Den vanskelige andreboka: Anna Kleiva

vårarHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

Neste forfatter ut er Anna Kleiva (debuterte skjønnlitterært med Ti liknande versjonar, 2011):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
AK: Eg trur nesten eg syntest den andre var lettare enn den første. På den måten at eg var innforstått med kor lang tid det kunne ta, kor mange forslag til endringar ein må lese og forsøke å forstå om dei er gode forslag eller ikkje, kor mange gongar ein må finne ei ny rekkjefølgje på dikta. Det er nok det eg synest er vanskelegast, og mest enerverande, å finne rekkjefølgja. Men den der skrivesperra etter førsteboka fekk eg aldri kjenne på.

FF: Hva handler den nye boka di om?
AK: Eg veit aldri kva ende eg skal begynne i når eg skal fortelje om denne boka. Men den skildrar ei bygd, menneska og naturen i bygda idet våren vender attende. Gjennom bygda renn ei elv, går ein veg, og ei togline – dei er alle stadar der menneske har dødd. Naturen vaknar til live, men også minna om menneska som blitt borte, frykta for at det skal hende igjen. Våren er både noko livgivande og noko truande, blottstillande i denne forteljinga. For øvrig vil eg insistere på at boka passar for alle, også dei som (trur dei) berre likar romanar!

FF: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? 
AK:
 Å skrive den vanskelege andreboka? Ja, eg trur det er det som skjer no, at andrebok-syndromet kjem med den tredje i staden. Så eg har ei lita krise og stiller spørsmål ved alt. Men eg har litt tekst, og nokre planar, og håpar å komme meg opp av dumpa snart.

Nye tekster på nettet

Skjermbilde 2014-10-24 kl. 11.24.22

Høstlista lever og fyller hverdagen på Flamme-kontoret og hos bokhandlere og avisredaksjoner ellers i landet, men midt oppi de ferske utgivelsene vi jobber med, så dukker det opp nye tekster fra Ole-Petter Arneberg. Ikke i bokform, men lesverdig likevel – danske Victor Boy Lindholm har åpnet bloggen sin for OP og fem nyskrevne tekster. Her er en liten smakebit:

Et lite insekt kravlet inn i datamaskinen min, det kravlet inn på siden av «caps lock»-knappen, og jeg ble sittende og tenke at det ønsket å bli større. Jeg ble redd for å presse tastene ettersom insektet kunne bli knust på innsiden av maskinen, så jeg ble sittende urørlig å observere tastaturet helt til det kravlet ut den smale sprekken på siden av en annen knapp, «esc».

Du kan lese resten av den teksten og fire til her

 

- Jeg tror det bor en nettstalker i oss alle!

 Garpestad in da house

Vi følger opp Hale/Harris-saken fra i går med en liten prat med Anette Garpestad, som i tillegg til å jobbe i Cappelen Damm og blogge på forlagets side Forlagsliv. også har sin egen nettside: Bokdama (som rett nok er på pause om dagen, men sikkert våkner til liv igjen i framtida). Og vi begynner som vi begynte sist: Hva tenker AG om Hale og oppførselen hennes? (De som ikke har fått med seg den opprinnelige artikkelen i Guardian, så fins den her.)

Anette Garpestad: Jeg syns umiddelbart at Hales atferd er interessant. Nettet har gjort noe med tilgjengeligheten av informasjon og direktekontakt med enormt mange mennesker på flere plan. Og det gjør også noe med muligheten for at andres meninger om deg, og det du gjør, potensielt kommer mye tettere på. Et googlesøk unna ligger det mye rart og venter, og de som sier at de ikke googler seg selv mener jeg bestemt juger. I tillegg blir du tagget på instagram, på twitter og på Facebook og slik som i dette tilfellet – boka di får stjerner og omtaler på Goodreads. Og hvordan møter man negativ omtale som man syns er feil eller ufortjent streng? Jeg kjenner meg igjen i måten Hale blir besatt av denne Blythe Harris på, og hvor lett det kan være å bikke over i «netstalking mode» – Jeg tror det bor en nettstalker i oss alle! I denne sammenheng så prøver hun å finne en eller annen «inngang» til å få lov til å forsvare seg, men hver gang hun prøver å gå i dialog så blir hun sablet ned, og saken går fra vondt til verre. Det at Blythe Harris viser seg å være en fiktiv person er en god twist på historien, for relativt ofte er det folk som under fullt navn driver med det som Blythe Harris gjør – trolling for å få oppmerksomhet. At Hale går så langt som hun gjør for å konfrontere dette trollet føles på samme tid godt, og litt «yeah!», som det føles som om Hale bikker over i en besettelse som ikke er god for henne. Innsatsen hennes gjør ikke saken noe bedre for henne. Men det ble jo en god tekst om et fascinerende tema: nettatferd.

