Audun Mortensen fortsetter sin opprulling av norske litteraters hemmelige inntog i popkulturen.

Et YouTube-kuratert gjenhør med «Upon This Tidal Wave of Young Blood» (2005), sistesporet på debutalbumet til Clap Your Hands Say Yeah, påminner om at Blood Orange ikke representerer et unikt kontaktpunkt mellom norsk litterær kanon og «best new music». Vokalist Alec Ounsworth skriker tydeligvis «Kjærstad» foruroligende 30 ganger, i sangen som ifølge kritikerne omhandlet Mary-Kate og Ashley Olsen.

Produktplassering iscenesatt av Aschehougs markedskoordinator? Er det ikke betenkelig at Kjærstad, i et lanseringsintervju for Kongen av Europa (2005) – åtte uker etter CYHSYs albumutgivelse – kan opplyse om at «[protagonisten] Alf tar i lange passasjer av livet sin tilflukt til populærmusikken. Som en sann romantiker vet han at det av og til – og uforståelig – kan ligge like stor visdom i en popsang på 2 minutter og 37 sekunder som i hele Store Norske leksikon til sammen»?

Et sekunds kjærlighet? Holder dét? I popen, ja. Det fins vel ingen sjanger som degger mer for det eteriske, det spontane, det omskiftelige – og med en viss legitimitet, ettersom popen selv er en flyktig kunstart. Det står i statuttene. Til å skildre de varige, stabile relasjoner velger man seg fortrinnsvis et større format, type roman eller tv-serie. Popen er det vankelmodige hjertets medium – det hjertet som plutselig, idet et tilfeldig ansikt passerer i 31-bussens midtgang, kjenner seg gjennomlyst av sol, en uventet oppklaring, i ett sekund – to sekunder – poff!, før himmelen overtrekkes av skyer, sjåføren bremser litt for hardt og en fyr i krøllete dress dusjer sine nærmeste medpassasjerer med 3 x 2 dl cortado. (Men det var verdt det, var det ikke?)

Nite Jewel lager pop for dette ene sekundet, samt for skjortevasken etterpå. Lydbildet er tørt, flatt, minimalistisk – litt à la Saint Etienne i den perioden de jobbet med Sean O’Hagan og To Rococo Rot. Er årtusenskiftets sound tilbake allerede? I neste uke: chillwave-revival.

Stig Sæterbakken utga tre boksingler på Flamme mellom april 2009 og august 2011. De forsvant raskt fra forlagets bakrom, men ble i liten grad kommentert i avisspaltene – delvis av samme grunn (opplagene var små, og verken forfatter eller forlag prioriterte å sende ut presseeksemplarer). Den litterære offentligheten var samtidig fullt ut beskjeftiget med Sæterbakkens romaner, som i den samme treårsperioden nådde ut til et nytt, lydhørt publikum. Singlene representerer noe annet, både sjanger- og innholdsmessig: Med disse tekstene «tok han ut dybde», kan man kanskje si (med uttrykk fra fotballen), i en fase av forfatterskapet som ellers var preget av offensive sveip på motsatt banehalvdel.

Nettopp fordi tekstene ikke har vært gjennom den alminnelige anmelder-kverna, kan man lese singeltrilogien – som nå er i samlet i en liten hardback med tittelen Der jeg tenker er det alltid mørkt – med relativt friske øyne. Litt starthjelp kan dog ikke skade: Samleutgaven er utstyrt med instruktive for- og etterord av John Erik Riley og Tom Egil Hverven. Nedenfor bringer vi et utdrag av førstnevntes ouverture. Lyst på mer? You know what to do.

Les mer » 

Klikk på flyeren for større versjon.

Annenhver mandag fram til sommeren vil Rannveig Revhaug dele sine inntrykk fra reiser til lands, til vanns og og til lufts i det norske territorialområde. Denne gang kjører hun buss fra Oslo til Dovre.

