Den vanskelige andreboka: Morten Borgersen

9788241910210Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Morten Borgersen (debuterte med Jeg arvet en mørk skog, 2012):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
MB: Min første roman: Jeg har arvet en mørk skog kom i 2012. Det var en historie jeg hadde gått og båret på, som jeg visste kunne bli en bra bok. Men jeg hadde ikke skrevet noen før. Så det var vanskelig og utfordrende og tok tid.

Les mer » 

Eviggrønn lyrikk (2)

april i paris, baby

Flamme tester den lyriske gehalten i gamle evergreens, de låtene alle har hørt før men kanskje ikke husker hvor i farta – og vi spør oss igjen om sjangeren kanskje er tekstlig oversett? Kan hende. I dag drar vi til Paris i april, sammen med tesktforfatter Yip Harburg og kanskje … Ella?

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Siri Pettersen

Raata_productimageHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Her er en tekst vi fikk fra Siri Pettersen (debuterte med Odinsbarn, 2013) om å ha utgitt både en førstebok og en andrebok som det har gått velfortjent bra med:

Riktignok er jeg fersk i bransjen, men så klart jeg har fått med meg dette med andreboka, og om hvor vanskelig den skal være. Det er ikke så rart. Jeg vil tro de fleste skriver den første boka fordi det er EN spesiell historie man må få ut. Noe som ulmer under lokket, og tvinger seg fram. Etterpå – når den er ute – er det kanskje ikke like innlysende hva man skal gjøre. Da er det ganske deilig å starte med en trilogi! Det kjennes nemlig som om min første bok består av tre bøker. Tre deler av et større hele.

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Aslak Dørum

9788203258152Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Aslak Dørum (debuterte med En flåte av gull, 2013):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
AD: Den andre boka var egentlig en fest i forhold til den første. Da sleit jeg mye med alt, språket, karakterene og det å få handlingen til i det hele tatt å gå opp.

Les mer » 

Min metafor (57)

Synne

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Synne Øverland Knudsen.

Jeg som ikke liker metaforer! Derfor liker jeg de metaforene som har blitt stående og tatt i bruk i dagligtalen, som det ikke er noen uklarheter om hva står for, men som det muligens er litt glemt at er en metafor. Å gå på trynet, for eksempel. Eller å kaste inn håndkle eller å legge seg flat. Da jeg skrev dette havnet jeg til og med i en diskusjon med en kompis som mente at det kun var en metafor om man la seg flat som en pannekake. Kan jeg i dette sporet legge til gulrot? Som i gulrot eller pisk. Jeg elsker at gulrot fremdeles får være lokkemat og motivator. Umoderne, men det er jo bedre med en gulrot i hånda enn ti koteletter på taket osv. Jaja. Ok, jeg skulle velge meg én? Da velger jeg «den andre siden». En sympatisk måte å snakke om døden på, ikke nødvendigvis overbevist eller påståelig om at det er noe etterpå, men likevel med en liten optimisme. Et slags argument nummer to. På den ene siden … og på den andre siden. En fæl avslutning, dette? Får jeg heller avslutte med «seks fot over»? Som i å være i live, være levende. Og slik holder vi det gående.

Uka i flammer

uka i flames

* Vi begynner med sjakk-VM i Sotsji i dag, og det tredje partiet mellom Annan og Carlsen som ble spilt på tirsdag, hvor det gikk mot en dårlig slutt for Carlsen, som vi husker, som fikk NRKs sjakkekspert Torstein Bae til å spekulere litt: «Jeg tror egentlig … en ting innen sjakken der man kan ha veldig mye å hente er å tenke mer på at man bruker faktisk hjernen og at man kan bruke … man kan trene opp den på veldig mange andre måter enn at man nødvendigvis må studere sjakkåpninger og sjakkvarianter og sånn … kanskje man faktisk kan meditere eller kanskje man kan bli en bedre sjakkspiller av å lese en roman, hvem vet? Der tror jeg det er veldig mye å hente.» Vi kan ikke annet enn nikke samtykkende og sender gjerne årets Flamme-utgivelser til Magnus Carlsen.

