Den vanskelige andreboka: Laila Sognnæs Østhagen

Innbundet (1)Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Vi har spurt: hvordan det var å skrive andreboka, var det like vanskelig som med den første? Var det verre? Og ikke minst: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? Her er en tekst vi fikk fra Laila Sognnæs Østhagen (debuterte med Konglehjerte, 2012):

Noen sier at man skriver enten med et blødende hjerte eller med en knyttet neve. Jeg vet ikke helt hvem noen er, men jeg skriver med det hjertet jeg har og min form for knyttet neve.

Førsteboka, Konglehjerte, en roman om å være usjarmerende vrang når livets store valg dukker opp, har et blødende hjerte i seg, men det står en knyttet neve rett bak. Og en svær sekk med tålmodighet. Jeg ble jo fanden meg refusert mange ganger. Men så jeg ble jeg også tatt inn til samtaler med redaktører, og jeg ble kastet ut av samtaler med redaktører. Og så sluttet jeg å skrive i mange år. Men så tok jeg opp manuset igjen. Jeg skrev om. Les mer » 

Min metafor (53)

Nordis

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: (tidligere kollega) Nordis Tennes.

Greit. Siden du spør etter favorittmetafor for tiden, må jeg nesten svare fullstendig ærlig, og droppe å lete etter en smal metafor. Så her er mitt svar: Helt ærlig, den første metaforen som slo meg var: Siv Jensens nyfødte barn aka Statsbudsjettet 2015. Det fikk meg videre til å tenke på et dikt av Knut Hamsun, det har ingen ting med Jensen å gjøre, men med partene i regjeringen og den «dansen» de nå skal lede i Stortinget for å få Jensen Jr. godkjent. Dansen skal jeg ikke uttale meg om, men hvis vi kan kalle Statsbudsjettet Jensens barn, er vel regjeringen et merkelig ekteskap mellom fire partier som virkelig er gitt et dårlig utgangspunkt for felles omsorg av Jensen Jr. Det er også stor uenighet om de skal danse Miljøtango eller Skatterumba i Stortinget. Det er her Hamsun kommer inn med diktet «Mønsterbo» – et dikt om et heller dårlig «ekteskap» mellom en Bjørk og en Hassel som ønsker å starte et mønsterbo. Denne metaforen er kanskje nærmere en allegori, men konseptet er vel det samme. Den er uansett for god til å ikke komme med.

Les mer » 

Uka i flammer

uka i flames

* Vi begynner i Kabul i dag og nyheten om at Shah Muhammad Rais nok en gang saksøker Åsne Seierstad. SMRs advokat Per Danielsen sier til Dagbladet: «Det som utspilte seg tidligere var kun forspillet til hans sak. Det var en prøvesten. Nå kommer hovedsaken.» De forrige ti åra var altså bare et vors, nå kommer festen (og vi som blir blodskutt og gåen bare av en todagers). Shah skal forresten bety både konge og kjøpmann. Og Rais både president og rik. Er det mulig at navnene har gått ham til hodet?

* Og så videre til Grimstad og Thor Hushovd. Som en gang var en okse på hjul. Oksen fra Grimstad. Som slo hvem det skulle være i en hvilken som helst spurt. Men helst i slak motbakke. Som er oppkalt etter den stae og korttenkte norrøne guden du vet. Og som altså skal ha kjent til Lance Armstrong og kompanis dopbruk hele veien. Alle gjør det, skal Lance ha sagt til ham, og da kunne han ikke sladre. Skal vi foreslå at enhver som bryter lover og regler forsvarer seg på samme vis? Men alle gjør jo det. Kutter i kulturbudsjetter for eksempel. Og tar fra de fattige. Og klapper på de rike. Hm. Kanskje Solberg, Jensen og Hushovd burde møttes og tatt seg en pinne. På Champagneria, kanskje?

