Jag svek en vän i Mexiko City för längesen

Hjemmelekse til den som vil: Skriv et lyrisk testamente i helga. Åtte vers, seksten, femti. Skriv deg gjennom livet ditt. Hva tar du med, hva legger du igjen? Hva var viktig, hva kan komme til å bli det? Hvilke mennesker holder du fast, hvilke lar du slippe? Og av alle stedene du har vært, på hvilke er du ennå? Hvorfra kom du deg ikke tilbake? Hva betyr hjem for deg? Hva er typisk deg? Hva er utypisk? Åpne et dokument. Finn noen blanke ark. Se Thåström løper foran. Thåström løper alltid foran.

En gammel venn til en gammel venn

På begynnelsen av nittitallet sitter Sjur Holsen og undertegnede (NØH) hjemme hos førstnevnte i Bergen, og fyrer før konsert. Konsert med: deLillos. Turneen: antagelig Svett smil. Stedet: husker ikke nøyaktig, kan ha vært en stor studentkro på Dragefjellet. Var det ikke en stor studentkro der en gang? Den er der kanskje ennå? Vi drikker opp posene våre mens vi krangler om hva som er beste deLillos-plate, deLillos-låt, alt det der. Så drar vi. Så stiller vi oss opp foran scenen, midt blant alle de andre som har stilt seg opp foran scenen. Så spør Sjur: Tror du de kommer til å spille «Siste sommerferiedag», Nilsen? Hans utvalgte fra før på kvelden. Jeg aner ikke, sier jeg, men heller tvilsomt, den blir vel litt for langsom og melankolsk, eller? Og er det ikke fem plater siden den kom? Sjur ser ut til å være enig. Så slår et lyn ned i ham. Han tar tak i arma mi og sier bli med. Hvor skal vi? Bli med nå.

Les mer » 

Har du sagt a

Kjersti WHHva med det man skriver og forkaster, men som likevel forteller noe sant om en selv? Nils Martin Larsen fra bandet Apothek har lydlagt Kjersti Wøien Hålands b-sidedikt til Ferdigsnakkas podcast.

Kjersti sier selv: – Det var interessant og rart. Det tok meg tilbake til den tida da eg skreiv det, før det var blitt noko bok. Dei er som ei lita tidsmaskin. Men eg likar songar der teksten pratast. Dei får meg til å føle at om eg berre kan fortelje historier kan eg òg lage musikk. På mitt vis.

For har du sagt a, må du også skrive b-sider. Og har du sagt a, blir du aldri ferdigsnakka. Du kan høre Kjerstis på-et-vis-musikk her.

Ikke vær dum

fredspipe

En tirsdag for drøye 60 år siden skriver Witold Gombrowicz: « … Selv om vi henger i løse luften, selv om vi tilhører en utdøende klasse, en «overbygning» uten «base», selv om det vil være færre og færre mennesker som kan forstå oss, må vi fortsette å tenke, på en ikke-forenklet og ikke-primitiv måte, på vårt nivå – som om ingenting var blitt forandret i situasjonen vår. At vi må gjøre dette, kommer helt enkelt av at det er det naturlige for oss, og fordi ingen får lov til å gjøre seg dummere enn de er …» (Witold Gombrowicz, Dagboken 1953-1958) Put that in your pipe and smoke it.