* Og fortsetter på onsdagens VG-forside hvor en av de prioriterte sakene lød MARTIN ØDEGÅRD KRISTEN, med ingressen: – Troa er viktig for meg, sier Martin. Helt fint det, så klart. Men førstesidestoff? Vi kan alltids melde, i samme åre, fra Flammekontoret (i fall VG trenger flere oppslag), at forlagsredaktør Bendik Wold stadig vekk LESER BØKER: Litteratur er viktig for meg, sier Bendik. Og at forfatter Linn Strømsborg har skrivedager HVER UKE: Litteratur er viktig for meg, sier Linn. Og som om ikke det var nok var forlagsredaktør nummer to, Nils-Øivind Haagensen, nettopp innom Deichmanske bibliotek for å levere tilbake FLERE LÅNTE BØKER: Litteratur er viktig for meg, sier Nils-Øivind.

* Før vi runder av med landslagstrener Per Høgmo og Tiden-forfatter Bergljot Nordal: Høgmo fordi han etter Norges svake kamp mot Estland uttalte at laget trengte den begredelige førsteomgangen for å forstå at de alltid må prestere, alltid være på tærne i kamp. Oppsiktsvekkende! Ikke ofte man hører på vårt felt at en forfatter trengte å bli slakta for førsteboka for at det skulle gå opp for han eller henne at det må skrives bra hele tiden, ikke bare nå og da. Bergljot har så klart skjønt det og har ikke en førsteomgang i forfatterskapet sitt som kan sammenlignes med landslagets, tydeliggjort da hun denne uka fikk Tanums kvinnestipend for 2014. Vi gratulerer! Og koster på oss et sitat fra Bergljots fantastiske boksingel Slik, som kom på Flamme i vår: «… så eg stiller meg mellom skuggen og halvlyset/ medan tante syng om menn som heldt ho tett/ og menn som lét henne/ drikke stjerner i natta». Vi tipper at det i natt blir det mer stjerner i glasset til Bergljot.

Og det bør det bli i ditt også, kjære hvem enn du er der ute, skjenk deg opp noen stjerner i glasset. Karlsvogna og tonic, kanskje. Eller Orions belte med lime og knust is. Og les en roman. Les en diktsamling. Så blir du en kanskje en bedre sjakkspiller på kjøpet. Det er jo typisk norsk å være verdens beste i sjakk, ikke sant? Og verdens beste på Strømsgodset. God helg!

JOslo-bonanza!

joslo

Jo T. Brochmanns bok Tagging – en bok om stygt som pent er ute i hyllene nå, og i kveld feires den på Kunstnernes Hus klokken 19.00. Det er åpent for alle, og vi tror det blir en fest både boka og kveldens hovedperson verdig. Morten Langeland leser og Jo holder foredrag om tagging, og hvem veit, kanskje får vi et glimt av hans alterego JOslo også? Sjekk ut våre tidligere møter med ham her, her og her. Og får du ikke nok, så har vi mer. SMUG har gjort et morsomt intervju med kveldens helt som du kan lese her, Aftenposten tok en prat med ham tidligere denne uka, NRK har intervjua ham to ganger og boka var ukas anbefaling i Dagsavisen. Stikk innom i kveld, boka er til salgs med maks rabatt – og vi tar kort. Det er tross alt 2014! Snakkes!

Den vanskelige andreboka: Mari Kanstad Johnsen

Ballen_productimageHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Her er en tekst vi fikk fra Mari Kanstad Johnsen (debuterte med Livredd i Syden, 2013) om å skrive og tegne:

Den første boken min, Livredd i Syden, var en ganske seig prosess, som plutselig gikk raskt på slutten. På en måte føltes det ikke som en førstebok, siden jeg allerede hadde illustrert flere barnebøker, og kjente til deler av prosessen. Jeg hadde allerede jobbet med redaktørene mine Nina Med og Bente Orheim, så inni det nye var det mye kjent. Og jeg visste at lanseringen ikke ville snu livet mitt på hodet, at det stort sett tar tid før en bok blir oppdaget og anmeldt.  

Men. Det var vanskelig å bruke så mye tid på noe jeg overhodet ikke visste om jeg kunne gjennomføre. Masse tvil, øyeblikk av total tro på historien, etterfulgt av ny tvil. Les mer » 

– Jeg lå i sofaen og hikstet

Geoff Dyer

Smiger åpner alle dører, er det noe som nesten heter, og Flamme er ikke bedre (evt verre) enn andre på dette området. Så da vi snublet over bibliotekar Tove Giskeødegårds (hun jobber til daglig på Nesodden bibliotek, stikk innom!) hyllest av vår egen Geoff Dyer kunne vi ikke annet enn be om mer.  

