiktsamling Teori om det eneste, utgir i år 19 forgiftninger. Dette er en diktsamling om forgiftning i vid forstand – om infeksjoner, virus og epidemier, men også miljøforurensning, politisk korrupsjon og økonomisk utbytting.

Les mer » 

Flammefrokost

Høstens grøde

Flamme Forlag inviterer til frokost og kaffe, samt en presentasjon av høstens bøker, på Tronsmo bokhandel mandag 11. august klokken 10.00. Vi kommer til å presentere samtlige av høstens utgivelser, inkl. to titler som har vært utstyrt med særskilt hemmelighetsstempel. Det vil bli opplesninger ved flere av høstens forfattere, og nesten fritt for markedsprat!

Flammehøsten 2014 byr blant annet på en VM-bok med en twist, en roman om Finn.no, en katastroferoman, en gjendiktning av Lawrence Ferlinghetti og et sviende litterært selvoppgjør ­ skrevet av en av våre støre romanforfattere.

Klokka 14.00 samme dag blir det en uformell minilansering av sistnevnte bok på Fuglen, Universitetsgata 2 (inng. Pilestredet). Forfatteren vil kunne besvare spørsmål fra pressen.

Vi håper å se deg både der og der! Meld fra til linn (at) flammeforlag (dot) no om du tenker å stikke innom, så skal vi sørge for at vi har nok kaffe til alle fremmøtte.

På universitetsbiblioteket i Helsinki

Helsinki bibliotek

Victoria Durnak er i Helsinki om dagen og har latt seg begeistre av universitesbiblioteket i den finske hovedstaden:

På det lyse, store universitetsbiblioteket i Helsinki har de egne telefonrom og masse skilt som ber deg om å bruke dem hvis du mottar en samtale. Alle jeg har møtt her er raske til å påpeke at finner elsker å lage systemer og følge regler. De sier at du kan avsløre turister i Helsinki fordi de krysser veien på rødt, for selv i trafikkløse smågater venter de finske på grønn mann. Tanken på hva som ville skjedd hvis alle brøyt reglene skal være det som driver dem, og det er lett å bli glad av den framtidsrettede, kollektive tenkemåten. Men når ei finsk venninne forteller at mange hun kjenner hjemsøkes av dårlig samvittighet blir bildet mer nyansert. Da er det godt å se at det ikke er noe offentlig regelverk for bruken av skrivebord. Hvis ikke fyren framfor meg er turist. Eller utvekslingsstudent? – Victoria Durnak, 8/8/14, Helsinki

Hip ad

hippe Leo

I låta «Oh girl» (hva for en?) synger Leo Sayer (hvem?) lengtende til en jente som han er redd for men iferd med å miste, om grepa han prøver å ta for å holde på henne, som å oppføre seg litt mer hipt: I try to be hip and think like the crowd. Men, Leo, er ikke å tenke som mengden det motsatte av hip? Ifølge Wiki skal den første betydninga av ordet være en som har skjønt det, en som vet nøyaktig det går i. Men nøyaktig hva dette nøyaktige er kan ikke fanges, det er for alltid flyktig og flytende. Fordi det er hipt. Eller som Tower of Power sang: Hipness, what it is! And sometimes hipness is what it ain’t! Som ligner på en tautologi, ikke sant? Men så er det å være hip ganske tautologisk: du er det fordi du er det, og du er det ikke fordi du ikke er det (eller som David Foster Wallace en gang sa det: Irony and hip ennui are extremely authoritarian.) Leo er ikke hip. Så hvordan blir jeg det, spør han seg. Og svarer som så mange andre som har stilt seg det spørsmålet: ved å ta etter de som er det. Men ved å ta etter de som er det (som egentlig betyr: de Leo tror er hippe, som kanskje ikke er det, som kanskje tar etter noen andre igjen, hvem vet?) gjør han seg enda mindre hip. Og med det: enda mer iferd med å miste dama. (Hvis graden av hipsterhet fra Leos side virkelig er det avgjørende for henne, sangen forteller tross alt ikke hennes side av forholdet. Bare den smått paranoide mannen. Derfor blir det litt gjettelek.) Kanskje er det med Leo og hans oh girl som det er med alt annet her i livet: Vi henger etter henda og kjenner kreftene sakte men sikkert ebbe ut. Og hvordan få dem tilbake? Hvordan henge lenger? Hvordan henge i all evighet? Som er hipsterdrømmen, ikke sant? Bare henge der. Alltid være til stede og alltid skape et sentrum ved sin blotte tilstedeværelse. Sånn sett er det hippe først og fremst en slags avsender og adressat. Eller en rekke avsendere. Om noe er hipt sagt avhenger av hvem som sa det (Jack Kerouac skrev en roman som heter Wake up, Jehovas vitner deler ut bladet Våkn opp!, hvem av dem er hip?) og om  det er hipt å være et sted avhenger av hvem andre som er der. Og vår mann Leo er som alle andre redd for å gå glipp av alt dette. Det som blir sagt, det som blir gjort, det som går over før du rakk fram. Så gir han da også opp og synger videre: But even the crowd can’t help me now. Men hadde han vært hip, så hadde han visst at crowden aldri hjelper. Men skal han bli hip en gang, så er det viktig å forstå at crowden aldri  hjelper. Han blir både mer og mindre hip i samme linje. Dig.

til Jan Roar Leikvoll (1974-2014)

Jan Roar Leikvoll

Kartotekkortene skal ikke lenger flyttes rundt
og settes sammen til nye strukturer for sinnet

å pløye seg ned i    Arbeidet er over
men det skal fortsatt gløde mellom sidene

fra det lyset som bare kommer av å kunne se
så mye lengre inn i mørket like foran

og like bak øynene    Et blikk som ikke viker
og aldri slipper taket i noe det har sett

– Kristian Hæggernes

hvit slave

hvit slave

jeg står opp halv fem om morgenen
kler på meg
uten å tenke meg om
trekker genseren over hodet
knepper buksa
drar opp glidelåsen
håret har jeg gitt opp
for lenge siden
mandeløyne
i soveromsmørket
det ligger to varme kropper der
en stor og en liten
den minste gråter alltid
når jeg går på jobb

Les mer »