F°

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

HVIS DU IKKE ER ENSOM

Det er fredag formiddag, januar og kuldesjokk, hvis jeg husker riktig. Noe med at Golfstrømmen er i ferd med å skifte retning. Tror jeg. Meteorologi er åpenbart ikke min sterke side, men jeg vet likevel at klimakrisen er et faktum, og at noen kalde døgn her i Nord ikke er et argument mot global oppvarming. Ja, hvordan var det igjen? Kaldlufta fra Sibir slipper innover landet når Golfstrømmen dreier av? Noe som ga en kald sommer i fjor – og en mild vinter? Nåja, jeg kommer til kort og må nøye meg med å konstatere, noe lettet kanskje, at det i alle fall er kaldere enn på veldig lenge. Hardpakket snø på småveiene, salt på motorveiene, men tilsynelatende ikke full hålke likevel?

For anledningen kjører jeg en tom pickup-truck, en blå og diger Mitsubishi jeg har fått låne av far i forbindelse med at Isa og jeg skulle flytte. Men nå er bøkene på plass, eskene tømt, kopper og tallerkener på plass i kjøkkenskapene, det eneste som er igjen på lasteplanet er et løst jekkebånd som skramler fra side til side i rundkjøringene. Jeg tar av Christian Mikkelsens gate, svinger til venstre ved Fagerheimen tennisklubb, og får en slags forutanelse — jeg har ingen andre ord for det som jager gjennom bevisstheten — like før jeg når Sinsenkrysset: Noe kommer til å skje. Det er ikke akkurat et bilde, ikke riktig lyden av en setning heller, men heller en forestilling av hvor flaut det må være (vil være) å ringe Gjensidige dersom man har et uhell med bilen. Så glemmer jeg det igjen, det vil si jeg rasjonaliserer det vekk, overbeviser meg selv om at jeg tenker på bilulykker fordi jeg denne morgenen har forsøkt å skrive et slags essay om Marina Keegan (avbildet over, sammen med foreldrene), forfatteren som i 2012 omkom i en bilulykke bare 22 år gammel — et essay jeg så langt ikke aner hvordan jeg skal skrive, langt mindre begynne, foruten at jeg helst ikke vil være smakløs og innlede med forfatterens unge alder da hun døde, eller langt mindre si noe om hvordan tap alltid synes å fremheve talent.

Jeg tar første til høyre ut av Sinsenkrysset, ned gjennom tunnelen under Løren, til høyre, rundt og under Ringveien til jeg kjører på Riksvei 163, bedre kjent som Østre Aker vei, hvor forutanelsen er der igjen, klar og tindrende, må jeg nesten si, for jeg ser for meg et autovern som flerrer opp bilen. Et glimt, et mulig scenario, som selvsagt kan forklares med at det er snølagte veier, og at sjåføren, det vil si meg, tar farene knyttet til bilkjøring på alvor, særlig på vinterføre. I ettertid er det likevel fristende å snakke om forsyn, at vi trosser dem, som Hamlet sier, men Isa har forklart meg det jeg trenger å vite om hypotese-testing for å vite at dette er et dårlig resonnement — for hvor ofte tenker jeg ikke noe lignende når jeg er ute og kjører? Hvor ofte ser jeg ikke for meg at bilen tar kollbøtte bortover motorveien? Eller at flyet jeg sitter om bord skal miste haleroret? Eller at en galning skal løpe inn i kinosalen bevæpnet med et maskingevær? Eller at kaffetrakteren skal ta fyr? Alltid. Jeg tenker alltid på denne måten. Så denne forutanelsen er neppe mer gyldig enn alle de andre jeg har uten at noe hender. Og det er heller ikke første gang jeg tenker på Keegan og bilkjøring og forutanelser heller; allerede i fjor høst, da jeg først la planer om å skrive denne teksten om Keegans essaysamling, The Opposite of Loneliness, var bildene der, så sterke at jeg ikke turte å ferdigstille teksten. Overtro? Selvfølgelig, men jeg skulle kjøre helt til Trondheim neste dag, og kunne naturligvis ikke ta noen sjanser. Og så glemte jeg hele teksten, Keegan og alt sammen, på grunn av flyttingen, helt til jeg i dag tidlig husket den igjen, og begynte på noe som kanskje kan bli en artikkel, en omtale, et essay, en tekst i alle fall, om Keegan og forutanelser.

