Tilfeldige katter (16)

Tid og sted: Dopsgate, midt i august
Katten var: Skvetten, rådsnar, rød
Mulig navn: Mars
Favorittsang: Life on Mars
Favorittbok: Bly (Dopsgate, som sagt) 
Kunne tenkt seg: Litt mindre fart og leven rundt seg

Min metafor (48)

Marie L. KleveDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Marie L. Kleve.

Siden dere spør etter favorittmetafor «akkurat nå», velger jeg fra en bok jeg leste denne uka – og som jeg har tenkt en del på siden. Boka er Lars Petter Sveens «Guds barn», en roman om mennesker som levde på Jesu tid (Jesus er bifigur i alle kapitlene). Den inneholder flere omskrivninger av andre tekster, både dikt og bibelvers, og den er full av fine metaforer, så jeg kunne nevnt flere. Men jeg vil trekke fram en setning som han har «stjålet» fra diktet «I dag og i morgon» av Olav H. Hauge: «Stemma mi er berre ei gneiste av den store eld, og slik eg vart tend i mørket, skal eg slokne ein kveld». Jeg synes den fungerer utrolig godt der den er plassert i boka, og det skal jeg ikke røpe for mye om. Men den er lagt i munnen på en angrende synder, for å si det sånn. Det er også en setning med sterke religiøse undertoner. Jeg er ikke religiøs selv, men igjen, det passer selvsagt også godt i denne sammenhengen. Og jeg liker at han har omskrevet «Eg er berre» til «Stemma mi er berre (…)», som gir mye rom for tolkning, igjen sett i sammenheng med hvor den er plassert.

Dyer på lørdag

GD

Det skal gjøre godt å våkne på en lørdag. Litt lenger utpå enn ellers, kanskje. Eller enda mer frampå. Med opp, ut og av gårde i hjertet. Verden skal være mer åpen, eller tilsynelatende mer åpen. Himmelen skal strekke fingrene ned mot oss, ikke omvendt. Vi skal tenke at om ikke alt er mulig – for det er det jo ikke – så er i alle fall noe mulig. Noe godt. Det er jo lørdag. Og vi lever disse livene våre. Og Geoff Dyer skriver: «We think we have huge goals in life but actually, when it comes to it, we’ll settle quite happily for something trivial that we’ve had all the time and which made our lives bearable.» (fra Zona, 2012) En kaffe og en diktsamling i parken, kanskje? En øl ved elvebredden? Et salg på en interiørbutikk? Kampanjehylla på Platekompaniet? Nye sko? Ny skulderveske? Eller snakke med en gammel venn, langt borte, på Skype. Hei Geoff, hvordan går det med deg?

Ei Cola med Seb, Kim, Gunnar og Ola

Beatles og Coca colaEr det urimelig å skvette litt av en forbipasserende buss hvis bredside er dekket av de fire heltene fra Saabyes Beatles – Seb, Kim, Gunnar og Ola, for de som av en eller annen grunn ikke har fått med seg det – som nå har blitt storstilt spillefilm, premiere i mårra, med en invitasjon om å ta en Cola sammen med dem? Ta en Cola med gutta fra Beatles, liksom. Som så klart bare betyr at du skal ta en Cola aleine og late som du tar den med GOKS. Og er det bare nostalgisk og gammaldags av meg å tenke: Hva faen? Hva vil du jeg skal gjøre? Støtte monopolmakter som Coca-Cola i Kim Karlsen og kompanis navn? Har du lest boka, eller? Har du? Da kan du for eksempel slå opp på side 523 i den nye pocketen med bilde fra filmen utapå, og finne Gunnar hjemme hos Kim, med løpesedler i neven, løpesedler for revolusjonen som han vil at Kim skal dele ut:

– Og så vil du ikke dele ut løpesedler?
– Ha’kke sagt jeg ikke vil.
– Hva er′e du sier for no′, á? Trur’u den revolusjonære bevegelsen kan ta sånne smålige hensyn, eller? Det er monopolkapitalen som tjener på det kjøret der. Deler′u ut eller deler′u ikke ut?
– Kom med dem, din jævel.
– Bra, kamerat Kim.

Og spør deg selv: Hvem er det som tjener på at Gunnar og Kim inviterer til Colaslabberas på rutenettet i Oslo? Bevegelsen? Eller monopolkapitalen?

