Et triks for de som ikke liker fest

fest

Er det virkelig så gøy med fest? Er fest det mest fantastiske som fins? Masse mennesker i et rom, et eller annet vått i glassene, musikk på steroen og så videre? Er det? Geir Gulliksen syns ikke det. Han liker ikke fest. Han vil helst unngå den. Og hvis festen ikke er til å unngå, vil han gjerne gå etter kun kort tid. Men hvordan gjør man det uten å lage et nummer av seg selv? Det er heller ikke bra. Geir kan et triks og det er sånn (sitert fra Salongen på NRK P2, fredag 31/10, fra kl 17:00): «Jeg syns ikke fest er noe gøy, jeg. Jeg er der en bitte liten stund og så stikker jeg av. Jeg har et triks for å stikke av. For hvis du må si fra at du skal gå, da er det en hel masse mennesker som sier nei, ikke gå nå, du skal alltid gå så tidlig. Men hvis du tar telefonen og later om du har fått en telefon, så er det naturlig å gå vekk mens du snakker. Så jeg har lært meg at jeg kan ta telefonen opp og legge den mot ansiktet, eller mot øret, og så går jeg og snakker med ingen, og så fjerner jeg meg sakte lenger og lenger vekk fra festen, og så til slutt kan jeg legge vekk telefonen og løpe hjem. Det funker veldig bra.»

Resten av det veldig fine intervjuet med Geir kan du høre her.

Kjensla av at store berg kan bli ein trussel

 Mannen

Hva er det som skjer med Mannen i Rauma om dagen? Har kan kanskje lest Kjersti Wøien Hålands Dommedøgn? Skal ikke bare livet men også geologien begynne å etterligne kunsten? Gjentatte ganger i løpet av de siste ukene har det blitt varslet ras i Raumadalen og ennå venter vi på det (kanskje) katastrofale. Akkurat som de fiktive innbyggerne i fiktive Berg går rundt og (kanskje) venter, kanskje vet hva som snart skal komme, hva som er på vei. 

FF: Følger du også med på Mannen i Rauma, Kjersti?
KWH: Eg har fulgt litt med. Dei oppdaterer ganske jevnlig og eg får ikkje med meg alt. Har forstått det at dei observerer både lille og store Mannen ganske nøye og har evakuert folk. No er det mykje dramatisk vær generelt på vestlandet i tillegg, med flaumane og alt.

FF: Minnar det om din heimlege situasjon?
KWH: Det har vel nokre fellestrekk i det at det er ein steinformasjon som kan briste, men det er nok veldig annerledes alle steder. Eg er jo ikkje geolog, så eg kan ikkje gå inn i detalj på korleis steinformasjoner som dette skiljer seg frå kverandre. Med tanke på sikkerhet er det nok store forskjeller om det er over land eller vann, og kor mykje bebyggelse det er som kan bli berørt. Frå mitt perspektiv så er nok det som kan minne mest med Høyanger, og andre liknande stader som har slike fjell, kjensla av at store berg på samme tid kan virke som det mest stabile og evige elementet i naturen, og plutselig snu og bli ein trussel.

Les mer » 

Til venner og kjente i Odda

Odda i flom

stå i deg

(fritt etter Stand out in the rain, The Jayhawks)

kor har du tenkt deg heilt åleine?
kor har du tenkt deg?
kva har du tenkt å finne på?
kva har du tenkt?
no som vatnet kommer
og kommer

eg skal ned til Opo
eg vil stå i flaumen
eg skal ned til Opo i kveld
eg må stå i flaumen

kor blir det av tordenværet?
kor blir det av gresshoppene?
kor dei kvite hestane?
eg har aldri vore så gjennomvåt nokon gong
aldri, ikkje sånn
som om det trekker endå lengre inn
enn det inste

er det deg eg ser Opo?
ser du meg?
kanskje forsvinn vi begge i kveld?
så ta meg med
eg vil stå i deg
ta meg med ta meg med
eg vil stå i deg
og fikse det vanskelege
fikse det ville
roe deg ned
bli heilt stille
så ta meg med så ta
meg med så ta
meg