Harry’s Gym. Som synger This pain is like an open door. Rundkjøringen. Ferjer. Opera. Bruer. Middelalderparken. Passasjeren i setet foran meg. Som har bustete hår. Tunnelen. Radioen. Harry’s Gym som hikster. Varebiler som passerer. Klokka som er 11.07. Gamlebyen. Blokkene i gult, oransje, grønt. Tunnelen. Nødtelefoner. Varebiler som passerer. Vogntog som passerer. Radioen. Transport. Passasjeren som reiser seg. Som går gjennom midtgangen. Som går bort til sjåføren. Som samtaler med sjåføren. Lindorff. Klima- og forurensningsdirektoratet. Gravemaskiner. Gravlunden. Elektro Nettverk. Teisenkrysset. Økonomijournalisten som snakker om USAs gjeld. Varebiler som passerer. Bussene. Som ikke er i trafikk. Som står parkert. Veien. Veiene. Seks av dem. McDonald’s. Mester Grønn. Alna. Fjellet. Brua. Betong. Autovernet. Sprøyte inn penger. Underskuddet. Spesiallover. Bjørkeklynger. Som står langs veien. Et helt vanvittig tall. IKEA. Varebiler. Som passerer begge veier. Tåka. Som ligger og ligger. Bakken. Som er grønn. Som er grå. Som er brun. Muslim senter Furuset. Bait-un-Nasr Moské. The Streets. Your song. Skyene. Som er grå. Lerka. Som er grønn. Autovernet. Som er grønt. Bjørkeklyngene. Autovernet. Skyene. Rekkehusene. Strømmastene. Som ruver. Skogen.

Les mer » 

Audun Mortensen har sett den nye musikkvideoen til Blood Orange, og rapporterer:

… fikk bekreftet at Dev Hynes* leser samme moteblogger som Solstad.
*som medlem av henholdsvis Test Icicles (2004–06), Lightspeed Champion (2007–10) og Blood Orange (2010–12).

Hva skal vi si? Forbløffende.

De som kjenner til det lille Flammeforlaget vet at fiktive Omar Little fra TV-serien The Wire står høyt i kurs her i gården. I stil og tale, om ikke metode. «I got the shotgun. You got the briefcase. It’s all in the game though, right?» «Man, money ain’t got no owners, only spenders.» Og så videre. Men det fins også en annen Omar i The Wire. Et annet omen, kunne man også sagt. En med klengenavnet Snot Boogie. Husker du? Neppe. Han er allerede drept da serien starter (bilde over). Han ligger face down på asfalten da McNulty for første gang åpner gapet. Først og sist, alt og ingenting, samme navn. Skal bety? Ikke allverden. Kanskje noe sånt som: det er ikke hva du har, det er hva du gjør med det du har. Kanskje. Evt noe Henrik Hovland sa til meg en gang for ganske lenge siden: Du må finne flaksen i livet ditt. Den fins. Du må bare finne den. Snot Boogie burde kanskje lett litt bedre. Kanskje vi alle burde det?

I et intervju med Ready, Steady, Book blir irske Sinéad Morrissey (som du kanskje leste et dikt av i går, like under her) bedt om å gi råd til håpefulle skrivespirer. Hva må til for å få det til?

SM: Sett av tid. Og ikke gi deg. Selv om ingenting skjer. Det er gjennom hardt arbeid at de enkle tinga blir skapt og når de blir skapt er det en gave. Men du må først gjøre deg fortjent overrekkelsen ved å jobbe på … Jeg jobber utrolig sakte. Og jeg skriver for hånd. Og jeg skriver om og skriver om og skriver om.

Det fins ingen snarvei, med andre ord. Eller som Hal Holbrook sier det i Wall Street: Det går ikke an å bli litt gravid.

BALTIMORE In other noises, I hear my children crying— in older children playing on the street past bedtime, their voices buoyant in the staggered light; or in the baby next door, wakeful and petulant through too-thin walls; or in the constant freakish pitch of Westside Baltimore on The Wire, its sirens and rapid gunfire, its beleaguered cops haranguing kids as young as six for propping up the dealers on the corners, their swagger and spitfire speech; or in the white space between radio stations when no voice comes at all and the crackling static might be swallowing whole a child’s slim call for help; even in silence itself, its material loops and folds enveloping a ghost cry, one I’ve made up, but heard, that has me climbing the stairs, pausing in the hall, listening, listening hard, to—at most—rhythmical breathing but more often than not to nothing, the air of the landing thick with something missed, dust motes, the overhang of blankets, a ship on the Lough through the window, infant sleep – SINÉAD MORRISSEY, 2012

Ikke sant?

I et intervju med Paris Review fra 2004 får Haruki Murakami det kanskje litt snodige spørsmålet om hva kona hans syns om at han valgte forfatteryrket.

HM: Hun sa ingenting først, men da jeg framholdt at jeg var forfatter, ble hun overrasket og litt flau.
PR: Hvorfor ble hun flau? Hun trodde ikke du ville få det til?
HM: Å være forfatter er ganske prangende.