Les mer » 

Reisop hvis du …

foxy

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

… HAR EN BRØNN

Skillsmissehunden Foxy — navnet skjemmer ingen, ikke engang en engelsk staffordshire bullterrier, tøff som få — sitter ved stuevinduet og vekselvis myser mot sola og sofaen som hun har lært, av hennes rettmessige eiere, er et forbudt område, liksom et land i leiligheten hvor hun ikke innvilges asyl. På samme vis er det i den uutalte hundepasserinstruksen kontraktfestet at jeg ikke skal gi henne mat ved bordet, eller for mye mat, det vil si skjemme henne ut, eller være ettergivende. Ja, jeg vet, jeg vet, er oppvokst med hund, er klar over nødvendigheten av konsekvent oppdragelse, eller dressur som det egentlig heter (og som jeg av åpenbare grunner nekter å kalle det). Men Herregud, hvordan kan jeg motstå et blikk som ikke bare får meg til å gjennkalle Wergelands berømmelige tilsvar til Morgenbladet — i min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd. —, men som også får meg til å tro på disse ordene, at det ikke er en overdrivelse, men en sentens med evig gyldighet.

Les mer » 

Den andre Julio

Cortazar og dama

Vi vet at livet er absurd. Det har vi visst en god stund (ikke sant?). Troende og ikke-troende om hverandre har visst det. Hva var det Kierkegaard kalte troen om ikke et absurd sprang? Emerson var mer praktisk og selvhjelpsaktig da han ba deg glemme gårsdagens absurde oppførsel og gå på med ny frisk i dag. Ikke la deg prege av tilbakelagt surrealisme. Julio Cortazar derimot – født 26 august, 1914 og ville fylt hundre år om han fortsatt levde – sa noe ganske annet, han sa: «Bare ved å leve absurd kan vi endelig bryte ut av denne uendelige absurditeten.» Men uten å legge til som er livet, som må ha vært fristende et lite sekund. Og hvordan lever man absurd? Kanskje ved å elske et annet menneske? Knytte ens eget liv til en annens? Hva er mer absurd enn det? En dag er hun eller han et forglemmelig ansikt i mengden, dagen etter noe helt annet. Hvor mange av oss har vel ikke tenkt, mens vi går hånd i hånd med våre utvalgte, om de andre som går forbi, at hvordan kan de bare gå forbi han/henne? Skjønner de ikke hva de går glipp av? Så umåtelig vakkert dette andre mennesket mitt er? For nesten nøyaktig femti år siden skrev Cortazar: «Andábamos sin buscarnos pero sabiendo que andábamos para encontrarnos.» Som blir noe sånt som: Vi ruslet ikke rundt for å lete etter hverandre, men visste ved å rusle rundt at vi ville finne hverandre. Som antyder en slags tro på eller i det absurde, om at det som skal skje, eller kanskje bør skje, vil skje. Og hva kan være bedre enn det? Flammes egen markering av den eksperimentelle argentineren er Per Kristian Junis boksingel Blåst opp – som i disse dager sendes ut til singelklubben (samt gjøres tilgjengelig for resten av dere i nettbutikken og utvalgte bokhandler). PKs utfordring til leseren er: På hvilken måte er Blåst opp en hommage til Cortazar? Send oss en epost i løpet av dagen, vinneren (evt vinnere) får signert boksingel (vi skjønner at det er en drøy utfordring da du kanskje ikke har singelen foran deg og må svare mer eller mindre i blinde, så derfor vil vi hjelpe deg litt på vei med å si: tenk 1966, tenk Michelangelo). Før vi runder av med en liten smakebit fra nevnte boksingel:

jeg løftet kameraet, lot som jeg studerte noe som ikke inkluderte dem, men jeg forble på vakt, overbevist om at jeg endelig skulle ta det avslørende bildet, det som ville oppsummere det hele, at hvert enkelt liv har sin egen rytme (…)

Min metafor (47)

Geir Gundersen

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag:Geir Gundersen.

Det har ingen spurt meg om før. Eg likte det som steig i kroppen når spørsmålet var stilt. Eg oppdaga ikkje nokon favorittmetafor no for tida, men snarare at eg bur i ein hovudmetafor og har gjort det lenge. Det er metaforen REISE med det som høyrer til: fare, veg, mål, heim. Eg arbeidde ein gong som teolog med temaet «Tru og erfaring hos Martin Luther». Då støytte eg på denne mataforiske meininga av det tyske «erfahren»: reise på kryss og tvers i ukjend land og nettopp slik bli kjend med det. Å erfare var for Martin Luther å bli fortruleg med ved å smake innanfrå. «Tru utan erfaring,» sa denne glade øldrikkaren, «er som skummet på ølet». Eg er ein farande fant i dette livet. Den erfaringa og alle erfaringane undervegs kan eg ikkje forstå som noko anna enn gåve. No er eg 66 år og har byrja på den siste vegbiten. Ukjend for meg. Men eg skal heim. Snart framme.

