Godlia Filmfest

Godlia, baby

Til helga (19-21 september) blir det filmfest på Godlia i Cato Fossum og Hedda Fredlys regi. Tema for festen er forsteder og drabantby på film – hvor du blant annet kan få med deg Øyvind Vennerøds Støv på hjernen (etter Eva Ramms roman av nesten samme navn), Chad Freidrichs dokumentar The Pruitt-Igoe Myth fra St. Louis og gledessprederen La den rette komme inn av Thomas Alfredson (etter John Ajvide Lindqvist roman av nøyaktig samme navn). Det blir også forfatterbesøk på Godlia og på søndagen, etter lørdagens fest, kan du treffe Flammes egen Linn Strømsborg (kl 15:00) som skal snakke om Furuset og Haugen og drabant og by og bok. Det blir fint. Alt dette skjer på Godlia Velhus (bildet) som du finner hvis du tar t-bane nummer 3 og hopper av på Godlia stasjon. Vil du sjekke ut resten av det fine programmet kan du følge denne linken.

Min metafor (48)

siri gaski

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Siri Gaski.

For noen måneder siden hadde jeg det perfekte svaret, jeg fant en metafor og tenkte at det var den beste metaforen noensinne, den skal jeg huske for alltid. Men så glemte jeg den (jeg er visst ikke så god på evigheten), og siden jeg sluttet å være student er jeg ikke lenger sikker på om jeg vet hva metaforer er, men den jeg har gått rundt med (bokstavelig og metaforisk) en stund er …

I know my way back perfectly well. like the back
of my hand, as it were. but look, the labyrinth walls
are high hedge and green. this also could be joy.

av Marty McConnell, fra diktet «Miniature Bridges, Your Mouth». Og hvorfor? fordi jeg flyttet til et sted hvor alt er grønt, og annerledes (men ikke så eksotisk som det kan høres ut), og jeg kan alltids dra tilbake, men dette er noe, det også.

Kua som nektet å gå inn i slaktebilen

Chap 43«Noen timer nord for New York City, bor Lydia Davis og mannen Alan Cote i en gammel skolebygning omgitt av jorder. På jordet tvers over veien går kuene hun har skrevet om. Det vil si, to av kuene hun skrev om er slaktet og erstattet med nye, men den tredje, som nektet å gå inn i slaktebilen, gresser fortsatt på jordet. Inne i den store murbygningen maler Alan i gymsalen, Lydia skriver på rektors kontor, de tre kattene svinser opp og ned de slitte stentrappene, og legger seg i solen under de store klasseromsvinduene. Ved måltidene samles man rundt bordet på kjøkkenet. Der står også telefonen som ringer en gang i blant. I blant setter Alan på klassisk musikk. Ellers er det stille og lyst i huset. Samtalene våre finner sted rundt bordet etter maten, i sofaen, med kattene som tilhørere, og ute i solveggen, med utsikt til kuene.»

- Les mer av intervjuet Johanne Fronth-Nygren har gjort med Lydia Davis her

Hennes siste bok er nylig oversatt til norsk på Cappelen Damm, Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong. Vi utga en boksingel av Lydia Davis i fjor, om kuene utenfor vinduet hennes. Den kan du lese mer om her. Vi liker Lydia Davis. Det er det flere og flere som gjør, og det er fortjent.

Billige bøker og vafler

salg

I morgen og på lørdag gjør vi det igjen – stiller oss opp med noen bord under et partytelt med haugevis av Flammetitler til en billig penge. Denne gangen har vi slått oss sammen med Bokvennen – Vidarforlaget – Transit, Spartacus, Tiden, Vendetta og Front Forlag og vi kan røpe at det blir bøker helt ned i 30 kroner + vafler og kaffe. Så er du i Oslo sentrum for å få med deg Oslo Bokfestival eller noe helt annet i nærheten, så anbefaler vi at du løper innom Universitetsgata 14 og kikker på utvalget, blar i en bok eller ti, drikker litt kaffe og kanskje til og med tjuvstarter på julegavehandelen? Kjøp noe av Vladimir Sorokin til bestemor og Selma Lønning Aarø til fattern og Linda Klakken til deg sjæl, for eksempel. 

For de som liker å melde seg på ting på Facebook, så kan man gjøre det her.

Og nå som forrige gang og gangen før der: til alle dere som ikke bor i Oslo, som er på ferie, som er opptatt, som er sykemeldt, som ikke rekker innom: send en mail til linn (at) flammeforlag.no, så skal dere få kikke på salgslista vår og kjøpe bøker via det store internettet. Billige Flammebøker skal man få tak i, uansett hvor man bor og hvem man er!

Håper vi ses/mailes!