Den vanskelige andreboka: Hilde Lindset

9788202438630Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Hilde Lindset (debuterte med Jeg burde ha sperret deg inne, 2012):

FF: Hva handler bøkene dine om? 
HL: Den første boken Jeg burde ha sperret deg inne er en samling konsentrerte og fortettede noveller, alle med utgangspunkt i en konkret, tilsynelatende ubetydelig situasjon, som får uante konsekvenser for de involverte. Målet der var at situasjonen, det som foregår i det lille rommet, skulle fortelle en historie som kunne kaste skygger utenfor den skrevne handlingen. 

I den nyeste boken Helvetesporten ønsket jeg å utvide formatet, fra de små situasjonene til en større helhet, der hver av novellene også står i et innbyrdes avhengighetsforhold til hverandre. Les mer » 

Reisop hvis du …

ikke helt ufarlig

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

… LENGTER HEMMAT

I henhold til Mållovens sjette paragraf, som krever at man skal svare private rettssubjekt i den målformen som er benyttet i henvendelsen, burde jeg kanskje skrevet denne teksten på nynorsk, siden en pastisj nettopp kan eller bør anses som et offentlig tilsvar. Men strengt tatt er ikke dette en pastisj, i hvert fall ikke i betydningen balanseakt mellom etterligning, parodi og hyllest. Snarere er det snakk om en ren hyllest av et forfatterskap og en poetikk hvor det dessuten finnes en oppfordring om å benytte seg av ord og uttrykk som tilhører dem eller det man skriver om. Siden denne teksten er fra Hurdal eller Huddærn som huddølingene sier måtte derfor målloven vike til fordel for poetikken.

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Didrik Morits Hallstrøm

9788202451721Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Didrik Morits Hallstrøm (debuterte med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, 2011):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
DMH: Jeg tror alle har en historie. Noe inni seg som er kult og unikt og eget. Noe som ligger der og koker. Fordelen med førsteboka er at den kan ta den tiden den trenger. Det er jo ingen som forventer noe. Man er helt stealth. Helt alene. Det er mye frihet i det. På den måten er førsteboka kanskje enklere.  

Les mer » 

Hvor mange øyeblikk?

DylanT

I går fylte Dylan Thomas hundre år. Eller ville han fylt om han ikke drakk seg hjel i sitt 39. Vi fikk ikke hilst til deg på dagen, Dyl, vi var for opptatt med å lese deg, høy – til ingen – på kjøkkenet. Kan du tenke deg noe bedre? Men i dag kom det noen linjer. Slik de pleier å komme: en etter en og i gal rekkefølge (elva kom f eks sist). Det er ikke allverdens til linjer. Men ta dem til deg, hvor enn du er, og ta deg en duggfrisk en, hvor enn du er, og skål med dem du har rundt deg. Så ses vi før vi vet det inspirerte ordet av det. – FF

(hjelp av andre)

en prest sitter på en flyplasspub i Shannon og drikker
det er ennå en stund til avreise og han tømmer glass på glass
sollyset er uplasserbart og dempet, liksom forseglet
bygningen firkantet og forlatt
bare soldater som slumrer i setene sine og presten vår
som drikker
og tenker på Sionann
som Shannon er oppkalt etter (både byen og elva byen ligger langs)
og som er barnebarnet til Lir (som er havet)
og datteren til Manannan mac Lir (som sluser sjeler fra dette livet til det neste)
en god jobb, skåler han med ingen
og en god dame, skåler han
som gjennomsøkte sin fars rike etter visdommens brønn (skål!)
vel om bord har presten rukket å bli overstadig
han blir raskt nekta mer og så
når kulda og fortvilelsen tar ham
blir han kneblet, knyttet og låst inne på herredo
i Gander mellomlander flyet og han blir eskortert bort av en lege

Les mer » 

Min metafor (54)

Gina Tandberg

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Gina Tandberg.

