Popskrift: Vilde Tuv

Vilde TuvEr begynnelsen alltid best? Er den ikke det? Det er i alle fall lett å lure på og lett å tenke at etter hvert som begynnelsene i livet begynner å gå over. Men sånn er det ennå ikke for Vilde Tuv. Hvis debutplate ennå ikke er ute. Men EPer gleder oss med sine få, men fengende og karakteristiske låter. Hun er ennå i begynnelsen. Og knapt nok det. Hun begynner begynnelsen, som REM kunne sunget det for mange år siden. Vi snakka med henne om det – og en del annet.

FF: Du har ikke holdt på veldig lenge, men føler du at du allerede har funnet en måte, eller: din måte, å komponere på?
VT: Låtene som blir med på debutalbumet er blitt komponert med ganske lik metode: Jeg føler en sterk følelse og gjør den automatisk om til en melodi enten i hodet eller med hjelp av et nærliggende instrument, oppdager at melodien er bra og spiller den inn eller prøver å huske den. Tekstene er kryssklippet av problemstillinger jeg har vært opptatt av den siste tiden, og plutselige språklige infall. Før jeg fremfører låten for andre finpusser jeg gjerne litt på komposisjonen. Om innfallene skulle utebli hjelper det alltid med stimuli utenifra enten gjennom å lære nye ting, oppleve nye ting eller å sjekke ut annen musikk, kunst og litteratur. Jeg har alltid ønsket å kunne jobbe mer strukturert med sangskriving, men denne metoden er foreløbig den eneste som har resultert i sanger.

FF: Kanskje du kan si litt om musikken din til dem som kanskje ikke har hørt deg ennå?
TV: Jeg opptrer som et enmannsorkester med basstromme, vokal og gitar. Låtene er korte og intense og er ofte undersøkelser og beskrivelser av følelser og andre menneskelige fenomener. Siden all lyden kommer fra meg får rytmen en indre dynamikk som kan være utfordrende og interessant å høre på. Melodiene er suggererende, monotone og magiske.

Les mer » 

Min metafor (45)

camadouDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Christine Amadou.

Favorittmetafor? Den var ikke lett, for gode metaforer er sjeldne. Dårlige derimot, bombarderes vi daglig med: Friskmelding (av boligmarkedet, økonomien), indrefilet (fremdeles boligmarkedet), møte veggen, gå i kjelleren, legge seg flat, vise muskler.

En god metafor skal avdekke noe, ikke tildekke faktiske forhold. Vi skal skvette av den, ikke bli beroliget. Aristoteles definerer metaforen – i tråd med den etymologiske betydningen – som å overføre noe mellom to områder. Det gjør metaforen til oversetternes store utfordring. For det er jo en overføring som skal overføres. Og ekstra vanskelig når man oversetter fra døde språk. Hvor mye smell var det i den opprinnelige metaforen? Hva om den i årenes løp er blitt en klisjé? Og hvor utfordrende metaforer klarer språket å bære?

Mine yndlingsdikt og forfattere er de som knekker opp forslitte metaforer og lager nye koblinger mellom atskilte områder. Catherine Grøndahl som avdekker og nyskaper de juridiske metaforene i Lovsang. Karin Moe som utfordrer innarbeidet kjønnsspråk i Kjønnskrift. Øyvind Berg som ikke svelger en eneste klisjé, men presser grensene for overføringer: «Barn er et hardt språk.»

Men DAGENS favoritt må være eldre enn det. Når jeg er så heldig at dagen starter med en løpetur under Akropolis, kvepper jeg til av en 2500 år gammel metafor, starten på Sapfofragment 123: «Nettopp nå demret dagen/i gyldne sandaler.» (Svein Jarvolls utfyllende oversettelse) «Just now goldensandaled Dawn» (Anne Carsons mer abrupte engelske oversettelse).

Uka i flammer

uka i flames

* Vi begynner i tilnærma lik Sverige i dag og Abbas 40årsjubileum: Det var nemlig 40 år, sist mandag, siden de hadde sin første nummer en singel med Waterloo. Som ble markert med fest og leven på Tate Modern i London. Bandmedlemmene som var til stede var både rørt og stolt men avfeide alle rykter om en gjenforening og verdensturné. Det får åpenbart Stones og kompani ta seg av – igjen og igjen. Flamme har kanskje ikke Waterloo på spillelista så alt for ofte, men On and on and on tåler gjenhør og denne så klart.

