Litterære snaps (8)

Chinaski

Henry Chinaski lever, som vi ser, i beste velgående som vikarierende postbud på Tøyen i Oslo: «Any damn fool can beg up some kind of job; it takes a wise man to make it without working.» Charles Bukowski, The Post Office.

Russland er gravid med Ukraina

Vladimir Sorokin

Les Vladimir Sorokins siste blogtekst om trøbbelet i Ukraina.

Min metafor (45)

Maria Grazia

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Maria Grazia.

Det var Ferdinand Finne sin boktittel, «Veien blir til mens du går», som først minte meg på at vei er min yndlingsmetafor. Og reise. De to kanskje mest brukte metaforene. Jeg elsker enkle sannheter og små livsvisdommer, de gir meg håp og gode påminnelser. Og hva hadde slike ordtak vært uten metaforer?

At veien blir til mens man går, betyr for meg at jeg ikke skal å tilbringe livet i planleggingsmodus. Og det får meg til å tenke på aforismen «livet er en reise, ikke et bestemmelsessted», som igjen minner meg på å leve i nuet, trekke pusten dypere og se etter om jeg har noe rundt meg akkurat nå, som jeg setter pris på. Kommer jeg ikke på noe, går jeg gjennom sansene, til jeg finner noe jeg liker. Jeg starter med luktesansen. Har jeg en skikkelig dritt dag, chanter jeg «livet er en reise. Hva som venter bak neste sving, vet bare den som går videre». Allerede dagen etter, kan jeg være helt i skyene.

Før jeg avslutter vil jeg dele noen flere sitater hvor vei er brukt som metafor: Det finns en fara i att aldrig hitta vägen/ der finns nåt vackert / med att vandra den ändå … (Melissa Horn) Gå ikke alltid dit veien fører deg. Gå heller der hvor det ikke fins noen vei – og sett spor etter deg. (Ukjent) Han alene som mister retningen tusen ganger, vil finne hjem. (Kahlil Gibran) Veien blir til mens du går deg vill. (Dag Evejenth) Hvor lenge har du tenkt å utsette å følge den veien du mener er den rette? (Epiktet)

Woche in Flammen

uka i flames

* Uka i flammer kommer direkte fra Berlin denne fredagen, hvor Flamme, entschuldigen: Flammen, sitter i lett yr og leser aviser (og manus) og drikker vår milchkaffe. Mit anderen Worten: Vi er på veien. Og legger merke til syklisten Bradley Wiggins‘ utspill i engelske medier om at han er ferdig med landeveisritt: «I’ve kind of done the road now. I’ve bled it dry.» Fordi sporten er nådeløs og illojal: «The road is quite cut-throat … with no kind of loyalties.» Som er et åpenbart ekko av Robbie Robertsons sørgelige innsikt mot slutten av The Last Waltz, han sitter sammen med regissør Martin Scorcese og forklarer hvorfor The Band gir seg med turnering: «The road was our school. It gave us a sense of survival. It taught us all we know. There’s not much left that we can really take from the road … You can press your luck. The road has taken a lot of the great ones. Hank Williams. Buddy Holly. Otis Redding. Janis. Jimi Hendrix. Elvis. It’s a goddamn impossible way of life.» Best å gi seg derfor før de også bukker under der ute – eller her ute – på veien.

Les mer » 

Du har ikke vært her lenger

i Berlin

Du er i Berlin. Du har nettopp hørt Geoff Dyer si, i Venezia, at han er «programmed to keep coming back to the same place.» Den samme kafeen i den samme gata i den samme byen og, hvis det lar seg gjøre, det samme bordet og, så klart, den samme stolen ved det samme bordet. Og det samme måltidet. Og den samme ølen. Og den samme mengden av det samme ølet. Og den samme rusen. Og de samme følelsene. Og de gamle tankene. Og så godt som det da er å gå hånd i hånd hjem til hotellet, eller: snuble hånd i hånd til hotellet (han og dama, så klart, ikke han og deg), så godt blir det aldri uten alt dette samme. Og hva sier det om verden? Du vet ikke. Du visste ikke. Så dro du til Berlin, hvor du ikke har vært før, ikke egentlig, bare på fryktsom gjennomreise, og du går opp og ned noen gater, tenker å sitte litt rundt, ta en øl her og der, kanskje kjøpe en skyggelue, eller et par joggesko, så går det opp for deg at de stedene du nå mer eller mindre tilfeldig skal besøke, kommer til å fjernsøke deg, kommer til å kalle på deg så fort du er hjemme, be deg returnere, be deg finne tilbake til Berlin og sitte her enda en gang, sitte litt til, sitte som du var, bli den samme. Som er umulig. Men ikke umulig. Det går opp for deg at disse stedene kommer til å sluke alle andre i denne store, halvferdige byen. Så hvordan velge? Du oppdager en fotoboks. Du venter til pappan og sønnen er ferdig så tar du en remse bilder. Du tar flere. Du klipper dem opp og legger dem fra deg på alle stedene du foralter. Så har du ikke vært der. Fordi: Så er du der ennå.