Les mer » 

– Bryr meg ikke om hva en forfatter måtte føle

anmeldere overalt

Det har etter hvert blitt vanlig og tilsynelatende uproblematisk at forfattere viser til egne anmeldelser på sosiale medier. Det hender også at de legger ved en liten hilsen til anmelderen. Et takk skal du ha, for eksempel. Men hvor syns vi grensen skal gå, hvor syns vi den bør gå, for kontakt forfatter og anmelder imelllom? Hva tenker vi for eksempel om amerikanske Kathleen Hale, som nettstalket og til slutt endte opp på døra til en anonym bokanmelder (Blythe Harris) som hadde slaktet boka hennes? Og attpåtil skrev en lang sak om det i Guardian? Er dette grei oppførsel? Eller har Hale gått på en smell? Vi har spurt et lite knippe norske bloggere og bokanmeldere hva de syns. Har de kanskje opplevd noe som ligner? Eller vært redd for at nettopp noe sånt skulle skje? Og hva de tenker om bruk av pseudonymer i anmelderi? Og om det fins omstendigheter som gjør det greit at forfatteren tar til motmæle?

Kathleen Hagen (som driver bloggen Sukerrør): For å være helt ærlig synes jeg Hale virka helt sprø og nærmest besatt. Artikkelen var jo ekstremt lang og detaljert, virker svært viktig for Hale å vise fram alt som har skjedd som egentlig ikke var noe særlig å fortelle om, spør du meg. Selv om jeg synes det er pinglete å kommentere ting på nett uten å vise hvem man er (som anonym eller med pseudonym). Har man meninger man ikke tør å stå for, tyder det jo på at meningene ens bør revurderes. Jeg har aldri latt være å anmelde en bok fordi det ville blitt slakt; mer har det vært at jeg føler noen bøker ikke er verdt tiden, jeg har allerede kastet bort tid på en dårlig bok, da gidder jeg ikke bruke mer tid på å skrive om den. Eller: Jeg har lest en bok som var så dårlig at jeg ikke klarer å se på den som litteratur, og da blir det jo umulig å skrive en litteraturanmeldelse av den.

Les mer » 

Reisop hvis du …

komfirmert

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Dagens tekst har aldersgrense 14 år.

… ER KOMFIRMERT

Søndag formiddag. Isa ligger på sofaen, er ikke i form, noe med halsen antagelig. Jeg lager doble espressoer. Kanskje det vil hjelpe? Jeg håper det vil hjelpe. Espresso og ibux. Det må hjelpe. Jeg vil ikke dra alene. Å ha henne med meg betyr derimot at jeg har noen å snakke med, og langt viktigere, anledningen tatt i betraktning, friskt blod i gamle samtaler, det vil si nye spørsmål og nye samtaler, gjensidig nysgjerrighet med andre ord. Men hun kommer seg ikke. Hodet er en sjømine med akustisk utløsermekanisme. I halsen svømmer en brennmanet. Et avbud synes uunngåelig. Det blir nok bare meg, Isa har fått halsbetennelse, skriver jeg til pappa. Pappa er allerede i kirken og kvitterer med et Det var veldig synd, men jeg skal formidlere det videre.

Les mer » 

Eviggrønn lyrikk (1)

sir noel

Flamme tester den lyriske gehalten i gamle evergreens, de låtene alle har hørt før men kanskje ikke husker hvor i farta – og vi spør oss igjen om sjangeren kanskje er tekstlig oversett? Kan hende. Først ute er Sir Noel Coward, ingen ringere, og hans Mad about the boy, som kanskje er best kjent i Dinah Washingtons tapning?

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Laila Sognnæs Østhagen

Innbundet (1)Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Vi har spurt: hvordan det var å skrive andreboka, var det like vanskelig som med den første? Var det verre? Og ikke minst: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? Her er en tekst vi fikk fra Laila Sognnæs Østhagen (debuterte med Konglehjerte, 2012):

Noen sier at man skriver enten med et blødende hjerte eller med en knyttet neve. Jeg vet ikke helt hvem noen er, men jeg skriver med det hjertet jeg har og min form for knyttet neve.