Fredag den engstelige

til sengs

Alle dager er engstelige. Eller har angsten i seg. Fordi angsten ikke bryr seg om kalenderen. Og jeg tenkte på det i går da jeg med øreklokker og musikk på, rusla forbi to svensker som ville selge meg Fjordkraft (eller hva heter det?). Jeg hørte ikke nøyaktig hva som ble sagt på grunn av musikken i ørene, men jeg vinka så fint jeg kunne og sa nei takk. Den ene av de to fortsatte å snakke til meg så jeg gjorde det samme på nytt. Vinka litt avvergende og sa nei takk. Da han begynte for tredje gang, rev jeg av meg klokkene og sa at nå har jeg sagt nei takk to ganger, la meg være. Men han ville bare kommentere jakka mi, sa han. Den var kul. Å, sa jeg. Beklager, sa jeg. Jeg har bare en dårlig dag.

Og jeg hadde det. Jeg hadde en dårlig dag. Og det redda meg litt inn i forhold til de to svenske guttene. Men så, da jeg gikk videre, måtte jeg tenke litt på det uttrykket. En dårlig dag. Som foreslår at det dårlige vil gi seg i mårra. Er begrensa til dette døgnet alene. Jeg kan kanskje gjøre noe med det i mårra, men ikke i dag. Som er det samma som å si at jeg kunne nok gjort noe med det i dag også, jeg bare velger å la være. Jeg velger å la dagen være dårlig. Hvorfor ikke? Uttrykket er jo der. Jeg har dekning. De to svenske guttene nikka forståelsesfullt. Ingen skade skjedd. Hold ut. Lykke til.

Les mer » 

Sånn blir du verdens raskeste

Usain Bolt

I 2009 satt Usain Bolt ny verdensrekord på hundremeteren med 9,58 – og ble verdensmester i samme dreis. En stor prestasjon. Og ganske vanskelig å kopiere for ikke å si toppe, tenker vi. Nær på umulig. Og lurer på hvordan Usain får det til. Hvordan får han det til? Hva var det han gjorde for å komme så langt fram i skoa i Berlin? Med god hjelp av treneren, så klart. Trener Mills. Vi leser høyt:

«Så avslørte han (trener Mills) hva som var slagplanen i Berlin. “Ålreit, Usain, her er greia,” sa han en kveld etter trening. “Hvis du vil slå Tyson i VM, må du gi meg seks uker intensivtrening. Fest mindre og kutt ut junkfooden helt. Så kan du la meg ta hånd om resten.” … Enda en gang hadde trener Mills funnet en måte å gjøre meg fysisk klar på, tross tiden jeg hadde mistet etter ulykken.» (fra Usian Bolt – Raskere enn lynet, min selvbiografi)

Og må man ikke gni seg litt i øynene her? Hva leste vi egentlig nå? Var trenerens geniale plan rett og slett: Fest mindre, ikke spis drittmat og tren hardt? Bolt måtte ikke kutte ut festinga de siste ukene, neida, så ille er det ikke, men kutt litt ned, åkei? Så er det kanskje  ikke så vrient å sette verdensrekorder på hundremeter? Så er det kanskje den enkleste jobben du kan tenke deg å trene disse sprinterne?

Min metafor (46)

Alf Kjetil Walgermo

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Alf Kjetil Walgermo.

Det interessante med metaforar, er at dei grip inn på alle nivå i livet. Som nysgjerrige små barn kastar vi oss inn ein leik som aldri tek slutt. Gjennom similar prøvar vi oss fram som menneske. Gjennom samanlikningar når vi fram til identitet. Kanskje kunne vi seie: Å øve oss i metaforar er å øve oss i eksistens.

Metaforane finst i alle samfunnslag. Dei finst både djupt i floskelkongens dal og høgt på dei litterære tindar. Den som verkeleg meistrar metaforane, er den største av alle forfattarar. Gitt Flamme Forlags skjønnlitterære kred og spaltenamnet «metaforisk» går tankane mine raskt til Marcel Proust. Her snakkar vi ikkje om ein enkelt favorittmetafor, men om den samla mengda av metaforar som gjer På sporet av den tapte tid til eit både utømmande og utøymeleg verk.

Les mer »