USA fader ut

Damn, Sam, I love a woman that rains

Sist helg trykka the Guardian et stort og vått intervju med forfatter (og skuespiller) Sam Shepard, i anledning nyoppsettinga av True West, Shepards 34 år gamle teaterstykke, i London denne høsten. Det drikkes Tequila og løses verdensproblem, som i ethvert godt intervju, og Shepard avblåser blant annet USAs kulturelle verdenshegemoni.

«Vi er på vei ut. Den som ikke tror på det, tror fortsatt på julenissen. Vi er på vei ut kulturelt sett. USA produserer ingenting lenger! Ikke som i Kina. Detroit er et godt eksempel. Alle de byene som en gang var noe. Nå må du til et busstopp i Sallisaw, Oklahoma, for å se ansiktet til USA. Så desperate vi har blitt. Bånn desperate. Helt frynsete.» Så hvorfor ser alle til USA fortsatt, spør journalisten, stykket ditt settes for eksempel opp på nytt nå. «Å, det er fordi alle tror på det amerikanske eventyret. At du kan få det til her. Men du får det ikke til her.» Avisa: Men du har nå fått det ganske brukbart til? «Jo, men jeg har også … jeg har … joda. Men du vet, det pussige ved det, jeg prøvde faen ikke.»

Så er kanskje kunsten å ikke prøve? Bare drikke tequila og holde det gående. Eventuelt bare holde det gående, tequila er ganske fæle greier. Vi runder av med en liten konkurranse: Hvilken Flammebok er tydelig inspirert av Sam Shepard på mer enn en måte? Send en epost før helga og så sender vi deg en liten premie – hvis du har rett svar, så klart. Et lite hint: Det er ikke en roman.

Fortsettelsen er alt

Patti-Smith-0117SMI_147861a

Haruki Murakami er aktuell med ny roman, som mange sikkert har fått med seg: Colorless Tsukuru Tazaki and His Years of Pilgrimage. For en drøy måned siden ble denne anmeldt av Patti Smith, ingen ringere, i New York Times. I denne skriver hun blant annet: «The writer sits at his desk and makes us a story. A story not knowing where it is going, not knowing itself to be magic. Closure is an illusion, the winking of the eye of a storm. Nothing is completely resolved in life, nothing is perfect. The important thing is to keep living because only by living can you see what happens next.» Som er den rikeste et menneske kan få, samme hvor fattig den er. At det er spørsmålen vi må leve med. De store som de små. Og at det viktigste er å holde seg i live. Og som Tiril Broch Aakre oppfordrer til i et innlegg på FB i dag: hvis du ser noen rundt deg som sliter, som gjemmer seg, eller ikke gjemmer seg, og sliter med å holde deg gående, så ta kontakt, vær direkte, gjør det du kan – kanskje sitere Patti, eller lese Haruki, hva som helst. Vi har jo bare hverandre, når alt kommer til alt.

Min metafor (47)

Foto: Tove K. Breistein

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Aina Basso.

Eg er ikkje så stor på metaforar for tida, legg ikkje merke til dei slik eg gjorde før, då bøkene mine var fulle av eseløyre. Er eg blitt blasert? Uoppmerksam? Les eg metaforlause bøker?

Men om «akkurat no» kan strekke seg, har eg eit dikt som har vore ein slags favorittmetafor dei siste åra. Eg er eit menneske med hang til optimisme, vil helst tenke at eit nytt, blankt år vil by på noko godt, heller enn å frykte kva det inneheld. Samstundes har eg, som realist, trong til å førebu meg på at optimisten i meg ikkje får rett, eg tek atterhald, nett slik diktaren her gjer. Og kanskje er det nettopp difor eg heng ved dette diktet, sjølv om optimisten i meg helst vil sjå dei to siste linjene byte plass.

I dag såg eg
tvo månar
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tru på nymånen.
Men det er vel den gamle.

- Olav H. Hauge

Hjemme hos Olav H.

hjemme-hos-Olav-H

Dette korset henger hjemme hos Olav H. Hauge. Det fins mange kors i mange hjem i vår verden, noen av dem får folk til å gjøre utilgivelige ting, paradoksalt nok. Korset til Olav kan han fått ham til å tenke og skrive følgende jula 1974: «For mykje prat um Gud og hans vesen er som for mykje bruk av olje og pomade. Dei som vender seg Gud i alvor, snur ryggen til verdi.» Olje og pomade er, som vi vet, verktøyet til stylister og frisører, og Olav H. mente kanskje at den ensomme også kan finne Gud. Han eller hun som ikkje pynter seg stadig vekk, ikke henger ute, ikke kjenner alle. Noen uker senere skriver Hauge: «Eit hjarta som ikkje græt, vert forherda og sjukt. Infarkt heiter det no. Når hjarta græt, snører det seg saman som um du kreistar ein svamp; all ureinska tyt då ut, og det vert friskare og lettare etterpå. Det er som om du kjenner det etter gråt.»

