Det ble i liten grad påaktet der og da, men lanseringsfesten for Audun Mortensens Roman var faktisk lagt til 52-årsjubileet for den amerikanske utgivelsen av Vladimir Nabokovs Lolita. Historien om bokas tornefulle vei ut i offentligheten er alle (refuserte) forfatteres favoritteventyr: Fem ledende amerikanske forlag – Doubleday, New Directions, Simon & Schuster, Viking og Farrar, Straus – betakket seg i tur og orden; et av dem skal sågar ha anbefalt Nabokov å grave ned manuskriptet under en stein og «la det ligge der i tusen år».
Heller ikke da Lolita utkom på vesle Olympia Press i Paris, ble den noen umiddelbar suksess; førsteopplaget på 5000 eks fikk ikke bein å gå på før Graham Greene snakket fordelaktig om boka i et intervju med The London Times. Han møtte straks motbør fra konservative The Sunday Express, hvor redaktør John Gordon (mannen som oppfant avishoroskopet, btw) avfeide romanen som «sheer unrestrained pornography». Oppstusset ga Nabokov en ny sjanse i USA, og 18. august 1958 utkom endelig den amerikanske førsteutgaven på Putnam’s. Samme dag mottok forfatteren følgende telegram fra forlagssjef Walter Minton:
«EVERYBODY TALKING OF LOLITA ON PUBLICATION DAY YESTERDAYS REVIEWS MAGNIFICENT AND NEW YORK TIMES BLAST THIS MORNING PROVIDED NECESSARY FUEL TO FLAME 300 REORDERS THIS MORNING AND BOOK STORES REPORT EXCELLENT DEMAND CONGRATULATIONS ON PUBLICATION DAY.»
Fyndig prosa! Det slår oss, malapropos, at medieutviklingen har gått «full circle» siden slutten av 50-tallet. Twitter = postmoderne telegram? Bjarne Buset = Walter Minton? Vel, sett bort fra at Buset aldri har solgt 100.000 eksemplarer av en bok på tre uker.
Magasinet har nettopp publisert Frode Gryttens forord til Tatt av Norge – en skikkelig tearjerker (på den gode måten!) om bestefar Gryttens siste sildefiske. Klikk deg inn på Dagbla’s nydesignede, Rema 1000-sponsede nettside for å lese og se flere bilder.
I samme slengen minner vi om fredagens slippfest, kl. 19.00 i kjelleren til Centralteatret, Akersgata 38.
Det kommersielle nettet har allerede sitt ebay hvor man gjerne finner det man måtte ønske seg og ikke ønske seg, Flammes tilsvar fbay byr på unike kulturelle artefakter til samleren og fetisjisten i deg.
Første salgsobjekt: En klassisk kulepenn fra Best Western hotell Bondeheimen, brukt av forfatter FRODE GRYTTEN i hans gjennomgang og korrekturlesing av boksingelmanuset Dronninga er død. Grytten gjorde opp mot 20 inngrep med pennen, som også er utstyrt med Bondeheimens telefonnummer og figurative logo. Et must for Gryttenfans. Bud kan sendes til post (at) flammeforlag (punkt) no. Minstebud: 5 kroner. Budrunden avsluttes fredag 12:00.
«On the shore of the French Riviera, about half-way between Marseilles and the Italian border, stood a large, proud, rose-coloured hotel. Deferential palms cooled its flushed façade, and before it stretched a short dazzling beach …» – F. Scott Fitzgerald, Tender is the Night (1934)
Litterær turisme er ikke alltid like utbytterikt. De fleste blekkhus ligner blekkhus. De fleste skrivebord ligner skrivebord. Slike pilegrimsferder blir straks mer interessante når reisemålet rent faktisk figurerer i fiksjonen. Det siste er tilfelle med Hotel du Cap Eden Roc, som i Fitzgeralds Tender is the Night er maskert – trolig for å holde bermen unna – som «Hôtel des Éntrangers». La oss med en gang skyte inn at Flammes utsendte ikke var innlosjert på hotellet: overnattingen måtte i så fall ha funnet sted i en solstol (à 70 euro døgnet; sant å si var også dét over budsjett). For øvrig bor vi av prinsipp ingen steder hvor Pierce Brosnan også har bodd. Men vi sneik oss inn og knipsa noen bilder, det gjorde vi.