* Og runder av i Odda hvor to tredjedeler av Flamme tilbrakt halve forrige uke, helga inkludert, i selskap med andre Flammeforfattere som Olav Løkken Reisop, Selma Lønning Aarø, Frode Grytten og snart Geir Gulliksen. Oddas litterære symposium var anledningen og kompis tematikken. Fordi forfattere er jo som andre mennesker: de har og er kompiser. Tro det eller ei. Eller tro det den som vil. Og det må dere ville. For forfattere kan, til tross for den såkalte selvbiografiske bølgen vi står i og den tilhørende potensielle trusselen om søksmål, være ordentlige gode venner. Som for eksempel vet hvor lang tid det tar å kjøre fra den ene tunnelen til den andre i Tyssedal (hei, Kjartan!). Og vet at alt kjem til å gå bra (hei, Frode!). Og hører og arresterer ethvert østlandsk tonefall i sunnmørske dialekter (hei, Selma!).

Da gjenstår det bare å ønske alle en søksmålfri helg; vær kompiser, skriv bøker og kanskje styre unna Lance og Thor om du ser dem. God helg!
 

Den vanskelige andreboka: Mari Ulset

juni_juli_august-ulset_mari-27580327-957346083-frntlHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Mari Ulset (debuterte med Biltur, 2011):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
MU: For min del var den ikke det. For meg var nok den første boken mer krevende, så da jeg først hadde fått antatt en roman og gitt den ut, var det bare å fortsette.

Les mer » 

Reisop hvis du …

litt hjemmelaga

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

… KJENNER DET

Kan man si noe om angst uten å henvise til Kierkegaard? Og langt viktigere: Kan man si noe om angst uten å henvise til faglitteraturen på området? Og kanskje enda viktigere: Kan man si noe om angst uten å romantisere sin egen eksistensielle hjemløshet? Neppe. Derfor er det ikke uten en viss motvilje, merker jeg, at jeg omsider forsøker å forberede meg til en såkalt litterær samtale om temaet: «Frykt og engstelse. Nils og Olav snakker om angst i litteraturen, Odda, den 11/10-14.» Sirkelen i kalenderen er et rep. Å snakke om angst kan raskt bli en performativ øvelse. Å skrive, eller forberede seg, ikke stort mindre induserende. Men jeg har utsatt det lenge nok. Tilbragt dager med å lese om ølbrygging på diverse forum, forestilt meg en lykkelig tilværelse på landet, med meskekar i kjelleren, gyllent bygg på åkerlappen foran huset, gjæringsdunker i boden, humle voksende vilt i uthusveggen, og mest av alt: dager uten engstelse, uten angst, uten frykt for annet enn mugg og dårlige avlinger. Ren idyll med andre ord. Selvsagt romantiserende det også. Og fortalt på denne måten: nokså ulitterært. Akkurat som angsten selv idet den gjør seg som mest gjeldende. Da vil man heller — om man er godt utrustet med viljestryke og selvoppholdelsesdrift — bare holde ut. Ikke lese. I hvert fall ikke skrive. Litteratur har ingen betydning. Og å skape, mindre betydning enn ingenting. Derfor stoler jeg ikke på folk som sier: «angsten gjør meg kreativ», «angsten driver meg», og lignende romantiserende talemåter som tapper begrepet for mening — som om det var et adelsmerke —, og som derfor også gjør meg indignert.

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Vibeke Tandberg

9788249513529Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Vi har spurt: hvordan det var å skrive andreboka, var det like vanskelig som med den første? Var det verre? Og ikke minst: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? Her er et fint svar vi fikk fra Vibeke Tandberg (debuterte med Beijing Duck, 2012):

Tempelhof var lettere å skrive enn Beijing Duck.