Er det derfor jeg tenker at morgenens forutanelse likevel virker klarere enn de andre, og mer fargesterk? Nei, det skyldes sannsynligvis tilbakeblikket, denne etterpåklokskapen som Isa antagelig ville kalt hindsight bias. Så nei, en mer plausibel forklaring for det som snart skal skje, er at jeg er gjennomstrømmet av raseri idet jeg setter meg i bilen, mer troverdig enn forutanelser i alle fall, siden utemmet sinne ikke akkurat gjør meg til en bedre sjåfør (selv om det rett nok kan gjøre skrivekonsentrasjonen bedre).

Det aner meg dessuten hva raseriet kommer av, og jeg kunne sikkert med hell latt det være tema de neste to årene på sjeselongen, men jeg vil ikke gjøre noe forsøk på å anlysere og plukke det fra hverandre. Isteden vil jeg forfølge det, se hvor det leder hen, for det er ikke akkurat som om selvbeherskelse eller servil høflighet har vært særlig innbringende, det heller, så hvorfor ikke la det stå til, åpne alle sluser på vidt gap og la barbariet strømme opp fra innvollene mine? Ikke bare verbalt, men også fysisk: som vold mot tingene.

Ingen abstraksjoner, sier skriveskolelærerne – fantasiløse jævler – og forlanger eksempler. Så her kommer de: Like før jeg satte meg i bilen, idet jeg gikk gjennom smijernsporten hjemme på Lindern, og irriterte meg over at den ikke lot seg lukke ordentlig igjen, med mindre man lirket den på plass, og med det brukte en halv evighet på å justere håndtaket, hektet jeg den av hengslene og veltet den ut på fortauet. Og før det, like etter frokost da jeg forsøkte å skrive videre på denne artikkelen om Keegan, det vil si da jeg forsøkte å vri og bende på magsafe-kontakten fordi macen ikke ville lade, besluttet jeg etter ti-femten sekunder å kaste hele sulamitten – datamaskinen, den ubrukelige laderen, ja hvorfor ikke kaffekoppen og et par markørtusjer med det samme – ut gjennom vinduet. Men inni helvete, måtte jeg rope, da jeg så macen ligge i en snøfonn og stirre uforstående på meg med sitt ene, blinkende, snart slukkete øye, død over Apple! Pereat!

Å skrive indignerte statusoppdateringer på Twitter, eller fylle kommentarfelt med det mest infantile agg, har med andre vist seg å være utilstrekkelig, jeg må heller det la det stå til, uten at jeg vet nøyaktig hva dette skulle innebære, foruten vold mot tingene. Kanskje at jeg alltid må være ærlig, selv når jeg rasende tvinges til å endre mening om noe, om Keegan for eksempel. Kanskje er det derfor jeg straks skal kjøre av veien, fordi jeg ikke kan fordra å ta feil, og fordi jeg er distrahert av denne ergrelsen?

Idet forutanelsen er der igjen, disse indre bildene av et bilvrak, tenker jeg på hvordan blurbene på bokomslaget først hadde fått sure oppstøt til å løfte seg fra mellomgulvet, hvordan lovordene fikk halsen til å brenne, særlig Harold Blooms, hvordan han hadde uttalt noe om at vi med tapet av Keegan hadde mistet en hel generasjons stemme, før han hadde gått over til å minne henne som en fremragende student ved Yale. Som en magna cum laude skrev en annen, uten at det sa meg noe annet enn at denne opplysningen var ment å forsterke dødsfallets tragiske ironi, som kan oppsummeres slik:

Den 26. mai 2012, fem dager etter at hun ble uteksaminert fra Yale, og fem dager etter at essayet hennes — «The Opposite of Loneliness» — står på trykk i studentavisen ved Yale, sovner kjæresten hennes bak rattet — et sted langs Route 6 i Dennis, mener jeg å ha lest at det skjer – og bilen skjener ut av kjørebanen før den til slutt ender opp på taket. Keegan dør på stedet, kjæresten overlever, og blir stilt for retten, stakkars fyr, men frifunnet på alle punkter, hvilket vil si at han hverken kjørte for fort eller var påvirket av noe som helst annet enn søvnmangel, og kanskje, vil nok de mest søtladne av oss påstå, av kjærlighet.

Selv tenkte jeg, mens jeg strevde med å rive i stykker den brune kartongen fra Amazon, at det neppe finnes noen bedre måter for å bli hyllet som en fremragende forfatter enn å dø som ung og lovende og etterlate skrivebordsskuffen full av noveller og essay. Skjønt forfatter ble hun først etter sin død, vil moralistene blant oss hevde, tatt i betraktning at The Opposite of Loneliness utkom i 2014. Men forfatter kan man vel være — av lynne, metode og blikk — uten å ha utgitt noe som helst? Jeg tenker at hun heller ble forfatter den dagen hun bestemte seg for å ta litteraturen på alvor, tenke gjennom og med den, det vil si bruke den i og på sitt eget liv. Nei, heller ikke det er dekkende, for det å skulle tenke med litteratur, for så å anvende den i livet, antyder et skille mellom liv og litteratur som jeg ikke kan stå inne for. Jeg har hørt det før, av eks-kjærester for eksempel, sure anklager om at jeg er bedre på litteratur enn på å leve, og med det sikter de til manglende ytre vitalitet (eller overfladisk livskraft, som jeg liker å kalle det), som om de er mer levende fordi de reiser verden rundt, fester seg hjernedøde og går i selskaper. Derfor vil jeg heller si at Keegan ble forfatter den dagen hun innså at litteratur mer enn noe annet er livet – ikke på den (selv)høytidelige måten, men som i nærhet og nødvendighet. (Det finnes rett nok forfattere som ikke har det på denne måten, men de er ikke forfattere, ikke egentlig, i alle fall er de ikke litterære.)

Er det kanskje litteraturens vitalitet jeg tenker på idet lastebilen foran meg sakker farten i oppoverbakken fra Olavsgaard? Noe om at jeg heller burde sittet hjemme foran peisen, med en bok oppslått i fanget og en kopp kaffe balanserende på sofaens armlene, trygg for ytre farer kanskje, og levd slik jeg foretrekker å leve, i indre opprør, men tilsynelatende stillferdig?

Jeg legger meg ut i venstre felt — farten er knapt høyere enn 80 km/t — trykker gassen ned, kjenner festet forsvinne under hjulene — piggfrie vinterdekk — og forestiller meg hvordan hjulene ligner føttene til veiløperen Bippe Stankelbein sekundet før han piler vekk fra Per Ulv, bortsett fra at jeg mangler gjøkefuglens suverene kontroll idet han skyter avgårde. Med det samme innser jeg hvor idiotisk det er å ha et tomt lasteplan — jeg kjører som sagt pickup — hvor idiotisk denne lettheten er, hvor idiotisk det er å mangle tyngde som presser bakhjulene ned mot veidekket, men enda mer idiotisk er det at jeg unnlot å koble inn firehjulstrekken før jeg dro hjemmefra. Bakenden begynner liksom å danse fordi balansepunktet er forskjøvet. Først vals, så raskere og raskere, og til sist cha-cha-cha. Idet slengen ikke lenger lar seg korrigere, er det som om jeg kan høre setningene jeg har skrevet denne morgenen, om Keegans uteksaminasjon fra Yale, et par prøvende setninger om studenthattene som fløy i været, slik konvensjonen er, før de samles en siste gang til fest før nye ruter stikkes ut i Google-maps og bilens førere lar seg lede av en metallisk kvinnestemme som er forhåndsprogrammert til å advare dem mot nesten alle farer underveis. Og idet jeg liksom ser rumpa på min egen bil i det venstre sidespeilet, som om lasteplanet med ett har blitt bøyelig og alle fysikkens lover synes å ha opphørt, tenker jeg på Keegans siste lørdag, ikke bare den siste i en lang rekke av lørdager tilbragt på et college, omgitt av venner, studiekamerater, lærere, fag, bøker og mening til enhver tid, men hennes definitivt siste. Noe hun umulig kunne ha fornemmet selv om flere tekster i boken hennes gir uhyggelige frempek om ulykken, for eksempel pappaen som ber henne kjøre selv, og ikke overlate rattet til kjæresten.