En gang på 70tallet skrev Joyce Carol Oates som følger i dagboka si: «Our society is mistaken: the experience of maturing is infinitely more delightful than ‘perpetual youth’. In youth, one is likely to wish to be experienced (especially if one is an attractive woman) — that is, to be watched, listened to, admired; in maturity one is far more interested in experiencing — in living. The acute self-consciousness of the attractive woman is crippling. Wishing to be viewed, the woman surrenders her own vision; she sacrifices herself to her own image.» Og, ja, er Oates inne på noe?
Tiril Aakre (redaktør på Tiden): Ja, det er hun. For min mors generasjon, som er Oates’ generasjon, var det nok en fanesak å forene det å være «attraktiv kvinne» og å være utdannet, smart, experienced (dette får meg til å tenke på det fantastiske fotografiet av Marilyn Monroe i badedrakt som leser Ulysses in between photoshoots). Nå tenker jeg at det er vanskelig for en kvinne å bli tatt på alvor uansett, attraktiv eller ikke, dersom hun da ikke blir «som en mann» eller fyller en av de rollene som er sosialt akseptable for en kvinne – og for å fylle den rollen tror jeg en kvinne ofte må ofre seg selv, som Oates kaller det, for å passe inn, gjøre suksess, bli anerkjent eller til og med elsket. En kvinne skal være ganske tøff for å bryte med dette, for å følge «sin visjon», og jeg tror veldig fort en kvinne som gjør det vil falle utenfor. Hvorfor er ikke Vigdis Hjorth en mer anerkjent forfatter, for eksempel? Det er sjokkerende, når man tenker over det. Det er veldig lett å ikke ta en fri kvinne på alvor, gammeldagse forestillinger av kvinner som dypest sett hysteriske, nevrotiske og irrasjonelle er fremdeles høyst levende.
Flamme minner om Tronsmos lanseringsfest for Terje Thorsen og hans nye diktsamling Samtaler med en sauebonde. Det skjer i kveld, 19:00, på Verkstedet i Hausmannsgt 29 i hjertet av Oslo.
Øya 2010 har kommet og gått. Folk har blitt rocka og popa og dansa i senk og seng. Og alle har sett ut som, eller prøvd å se ut som, det er på musikkfestivaler — og bare musikkfestivaler — de hører hjemme. I snutten over blir Linn Strømsborg spurt om noen tips til å skille ferske festivalferskinger fra ordentlige veteraner. Har hun noen?
I juni-nummeret av The Believer ble det trykket en samtale mellom David Shields – du vet, forfatteren av vår boksingel Kollasj – og hans kollega Sarah Manguso, hvor sistnevnte kommer med følgende uttalelse:
«When I used to read a lot of poetry collections, I’d read the book ‘in order’, which is to say in order of length. I’d read the shortest poems first, then the slightly longer ones. I’d skip any that were more than two pages.»
Mhm! Besnærende. Låter gjenkjennelig. Eller? Vi sendte sitatet til tre norske poeter – Gunnar Wærness, Kristin Berget og Helge Rykkja – for deres (mer eller mindre) spontane respons. Har de selv benyttet seg av Mangusos metode? Fins det andre leserekkefølger å anbefale? Klikk deg videre for å se hva de svarte.
Det ble i liten grad påaktet der og da, men lanseringsfesten for Audun Mortensens Roman var faktisk lagt til 52-årsjubileet for den amerikanske utgivelsen av Vladimir Nabokovs Lolita. Historien om bokas tornefulle vei ut i offentligheten er alle (refuserte) forfatteres favoritteventyr: Fem ledende amerikanske forlag – Doubleday, New Directions, Simon & Schuster, Viking og Farrar, Straus – betakket seg i tur og orden; et av dem skal sågar ha anbefalt Nabokov å grave ned manuskriptet under en stein og «la det ligge der i tusen år».
Første salgsobjekt: En klassisk kulepenn fra Best Western hotell Bondeheimen, brukt av forfatter FRODE GRYTTEN i hans gjennomgang og korrekturlesing av boksingelmanuset Dronninga er død. Grytten gjorde opp mot 20 inngrep med pennen, som også er utstyrt med Bondeheimens telefonnummer og figurative logo. Et must for Gryttenfans. Bud kan sendes til post (at) flammeforlag (punkt) no. Minstebud: 5 kroner. Budrunden avsluttes fredag 12:00.