Filmere i sommersol

Sommeren betyr som regel ferie og reise for de fleste. En tid for MMS-er og postkort heller enn spillefilmer og dokumentarer. Men det vil Flammes filmanmelder Iram Haq gjerne at vi gjør noe med. Vi må ikke glemme å se film bare fordi det går an å lukke øynene og sole seg. Her er fem sommerfavoritter fra Iram og hun begynner med Hirokazu Koreedas fantastiske Som far, så sønn.

Les mer for flere filmtips fra Iram.

Les mer » 

Min metafor (44)

charlotte riise

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Charlotte Riise.

And the poem, I think, is only your voice speaking.

Poesien eg alltid kjem attende til
er eigentleg prosa. Denne eine forfattaren, ho eg aldri
blir ferdig med.

Eg les Virginia Woolf, det er nesten ein klisjé, og
eg held fram med å skrive, små dikt, eg prøver ikkje
på noko spesielt, eg prøver på alt
når eg tenkjer på poesi, sluttar eg å vere poetisk.

Presisjonen: Woolf.
Det konkrete i det abstrakte, tankane
som flyt umerkeleg over i kvarandre       the waves
lagar seg sjølv om att og om att i lesnaden, i boka
er eg laga om att og om att. Av meg, av andre, av ord.
Eg er tusenvis av historier. Eg lagar tusenvis
av historier, eg noterer dei, desse små augneblinkane.
Sidan sparer eg dei til den eine fortellinga

dette eine som betyr noko: Små deler av det heile,
sett saman til ei bilde.

Percival has died (he died in Egypt; he died in
Greece, all death are one death).
Dei andre dukkar opp igjen, menneska i meg,
alle eg ikkje kjenner
vi heng saman, eg er ikkje separat: Deira død er min
død, deira andlet er mitt eige.

Uka i flammer

uka i flames

* Vi begynner denne uka med vår egen Linda Klakken og vår ikke helt egne Lydia Davis, som snakker sammen i dagens Klassekampen og Davis sier blant annet at «enhver ny form er frigjørende», og hvor fint er ikke det, spør vi. Frihet gjennom form. Heller enn frihet gjennom avvisning, fornekting, oppløsing av form (litterær, politisk, økonomisk, sosial, religiøs, hva har du). Vi slenger også med kortteksten «Master» fra Davis’ flotte Can’t and won’t (som kommer på norsk til høsten):

MASTER
«You want to be master,» he said. «Well, you’re not a master.»
That took me down a peg.
Seems I still have a lot to learn.

Les mer » 

Tilfeldige katter (15)

Tid og sted: begnnelsen av juli, på Helsfyr (sånn cirka)
Katten var: Verdensvant, tydelig og utelukkende interessert i Heidi (forståelig nok)
Mulig navn: Furrepus
Favorittsong: Relax
Favorittbok: Parissyndromet
Gaveønske (til neste bursdag): Mer kos fra Heidi Furre

Min metafor (43)


 Karin Haugane

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Karin Haugane.

I arbeid med en ny diktsamling, midt i naturen, er dette min favorittmetafor akkurat nå: Solskinn er han gjennom vinterdagene/ Og midtsommers er han de svale skyggene/Høstfargenes ville brann avspeiler min mann. Metaforen har den egenskapen at den skaper fortetning. Den sier noe du har hørt før, men ikke akkurat slik. Først og fremst løfter den fram en erfaring som avbilder poetens sinn. Her vil jeg synge en liten ode til han jeg elsker. Ved å kontrastere kjente størrelser fra naturen og kalenderåret, solskinn med vinterdagene, midtsommer med kjølighet, høstfargenes brann med min mann, er det for å fortelle at han gir poeten velbehag. Han er varm når det er kaldt, han har en kjølig virkning når det er for hett, og han brenner, er intens. Kanskje skaper metaforen et tredje element?