Men slike tegn vil vi kanskje alltid finne når noen dør, tenker jeg mens jeg trykker inn kløtsjen og ratter febrilsk for å rette opp slengen, en siste SMS, en oppslått bok på stuebordet, filmen i dvd-spilleren, en spilleliste, fulle av tegn alle sammen, tegn som kan få en annen betydning når de leses i lys av en tragedie, i bakspeilet så å si.

Men jeg ratter ikke nok, eller jeg ratter for mye, og der kommer kontraslengen, og kontraslengens kontrasleng, det er ikke lenger noen ting som kan hindre meg fra å treffe autovernets stålvaiere.

Hvilke frempek vil oppdages etter meg, tenker jeg mens jeg sklir ut av veibanen, og håper leserne mine (i den grad de finnes) vil være like nøkterne som meg og ikke la seg farge av hendelsen, slik jeg leste Keegans tekster uavhengig av ulykken hennes.

Problemstillingen er for så vidt kjent, og ikke minst avleggs, må jeg få skyte inn i denne hundredelen av et sekund før bilen treffer autovernet. Å lese uavhengig av forfatteren har for lengst vist seg som en umulig oppgave, og kan i dag ikke forstås som noe annet enn et naivt ønske av 60-tallet. Likevel forsøkte jeg å møte tekstene hennes så fordomsfritt som overhodet mulig, men ble stadig minnet på forfatteren som var død – en ung, død, kvinne, nærmest romantikkens ledemotiv – men forsøkte ikke å la det prege lesingen, i hvert fall ikke gjøre meg mindre kritisk. For jeg var stadig skeptisk til anerkjennelsen, som antagelig må tilskrives tittelessayet vel så mye som ulykken, eller i hvert fall en kombinasjon av disse, siden essayet ble spredt viralt i sosiale medier de første dagene etter ulykken, samtidig som de litterære kvalitetene kunne ha blitt tilskrevet at vi nettopp leser tragedien inn i alt Keegan skriver om fremtidsutsikter og håp.

Hva tenkte hun da det smalt? Rakk hun å tenke noe?

Jeg kan kjenne stålvaieren i autovernet flerre opp venstresiden av bilen, det hugger tak, metallet vrenger seg, en slisse åpner seg i bildøren. Noen mynter flyr gjennom luften, Statoil-koppen skyter ut av holderen, Farris-flasken letter fra gulvet, før alt stanser og blir hengende. Står jeg stille, tenker jeg med Statoil-koppen rett foran ansiktet mitt, før søylen av kaffe blir en brun og skitten regnbue, og alt settes i bevegelse igjen.

Hva er det du gjør, tenker jeg mens bilen rikosjetterer ut i veibanen, hvordan kan du være så uforsvarlig? Hva med Isa, pappa, vennene mine, hvordan kan jeg gjøre dette mot dem?