Mennesker som sliter

Sammen for livet

Så sitter vi over kantinematen (torsk i dag, torsk er bra) og leser avisene mens vi spiser. Lesetempoet preget av spisinga. Kanskje tenkinga også, hvem vet. I en sak om een kommende amerikansk TV-serie (Togetherness), sier en av to brødre som har skapt serien (Mark Duplass) at den bare tilsynelatende handler om voksne som motsetter seg ideen om å bli voksen: «… for det er ikke det at de ikke vil, tvert i mot er nok det å finne sin plass her i livet det rollefigurene ønsker seg aller mest. Mye av nerven ligger i at de ikke skjønner hvorfor de ikke får det til.» Og en av oss (kanskje meg, kanskje deg) må spørre seg selv mens han tygger: Ikke får til hva da? Å finne sin plass, sto det jo. Ja, men hva betyr det? Alle er jo et sted. Det må bety en opplevd diskrepans mellom der man er og der man føler man burde være, eventuelt ønsker å være. Ikke sant? Og den er så klart grei. Den kjenner vi igjen fra hver dag, hver uke, hver måned, hele året. Sitatet fortsetter: «Karakteren Tina for eksempel, som har seilt igjennom livet på utseendet og sjarmen sin, innser plutselig at det ikke kommer til å vare for evig. Og hva vil hun sitte igjen med da? Sånne problemstillinger synes jeg er interessante.» Som også er gjenkjennelige tanker. Men kanskje ikke interessante. Eller egentlig: troverdige. Alle vet at utseendet forandrer seg med åra. Rynker, farger, poser og så videre. Det skjer overalt, med alle. Klart en kan få panikk av det, skulle bare mangle, men at det er noe som plutselig skal slå en når en nærmer seg eller runder 40? Forresten litt merkelig at sjarmen slenges på samme lasset som utseendet, som om det ikke går an å være sjarmende heller etter fylte 40? Nytt for meg – og oss. Men greit: endringer som ligger utenfor din egen kontroll, endringer som skjer med kroppene våre, og livssituasjonen våre, om vi vil eller ei, er skumle greier (enter Body Shop og Stortinget), ingen tvil om det. Deri ligger mye, om ikke det meste, av grunnen til at mennesker sliter. Hvorfor skjer dette med meg, spør vi. Hva kan jeg gjøre? Og når vi ikke klarer å svare, spør vi andre mennesker rundt oss. Når de ikke klarer å svare, slår vi på TV-en. Kanskje en episode av Togetherness kan hjelpe? Kanskje, men sikkert ikke.

– Men det går jo over

Sist vår debuterte Unnveig Aas som poet her på forlaget, med samlingen Mannen er vakker fra livet og opp, som hun skrev sammen med Linda Therese K. Utstøl. Unnveig er også, som mange sikkert vet, en poet med stemmen og gitaren – og har skrevet flere strålende sanger (du finner henne på Spotify, YouTube og lignende). Blant annet er den fantastiske balladen «How long must a woman mourn» signert multitalentet Aas, og i dag snakker vi litt med henne om nettopp den sangen, over en tidligkaffe. 

NØH: Kanskje du først kan si noe om hvordan den ble til? Tok det lang tid, middels lang, eller kom den som et lyn?
UAa: Ideen til låta kom til meg etter at jeg overhørte en samtale på et utested i Bergen. En dame spurte venninnene sine om hvor lang tid de trodde hun kom til å bruke på å komme over et brudd. En av venninnene hennes svarte «to uker», en annen svarte «ti år». Jeg bodde aleine på en ganske trasig studenthybel, var konstant blakk, hørte masse på gammel country-og folkmusikk, hadde nettopp oppdaget magien med å stemme om gitaren min, og skreiv ordliste over mine engelske favorittord (mourn var ett av dem). Selv om jeg skriver om triste temaer, skjer det sjeldent noe spesielt som bringer dem frem. Det er vel bare at jeg hører mye på «trist musikk», og inspireres av tekstene til musikken jeg hører på.

Låtskriving skiller seg jo fra skjønnlitteratur i måten den formidles. Musikken bestemmer stemningen, og styrer lytteren/leseren, men en skriveprossess er en skriveprossess. Jeg tror man må legge litt av egen erfaring til grunn for å kunne formidle noe som virker ekte, både innefor musikk og skjønnlitterær skriving. Jeg hører veldig mye på countrymusikk, og den klassiske beskrivelsen av country er jo: «three chords and the truth». Hvorvidt musikken jeg til vanlig hører på er selvbiografisk, vet jeg jo ikke, men jeg liker å tro mye av den er det, fordi det får den til å virke mer ekte.

Les mer » 

En rød og nervøs tråd

Paris, 7 januar 2015

Vi sendte et bilde av Paris utpå kvelden den syvende januar totusenogfemten til Rune F. Hjemås. Vi ba om en tekst. I dag fikk vi den.