Førsteboka, Konglehjerte, en roman om å være usjarmerende vrang når livets store valg dukker opp, har et blødende hjerte i seg, men det står en knyttet neve rett bak. Og en svær sekk med tålmodighet. Jeg ble jo fanden meg refusert mange ganger. Men så jeg ble jeg også tatt inn til samtaler med redaktører, og jeg ble kastet ut av samtaler med redaktører. Og så sluttet jeg å skrive i mange år. Men så tok jeg opp manuset igjen. Jeg skrev om. Les mer » 

Min metafor (53)

Nordis

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: (tidligere kollega) Nordis Tennes.

Greit. Siden du spør etter favorittmetafor for tiden, må jeg nesten svare fullstendig ærlig, og droppe å lete etter en smal metafor. Så her er mitt svar: Helt ærlig, den første metaforen som slo meg var: Siv Jensens nyfødte barn aka Statsbudsjettet 2015. Det fikk meg videre til å tenke på et dikt av Knut Hamsun, det har ingen ting med Jensen å gjøre, men med partene i regjeringen og den «dansen» de nå skal lede i Stortinget for å få Jensen Jr. godkjent. Dansen skal jeg ikke uttale meg om, men hvis vi kan kalle Statsbudsjettet Jensens barn, er vel regjeringen et merkelig ekteskap mellom fire partier som virkelig er gitt et dårlig utgangspunkt for felles omsorg av Jensen Jr. Det er også stor uenighet om de skal danse Miljøtango eller Skatterumba i Stortinget. Det er her Hamsun kommer inn med diktet «Mønsterbo» – et dikt om et heller dårlig «ekteskap» mellom en Bjørk og en Hassel som ønsker å starte et mønsterbo. Denne metaforen er kanskje nærmere en allegori, men konseptet er vel det samme. Den er uansett for god til å ikke komme med.

Les mer » 

Uka i flammer

uka i flames

* Vi begynner i Kabul i dag og nyheten om at Shah Muhammad Rais nok en gang saksøker Åsne Seierstad. SMRs advokat Per Danielsen sier til Dagbladet: «Det som utspilte seg tidligere var kun forspillet til hans sak. Det var en prøvesten. Nå kommer hovedsaken.» De forrige ti åra var altså bare et vors, nå kommer festen (og vi som blir blodskutt og gåen bare av en todagers). Shah skal forresten bety både konge og kjøpmann. Og Rais både president og rik. Er det mulig at navnene har gått ham til hodet?

* Og så videre til Grimstad og Thor Hushovd. Som en gang var en okse på hjul. Oksen fra Grimstad. Som slo hvem det skulle være i en hvilken som helst spurt. Men helst i slak motbakke. Som er oppkalt etter den stae og korttenkte norrøne guden du vet. Og som altså skal ha kjent til Lance Armstrong og kompanis dopbruk hele veien. Alle gjør det, skal Lance ha sagt til ham, og da kunne han ikke sladre. Skal vi foreslå at enhver som bryter lover og regler forsvarer seg på samme vis? Men alle gjør jo det. Kutter i kulturbudsjetter for eksempel. Og tar fra de fattige. Og klapper på de rike. Hm. Kanskje Solberg, Jensen og Hushovd burde møttes og tatt seg en pinne. På Champagneria, kanskje?

* Og runder av i Odda hvor to tredjedeler av Flamme tilbrakt halve forrige uke, helga inkludert, i selskap med andre Flammeforfattere som Olav Løkken Reisop, Selma Lønning Aarø, Frode Grytten og snart Geir Gulliksen. Oddas litterære symposium var anledningen og kompis tematikken. Fordi forfattere er jo som andre mennesker: de har og er kompiser. Tro det eller ei. Eller tro det den som vil. Og det må dere ville. For forfattere kan, til tross for den såkalte selvbiografiske bølgen vi står i og den tilhørende potensielle trusselen om søksmål, være ordentlige gode venner. Som for eksempel vet hvor lang tid det tar å kjøre fra den ene tunnelen til den andre i Tyssedal (hei, Kjartan!). Og vet at alt kjem til å gå bra (hei, Frode!). Og hører og arresterer ethvert østlandsk tonefall i sunnmørske dialekter (hei, Selma!).

Da gjenstår det bare å ønske alle en søksmålfri helg; vær kompiser, skriv bøker og kanskje styre unna Lance og Thor om du ser dem. God helg!
 

Den vanskelige andreboka: Mari Ulset

juni_juli_august-ulset_mari-27580327-957346083-frntlHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Mari Ulset (debuterte med Biltur, 2011):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
MU: For min del var den ikke det. For meg var nok den første boken mer krevende, så da jeg først hadde fått antatt en roman og gitt den ut, var det bare å fortsette.

Les mer »