* Så til England hvor Sue Townsend dessverre gikk bort denne uka. Forfatteren bak Adrian Mole, hvis hemmelige dagbok mange av oss husker fra TV-skjermen på 80-tallet. Townsend skrev også flere bøker og vi husker denne gode tanken fra The Woman who went to bed for a year: «Books need to be read. The pages need to be turned.» Så sant, så sant. Hva skal vi med bøker om ikke lese dem? Og hvor deppa er ikke sider som aldri snus? Takk for nå, Sue. Ser deg på andre siden.

* Så til saken som overskygger det meste av kultursaker denne uka: Politirazziaen mot norske forlag. Vi snakker bukker, hjelmer og refleksvester; køller, støvler og grov munnbruk. Pulter overende, stoler ut vinduet. Flamme gikk selvsagt ikke klar av aksjonen, men har foreløpig munnkurv da etterforskningen er pågående. Vi rakk rett nok å ta bildene under med mobilen før alle våre apparater og papirbunker ble beslaglagt og fraktet gud vet hvor.

flamme i trøbbel

Nils til arresten

Ben arrestert

Og med det tenker vi at vi runder av, ønsker alle dere ute en god påske, kos dere på hytta eller ved havet eller hvor dere er, send en tanke til oss i varetekt og se, som alltid, opp for snuten. Flamme på!

En lunsj i sola med Geoff Dyer

Geoff Dyer: En ren besettelseTidligere i år slapp vi den første norske oversettelsen av en av Geoff Dyers bøker – En ren besettelseVi er stolte av å ha utgitt Geoff Dyer på norsk, og stolte over å være hans norske forlag. Egentlig vil vi bare gi ham high fives og tusen klapp på skuldra for å skrive så gode bøker som han gjør, og ikke minst for å la oss utgi dem. Men Dyer bor i Los Angeles, nærmere bestemt på Venice Beach, og det er ikke hver dag Flamme beveger seg på de kantene av verden. Men nå har det seg sånn at markedstjej Strømsborg faktisk skal tilbringe påsken sin i Los Angeles, nærmere bestemt på Venice Beach, og i den anledning tenkte vi å prøve å få til et møte med mister Dyer himself. Snakke litt om været og sola, skrivinga og livet, Los Angeles og verden, og bøkene hans. Kanskje mest om den norske boka. Og kanskje du, kjære leser, har noe du alltid har hatt lyst til å spørre Dyer om? Eller som du fikk lyst til å spørre ham om akkurat nå? I så fall: nå har du sjansen!

Send ditt spørsmål til post(a)flammeforlag(.)no under emnefeltet Dyer og så skal vi prøve å få et svar ut av ham. Og av alle som sender inn spørsmål så trekker vi to heldige vinnere som får signert bok i posten. Så ikke nøl, ikke vær redd og aldri sjenert. Spør i vei! Strømsborg lover å viderebringe de beste/smarteste/skarpeste/morsomste – samt rapportere tilbake fra Venice Beach om stort og smått mens dere gomler påskegodteri og koser dere med En ren besettelse eller en påskekrim. 

Heavy lyrikk (10)

Judas Priest takker for seg

Flamme tester den lyriske gehalten i gamle heavylåter, kanskje sjangeren er tekstlig oversett? (Eller kanskje ikke.) I dag får du Judas Priest med lapp hjem.

Les mer » 

venstre venstre høyre uppercut

Linda Klakkens andre diktsamling, Skriv ferdig boka om livet ditt, er ute nå.

Migranten: Anna Kleiva

Foto: Yngvild Gotaas Torvik

Det fins knapt en mer utslitt og samtidig slitesterk metafor som hjemmet. Å komme hjem. Å dra bort. Emigrere. Bosette seg. Finne ut av alt på nytt. Og alt man kan gjøre med vegger og tak. Det tar ikke slutt. Og det kommer neppe til å gjøre det. Vi snakker med forfattere om flyttemønsteret deres – og hussistuasjon kontra skriving. I dag: Anna Kleiva, som snart er aktuell med sin andre skjønnlitterære utgivelse Vårar seinare.