IKKE VÆR REDD: Våren 2012 ga den svenske popgruppen Kent ut sin tiende studioplate, «Jag är inte rädd för mörkret», og lanserte den med en pressekonferanse hvor både fans og journalister fikk komme til orde. På spørsmål om bakgrunnen for tittelen, svarte sanger og tekstforfatter Joakim Berg at han hadde tenkt på den som et slags mantra, liksom en slags innbitt oppmuntring til seg selv: jag är inte rädd för mörkret, jag är inte rädd för mörkret. Mørket kommer i mange former, forklarte han, og uansett vil man måtte møte det på et tidspunkt. Da er det bedre å gjøre det uten å være redd.

Inspirasjonsflyten mellom Kent og meg går som regel utelukkende den andre veien. Men da jeg satt og fulgte pressekonferansen via en skurrete livestrøm på laptopen min, ga det på en merkelig måte gjenklang i meg. I 2008 debuterte jeg som forfatter med kortprosasamlingen «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd», og tankene jeg hadde hatt rundt tittelen den gangen var ganske sammenfallende med det Jocke sa nå. I tittelteksten min er det en liten gutt som tenker tankene, besvergende, mens han står med knyttede never og ser på en brann i nabohuset. Selve tittelen hadde jeg lånt fra en sangtekst av R.E.M. («The Outsiders»), en låt som i sin tur refererer til Martin Luther King jr. og den gamle protestsangen «We Shall Overcome», der et av versene jo begynner sånn: We are not afraid, we are not afraid.

Redselen: en rød og nervøs tråd gjennom kulturhistorien.

Det stavas R-Ä-D-S-L-A, jag är rädd för allt, beredd på allt.

Les mer » 

Je suis Charlie

Anders Bortne spiller sin egen «We’re still here» fra Whoppers plate No Music Here (2003). Fordi vi er det. Vi er her ennå. Og vi heter Charlie. Vive la liberté.

Godt nyttår fra Flamme Forlag

stelline-113201_640

Det er nyttårsaften og kanskje har dere planer, kanskje er planen å bare være hjemme, kanskje er dere glade, kanskje er dere triste, kanskje lager dere lister over hva som funka og hva som ikke funka i 2014, kanskje lager dere lister over alt som skal funke i 2015, kanskje har dere lest mange gode bøker, kanskje har dere hørt deres nye favorittlåt, sett deres nye favorittfilm, møtt deres nye favorittperson, eller kanskje har dette året bare vært enda ett i rekka av mange som ligner hverandre, ingen store overraskelser, men heller ingen store katastrofer. Vi håper alle er glade, at alle har noen å si godt nyttår til, at alle har en å klemme når klokka slår tolv. Og vi veit at nyttår kan være så mangt, som utdragene fra noen av Flammes utgivelser under her viser. Men uansett; godt nyttår!

Les mer » 

Er du en god dikterhustru?

Grieg og Hamsun

Harald Grieg (til høyre på bildet over, i selskap med Knut Hamsun) var som alle vet og som norsk biografisk leksikon skriver, «i mange år … en ledende skikkelse i norsk bokbransje,» på grunn av hans veldige arbeid med norske Gyldendal. Som gikk fra å være en dansk filial til et norsk konsert under hans ledelse. Interessant derfor å lese På fisketur med Hemingway, som kom ut i 1951 (julegave fra en god venn, takker!), og noe oppsiktsvekkende å se hans beskrivelse av Hemingways fjerde kone, Mary, som var journalist i London da hun traff Hem, men som etter bryllupet har blitt det Grieg kaller en god dikterhustru: «Som det seg hør og bør en god dikterhustru er hun veldig opptatt av sin manns arbeid, verner ham mot dagliglivets usle småbekymringer og lager vidunderlig mat – jeg har aldri spist bedre enn der i huset.» Fint med god mat, så klart, men kanskje ikke det mest progressive kvinnesynet? Det har gått drøye seksti år, må legges til, men lell. Gifter du deg med en forfatter må du være like oppslukt som ham av det han skriver, samt ta alt av husarbeid (de usle småbekymringene) og diske opp med fantastisk mat. Så er det kanskje verdt å tenke seg om et par ganger før du tar deg en øl med en dikter.