Les mer » 

Skriv noe om regnet i dag

regn

Regn er den enkle løsninga, har Ryan Adams sagt om det å bruke regn i poesi og/eller sanger: «Fordi det er vann i seg, og seksuelle konnotasjoner, det er elementært … du bare, har ikke allverdens med tid så du slenger regn inn i teksten … så vips er du ferdig for dagen og kan begynne på middagen.» Og det høres jo litt sant ut. Men det betyr ikke at regn alltid er den enkle løsninga – og at vi burde anstrenge oss for bare å skrive om andre ting. Vi må skrive mye om regn også. Og ofte. Skrive noe om det i dag, for eksempel. Først kan du bla i en bok og lese etter det. Så kikke på himmelen og skrive etter det. Noen eksempler til hjelp …

«… og idet låten toner ut, begynner det å falle et lett sommerregn, en svak dusj mot pannen, og så takknemlig man skal være for å oppleve noe slikt som dette, lyd og lys, og bitte små vanndråper som legger seg på huden og i håret, klokken er noe over ett, og jeg må ut og ned på bakken med det samme, for jeg vet nøyaktig hvordan asfalten dufter under forhold som dette, solmettet etter den lange dagen, befruktet av dette fuktige pustet som drar gjennom byen, svanger av sommer, sommersvanger, gin & tonic, ham og henne, og til helvete med sko og sokker!» (fra Farvel til Romanen av Ingvar Ambjørnsen)

Les mer » 

Tilfeldige katter (19)

Når, hvor: Odda, like før helga
Katten var: Lokal, global, suveren
Mulig navn: Eva
Favorittmøbel: Varmt bilpanser 
Favorittøvelse: Hilse på
Kunne tenkt seg: Litt mer kos av Linn

Min metafor (52)

Foto: Olga Magnusson

Foto: Olga Magnusson

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Erica Löfström (som for tida skriver på del to i sin romantrilogi om Beatrice).

Min romangestalt Beatrice sa en sak om den hon är; om den hon försöker utplåna.  

Jag är ett kärnkraftverk, sa hon. En härdsmälta bakom en hinna. Men jag får inte plats i huden. Strålningen sipprar ut och allt jag kommer nära förtvinar. Jag går genom en skog och ser träden kring mig vissna och förvridas. Och jag springer fortare för att inte göra allt för stor skada. Och jag doserar mig själv socialt. För ingen tål långvarig exponering.  

Och jag tänker att det egentligen beskriver ganska väl hur jag känner henne, Beatrice. Hur hon ser sig själv som skadlig; något man måste skydda världen från. För strålning kan man inte se. Och det radioaktiva avfallet måste gömmas djupt inne i berget. Men inte ens där ligger det säkert. Och det säger något om skalan. Omfattningen. Det att hon inte får plats i sin kropp. Att berget kan rämna vilket ögonblick som helst.

Odda, baby (2)

Skjermbilde 2014-10-12 kl. 10.56.55

To tredjedeler av Flamme Forlag er på plass i Odda og Litteratursymposiet. Det har vart i fire dager, og i dag er det over for vår del. Vi har gått fra sted til sted, scene til scene. Sett på andre forfattere lese, lest for folk som har villet høre på, snakka om skriving, Odda, livet, poesien, vennegjengen, angsten, musikken og fotball-laget. Vi har spist middag aleine, vi har spist middag i lag, vi har ledd høyt og lagt oss seint, og ledd lavt og stått opp tidlig. 

Litteratursymposiet valgte seg temaet Kompis, og programmet har romma forfatterhyllester, gamle postkort, klemmer, nyskrevne dikt om kompiser, hilsener til kompiser, nye kompiser, gamle kompiser, uvenner i musikken, «With a little help from my friends» til stående applaus og så mye, mye mer. Det ville kanskje romma mye av dette også uten overskrifta Kompis, men det har vært fint. En unnskyldning for å fokusere på helter og vennskap. 

Skjermbilde 2014-10-12 kl. 11.03.57Og innimellom alle postene, har regnet falt utenfor, ølen har vært kald, hotellbaren full og kompisene glade. Denne søndagsmorgenen er det sol for første gang siden vi kom, og en etter en forsvinner folk ut døra, til bussen og til bussen til toget og til bilene og snart blir vi henta vi også, av en kompis med bil. 

Det var litteraturfest i Odda, og alt gjekk bra.