FF: «Den morsomste boken du har lest på lenge,» skriver du på Instagram, kanskje du kan utdype litt, si noe om hvordan Dyer er morsom?
: Dyer er morsom på en litt sånn forulempet, britisk måte. «Pessimistisk» er for sterkt, men det finnes en selvrefleksiv og kritisk grunnholdning der som, i hvert fall for meg, virker på den måten. Min humor, som de sier. Jeg koste meg særlig med delen av boka hvor de bor og reiser rundt i Italia. Såpass mye at jeg lå i sofaen og hikstet og følte det nødvendig å lese noen partier høyt for mannen min.

FF: Ble du overraska av denne lettsindige jovialiteten, gitt bokas tittel og anslagsvise kobling til D.H. Lawrence?
: Det fantes jo et og annet hint om at boka ikke utelukkende skulle handle om D.H. Lawrence. Jeg åpnet den ikke i tro om å møte en saklig biograf, for å si det slik. Da hadde jeg vel heller ikke plukket den opp fra «nylig innlevert»-hylla, kjenner jeg meg selv rett. Men En ren besettelse har fått meg til å tenke mer på en fin Lanterneutgave fra 1973 av Lawrences noveller, som jeg har liggende. Jeg har ikke lest den ennå.

Les mer » 

Et glass kaldt vann …

Rimbaud… i selskap med Arthur Rimbaud og den engelske utgava av En årstid i helvete og Illuminasjoner, rett fra klassikerhylla på Norli, 89 kroner, levelig det, det første jeg blar opp på er et bilde av Rimbaud fra cirka 1883 (jeg finner det samme bildet, til venstre, på nettet datert 1875, så hvem vet), en selfie i noe som bare kan karakteriseres som en skråning, naturen er ikke lett å lese på gamle sort hvitt fotografier, AR ser sliten ut, men det kan være en fordom, at bare fordi jeg vet at han blir syk og dør ung at han derfor så sliten ut hele tiden, så la oss derfor si kanskje sliten, og utover det ganske vanlig, han ser ikke, som Seamus Heaney kanskje ville sagt det, ut som en vanlig mann, en arbeidskar, som har sett poesien, han ser bare vanlig ut, og i arbeid, med en hånd i siden, litt feminint, nesten som et kniks, og den andre enten i eller utenpå bukselomma, lyse klær, skjegg, innsunket blikk … på arket forut for bildet: diktet Bl(IS)S som åpner «So weak I no longer thought society could bear my/ presence», så har jeg det kanskje derfra, ideen om det alltid slitne og stadig mer utslitte mennesket som en gang het AR?

Så åpner jeg boka der hvor kvitteringen tilfeldigvis er stukket inn (jeg tenker at jeg skal spare på den, men kommer til å bli mistet, før eller senere, først lagt et sted og så bli borte, jeg lurer på hvor det stedet er og hvor mye som ligger der), diktet DRUNKEN MORNING som forsvarer våre våte kvelder på følgende vis: «Sacred drunken night! Sacred if only for the mask you grant us. Fair enough! We won’t forget how you blessed our hours. We put faith in poison. We know how to live completely, every day.» Og jeg stusser litt på dette med masken alkoholen ifølge poeten gir oss. Fordi: hvis denne masken er et resultat av alkoholen vi gir oss selv, så er vel også masken noe vi skjenker oss selv? Er ikke det et enkelt regnestykke? Alkoholen gir oss maske, vi vil gjerne ha maske, altså drikker vi alkohol? En annen ting er dette med at denne maskeringen, denne komplette tilliten til giften, som AR formulerer det, også er en måte å leve fullstendig på – som høres ut som autentisk, sant. Som kanskje kolliderer med det faktum at vi har masker på? Verset som følger denne strofen er enkel, uhyggelig og diktets siste: «Behold an age of Assasins.» Et ord som kan bety hasjrøyker, men også et medlem av en militær orden, det vi i dag kanskje ville kalt en terrorfraksjon. Mordere som systematisk tok livet av sine motstandere og fiender. Jeg trenger mer vann.

Les mer »