En yndlingsmetafor er det vel ikke akkurat, men den metaforen som sitter sterkest etter tre år med litteraturvitenskap er utvilsomt Derridas pinnsvin. På spørsmålet om hva poesi er svarer han nemlig ikke direkte, men skriver om pinnsvinet som trekker seg inn i seg selv så fort man prøver å nærme seg det. Som gjør seg til en liten, avskrekkende og piggete ball. Og som dør når det overkjøres. Vi klødde oss mye i hodet av denne teksten, husker jeg, men i ettertid er nok ikke Derridas poesidefinisjon så dum likevel. En annen metafor som gjorde sterkt inntrykk på meg personlig, er fra Jeanette Wintersons selvbiografi Hvorfor være lykkelig, når du kan være normal:

Noen måneder senere var vi ute og gikk ettermiddagsturen vår, da jeg sa noe om at ingen hadde kost med oss da vi var små. Jeg sa «oss», ikke «deg». Hun tok hånda mi. Det hadde hun aldri gjort før; for det meste gikk hun bak og avfyrte setningene sine. Vi satte oss ned og gråt. Jeg sa: «Vi skal lære å elske».

Wintersons beskrivelse av det harde, sinte og kjærlighetssultne i henne traff meg rett i magen. Ellers liker jeg godt overraskende og intelligente metaforer med glimt i øyet. Denne til Miguel de Cervantes, for eksempel, er en av mine absolutte favoritter:  «Og selv om smilehullene er meget store, sier de som holder av henne at det ikke er smilehull, men graver hvor hennes beileres sjeler hviler.» Og Proust. Don’t get me started on Proust.

Den vanskelige andreboka: Anna Kleiva

vårarHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

Neste forfatter ut er Anna Kleiva (debuterte skjønnlitterært med Ti liknande versjonar, 2011):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
AK: Eg trur nesten eg syntest den andre var lettare enn den første. På den måten at eg var innforstått med kor lang tid det kunne ta, kor mange forslag til endringar ein må lese og forsøke å forstå om dei er gode forslag eller ikkje, kor mange gongar ein må finne ei ny rekkjefølgje på dikta. Det er nok det eg synest er vanskelegast, og mest enerverande, å finne rekkjefølgja. Men den der skrivesperra etter førsteboka fekk eg aldri kjenne på.

FF: Hva handler den nye boka di om?
AK: Eg veit aldri kva ende eg skal begynne i når eg skal fortelje om denne boka. Men den skildrar ei bygd, menneska og naturen i bygda idet våren vender attende. Gjennom bygda renn ei elv, går ein veg, og ei togline – dei er alle stadar der menneske har dødd. Naturen vaknar til live, men også minna om menneska som blitt borte, frykta for at det skal hende igjen. Våren er både noko livgivande og noko truande, blottstillande i denne forteljinga. For øvrig vil eg insistere på at boka passar for alle, også dei som (trur dei) berre likar romanar!

FF: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? 
AK:
 Å skrive den vanskelege andreboka? Ja, eg trur det er det som skjer no, at andrebok-syndromet kjem med den tredje i staden. Så eg har ei lita krise og stiller spørsmål ved alt. Men eg har litt tekst, og nokre planar, og håpar å komme meg opp av dumpa snart.

Nye tekster på nettet

Skjermbilde 2014-10-24 kl. 11.24.22

Høstlista lever og fyller hverdagen på Flamme-kontoret og hos bokhandlere og avisredaksjoner ellers i landet, men midt oppi de ferske utgivelsene vi jobber med, så dukker det opp nye tekster fra Ole-Petter Arneberg. Ikke i bokform, men lesverdig likevel – danske Victor Boy Lindholm har åpnet bloggen sin for OP og fem nyskrevne tekster. Her er en liten smakebit:

Et lite insekt kravlet inn i datamaskinen min, det kravlet inn på siden av «caps lock»-knappen, og jeg ble sittende og tenke at det ønsket å bli større. Jeg ble redd for å presse tastene ettersom insektet kunne bli knust på innsiden av maskinen, så jeg ble sittende urørlig å observere tastaturet helt til det kravlet ut den smale sprekken på siden av en annen knapp, «esc».

Du kan lese resten av den teksten og fire til her