Som er fint å ta med seg på en søndag, dagen det gråtes mest, statistisk sett. Ikke noe galt i å gråte. Bare ikke mist deg selv: «Vilja. Ein vil so alt for mykje! Og ein maktar ingen ting. Det er som uppgåvone knuser ein. For det er so mangt ein skulde gjort! So mangt ein skulde visst, so mangt ein skulde set! Og det er so mangt ein skulde skrive! På so mange måtar! Til slutt sit ein att med berre snaude ordet, men det vert ikkje dikt av det eiskilde nakne ordet. Lat gå at ein ungdom vert forvirra her i verdi. Han har endå tid. Vert ein eldre mann forvirra av verdi, so nåde han.»

Kris og Ingvar på en lørdagsmorgen

pils til frokost

«Det er min ærlige overbevisning at flere burde prøve å drikke seg fulle tidlig om morgenen, akkurat idet solen har steget opp over byens tak. Jeg snakker ikke om reparasjon eller desperasjon, Gud skal vite at jeg har vært der også, det jeg sikter til er noe ganske annet og vakkert. Til tross for at jeg har drukket daglig i over fem og tyve år, kom jeg aldri selv på ideen om å drikke alkohol tidlig på morgenen (…) Jeg drikker av den kalde ølen, mens jeg går en tre–fire runder med den store, gule vannkannen i plast som jeg har kjøpt på Tchibo, tvers over gaten. Og det skvalper i vann og det bruser i øl, før jeg lar meg synke ned i den store kurvstolen, med en følelse av ren og uforstyrret lykke, for alt er så vakkert og fredelig (…) Jeg tar flaske og glass med meg ut på terrassen igjen, jeg blir stående ved rekkverket og betrakte to sorthårede smågutter med en tralle med reklamefoldere, så små de er, og de raske hendene deres som teller og deler, og de tynne, små beina som løper inn i portrom og oppganger, ivrig hviskende til hverandre på et språk som er utenfor min verden, men jeg vet det jo: Det er fremtiden som kartlegges og planlegges, det er de store bilene som en gang skal frakte dem bort, ut av de trange blokkleilighetene i de trøstesløse forstedene, nå legges euro til euro, nå smis drømmene i disse grytidlige morgentimene, før skolen, som det sannsynligvis ikke er så forferdelig nøye med. Ja, jeg vet hvordan det er å hviske med sin beste venn om hvordan det skal bli når livet endelig tar til, å spare til drømmers oppfyllelse, det tenker jeg mens jeg står der med en flaske i den ene hånden og et halvfylt glass i den andre hånden, på terrassen i Epp denne tidlige, meget velsignede morgenstunden, og med ett blir det så viktig for meg at det skal gå disse småguttene godt i livet, og noe i meg, Den Engstelige, maler levende bilder av trange celler og lange dommer, av skitne sprøyter, våpen og faenskap. Kjære Gud! Ikke rør dem!»

Fra Ingvar Ambjørnsens bok av høsten: Farvel til romanen.

De rare, de skjeve, de små

skotupper

Så går du forbi en skoleklasse i en liten gate som snart skal bli en bratt bakke, og ser hvordan den inndeler seg selv, klassen, i gjenger og par og troikaer, og kjenner igjen dem som ikke er inndelt men overlatt, som står litt ut til siden og litt bak, de små, de skjeve, de rare, som kikker litt opp og ganske mye ned, på skotuppene, og ikke fikler med mobilen til en kompis men holder seg til magen eller skuldrene, og venter, bare venter, på at ventinga skal være over og timen ferdig, utflukten over, dagen en annen. Du kjenner dem igjen fordi du sto sånn selv en gang og var varm i ansiktet, og klar over de andre og enda mer klar over deg selv. Du husker de som løp imellom og fortalte de mest vanvittige ting til deg. Om hvem du var og hvem du ikke var. Og du kikka ned og aksepterte det vanvittige, aksepterte forskjellene på dem og deg. Du visste ikke da (selv om du egentlig visste det) at også du skulle bli eldre, og vokse fra deg selv og en dag gå forbi noe som ligner på deg og klassen din og mellomløperne og stoppe på den andre siden av veien og se deg tilbake og tenke på Mona Høvrings roman Camillas lange netter: «Jeg snakker nå om den evige, for alltid uløste gåta om middelmådighetas overlegenhet. Denne overlegenheta er litt den samme som den man finner hos bregnene, de trives og kneiser fordi de er mange på den plassen de har sikra seg. Om bregnene kunne snakke, er jeg sikker på at de ville snakke hånlig om andre vekster som tillot seg å forsøke å vokse i nærheta av dem. Men flytt ei bregne til en plass der edlere vekster hører til og elskes, så skal dere se.» Og si til deg selv: Så hold ut, kompis. Og si: Her kommer jo fredagskvelden og lørdagen. Ingen skole, ingen jobb. Her kommer det vi kan gjøre noe med.