FF: Du har flyttet fra og til og når?
AK: Hm. Sist gong eg flytta frå ein kommune til ein annan og tok med meg alle tinga mine og tenkte at no flyttar eg, var vel då eg flytta til Oslo hausten 2012. Før det hadde eg vore eit halvår på Vinstra, der eg er vaksen opp, og før det eit halvår i Paris, og før der igjen budde eg i Bergen, så det var Bergen eg flytta frå.

FF: Tenker du at du har flyttet for godt?
AK: Nei.

Les mer » 

Flamme fyller seks

gratulerer med dagen til ossDet sies at gjennomsnittsalderen til tusenbein og skorpioner er seks år. Det samme med Anjofinken, bisamrotta og ørkenrotta. Også vaktelen, tukanen og dronningbia pleier å gi seg rundt de seks. Men ikke Flammeforlaget. Samme dag som vi fyller ankommer Linda Klakkens nye diktsamling (Skriv ferdig boka om livet ditt) kontoret, og på fredag er det lanseringsfest for Audun Mortensens Dyr jeg har møtt. Det står altså – og heldigvis – ikke stille under skråtaket vårt i City-passasjen. Og målet er selvsagt å holde det gående akkurat sånn. I begevelse. I liv og røre. Med nye utgivelser fra gamle venner. Vi håper dere følger med oss, så skal vi gjøre alt vi kan for å følge med dere. Det er forresten kake igjen, hvis noen ble veldig fristet. Bare å ringe på. 

Min metafor (44)

Lisa Lie

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Lisa Charlotte Baudouin Lie.

Min favorittmetafor for tiden er: «å ikke ha alle hestene hjemme». Dette kan sies om personer som mangler et eller annet. Han har ikke alle hestene hjemme. I Norge sier vi «å ha mistet klinkekulene»,  mens «… hestene» er fra svensk og jeg liker hvordan det skaper et bilde av en gård og en manglende hest som er ute og løper i en innbilt skog/ slette/ gresslandskap. Blir glad av å se dette.

Årets vakreste bok

Flamme Forlags utgave av Robert Bly og Tomas Tranströmers Air Mail. Brev 1964–1990 – designet av Aslak Gurholt Rønsen, typografert av Jørn Aagaard – ble i går kåret av Grafill til «årets vakreste bok». Vi er smått svimle av stolthet. Noen fun facts om vinnerboka, mens vi summer oss:

  • Smussomslaget til Air Mail er laget av kraftpapir, altså godt, gammeldags gråpapir, pakkepapir, husholdningspapir, kall det hva du vil – trolig den rimeligste papirtypen som er anvendt på noen av de innsendte bøkene til årets konkurranse.
  • Ikke to smussomslag er identiske. Det skyldes at fire små stickers – én rød (med forlagets logotype), én hvit (med strekkoden) og to blå (med boktittelen) er klistret på omslaget manuelt, uten nøyaktige regler for plassering.
  • Baksideteksten er den lengste på noen Flamme-bok noensinne.
  • Boka er den andre i Flammes historie som mangler et brennende ryggikon, skjønt «vingene» på den blå stickeren kan tenkes som ildtunger.
  • Avsnittsinnrykkene i baksideteksten er kanskje i overkant lange? Og ryggteksten kunne vært større?

Ja, dette er sånt vi tenker på i seierens stund. Bær over med oss. Og mens vi er i ramblende takketale-modus, la oss ikke glemme å sende en hilsen til Girts Balodis og hans team ved Livonia Print i Latvia, som alltid tar våre formgiveres påhitt på strak arm. Man kunne foreslå å trykke en bok på tobakkspapir, eller valset stål, og Girts ville ikke fortrekke en mine. (Og bemerk at dette ikke er et mikrotrykkeri spesialisert på kunst- og fotobøker el.l., men et digert, kommersielt trykkeri med flere norske storforlag på kundelista.)

Takk, alle. Samtlige prisvinnende bøker står utstilt ved Grafill (Rosenkrantz gate 21) og i andre etasje på Nasjonalbiblioteket (Solli plass) fram til henholdvis 30. og 12. april. Og du – Air Mail kommer sikkert i pocket etter hvert, men den prisbelønnede førsteutgaven fins det bare drøyt 200 eksemplarer igjen av. Bestill før det går tomt!