Jeg skjener videre mot høyre, ut gjennom de to kjørefeltene, og skjønner at dette kan gå skikkelig ille. Bak meg kommer biler i stor hastighet, og det er like glatt for dem, så nå smeller det. Garantert. Kjedekollisjon på motorveien, tenker jeg, hva faen er det jeg driver med? Så jeg spenner musklene i ryggen, brystet, nakken, halsen så hardt at det begynner å suse i tinningene og jeg ikke lenger ser farger – og så plutselig sitter hun der, i passasjersetet, ikke Marina Keegan selvfølgelig, men mamma, i svart-hvitt, iført en grå sykehuskjortel, blek, nesten transparent i huden, før hun forsvinner like brått som hun kommer, og jeg får kontroll over bilen igjen. Ingen biler treffer meg bakfra. Det eneste kjøretøyet jeg kan se i speilene er lastebilen, og den går fremdeles så sakte oppover bakken at den ikke engang trenger å bremse. Jeg kjører forsiktig over på veiskulderen, følger den til nærmeste bensinstasjon – bare noen hundre meter lenger fremme – hvor jeg inspiserer skaden og ringer forsikringsselskapet.

Hva kan jeg si, at jeg hadde englevakt, at mamma grep inn? Selv om tanken streifer meg, tvinger jeg meg selv til å rasjonalisere. Det var selvsagt ikke en inngripen, men et syne, en hjerne ruset på adrenalin – og raseri og koffein – som i panikk maner frem et bilde, en forestilling, en påminnelse – hennes siste ord til meg: Lov meg at du kjører forsiktig. Og så svikter jeg henne. Jeg griper tak om rattet med begge hender, haler og drar, forsøker å rive det av, men det gir ikke etter. Hvordan kan jeg forråde mammas siste ord? Jeg tar tak i alt jeg finner, ubrukelige gjenstander, ting, og forsøker å ødelegge alt sammen, en Mozart-cd (motbydelig stimuli), Naf-veibok (jeg river den i filler), en isskrape (billig dritt som knekker med en gang), en grå vindushammer som jeg knuser sideruta med (døra er jo ødelagt allerede), jeg drar av plastdeksler fra dashbordet, napper ut sikringer, knuser den gjennomsiktige plasten over speedometeret, river ned bakspeilet, før jeg til slutt går tom for ting å knuse og synker sammen i setet, over rattet som fremdeles sitter på.

Du trenger ikke lenger være sint, hører jeg ved siden av meg, men jeg tør ikke åpne øynene i tilfelle hun forsvinner. Du har også lov til å være glad, fortsetter hun. Det er da jeg begynner å grine, for første gang virkelig tute og bære meg på Shell-stasjonen ved Skedsmokorset helt til jeg hører én unge rope på foreldrene sine, og jeg besinner meg, åpner øynene og mamma forsvinner igjen. Samtidig kommer fargene tilbake: en dame i lilla joggedress passerer bensinpumpene med en dobbel baconpølse i hendene, en dresskledd mann med blått slips står og prater i mobiltelefonen ved inngangen, Shell-logoen lyser på taket – og der kommer jo tauebilen, rød og nærmest lysende den også. Den svinger opp foran meg, en mann i sekstiårene klyver ut av bilen, ordentlig rund og god, ligner litt på Harold Bloom, slår det meg, en Harold Bloom med svarte hender av olje.

Vi hilser, jeg begynner å forklare, han stanser meg, ikke på den utålmodige måten, men for å berolige meg og fortelle at det er hans femte bil så langt i dag. Verste føret han kan huske, sier han, ingenting å klandre seg selv for. Men det kunne gått skikkelig ille, svarer jeg. Men det gjorde ikke det, sier han.

Senere samme dag, omsider er tilbake i Oslo, sjekker jeg notatene mine. I Word-dokumentet som jeg opprettet i oktober, oppdager jeg følgende kommentarer i margen: «Essay om Keegan. Kan jeg si noe om forsynet, disse frempekene i hennes egne tekster, noe om at ulykken nærmest var innvarslet, og kanskje også noe om at livet hermer litteraturen (og ikke omvendt)? Eller blir det for søkt, for konstruert kanskje? Ikke akkurat autonomiestetikk i alle fall. Tør jeg i det hele tatt skrive dette?»