Reisop hvis du ...

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. I dag er vi i sona.

HVIS DU KJØRER BIL

Se det for deg: Du er på motorveien, det er morgen, det er høst, kaffen er fortsatt altfor varm, umulig å ta skikkelige slurker av, og du er trøtt og seig i hele maska, men du kjører på, er et fremtidsrettet menneske, ny dag osv., du må på jobb, et møte langt ute i periferien. På din venstre hånd har du flytogets toglinje, på din høyre har du gule kornstubbåkre, bygg eller havre så langt øyet kan se, eller du har ikke peiling, det kunne like gjerne grodd ris eller spisepinner i den åkeren der, poenget er at du er i landbruksland, tett tåke klebrer seg til de ubestemmelige kvastene, og humøret kunne vært adskillig bedre. Men så skrur du av korken på Statoilkoppen, blåser deg svimmel og susete så kaffen ikke lenger skal bedøve tunge og svelg, og mirakelet skjer, du tar en slurk, tåken letner, og selv om dispenserkaffen smaker svett hest og sadel, er den ikke så ille heller, og bilstereoen som så langt bare har mast om valgprognoser i USA, begynner faktisk å spille noe du liker skikkelig fint, Mahler feks., og det er fortsatt høst, men det begynner å bli klart og tomt på himmelen, som et eller annet romantisk sippetryne ville kalt det, og du finner flyten i venstre fil, omlag tjue over fartsgrensa. Du er i sonen. Og når du er der, i det eller i den, skal det litt til for at flyten forsvinner, skal det ikke? Ikke engang når det brått blinker i sladrespeilet, fordi en jappkjapp idiot i Allroad eller Discovery har dårlig tid, vi snakker minst førti over, surner du. Neida, du finner en luke, blinker til høyre, smetter inn, og slipper fettsleiken forbi, før du blinker deg ut igjen i venstre fil, gjenoppretter flyten, og ser Allroaden pese på, gjør deg noen tanker om stressnivået til den fyren, koster på deg en hånlig latter til og med, men mest av alt synes du det er noe rørende ved oppførselen hans, denne oppjaga måten å te seg på i trafikken, som er forståelig nok, den er jo det, livet går og fremtiden venter ikke, og hva vet jeg annet enn at fyren i det minste er tydelig, han skjønner hva han vil, kjører bil på en avklart måte, for å si det slik, og du kan ikke klage over sånne fyrer når du igjen ligger i venstre fil med ny gjenopprettet flyt og balanse, den reneste zen, ja akkurat da skal det litt til. Men så, så brytes idyllen, for bak deg kommer en sånn nølende hentesveis i Passaten sin, det lyser lang vei at han har en såkalt betrodd stilling i kommunal sektor, en småhøvding i vippeposisjon mellom det å være fremtidsrettet, som han i Allroaden, og en arbeidssky tølper som de han til daglig herser med i etaten han er satt til å lede. Han får liksom ikke bestemt seg, han er faenmeg vakling personifisert, ikke minst i trafikken. Han vil være en som kjører fort, men er redd for å bli tatt for å gjøre det. Han vil være overskridende, men ikke hvis det får konsekvenser. Ikke en småhøvding, men en småborger, selvfølgelig. Selvfølgelig! Og nå nærmer han seg rumpa på bilen din, langsomt. Hvis dette er et forsøk på rævkjøring, er det det mest langsomme bakstikket man kan forestille seg. Ingen vill råskap i den fyren. Ingen fossefall eller demninger som brister. Heller som å se en tørr og trevlete tømmerstokk bli dratt bortetter en grusvei i slow motion. Det klør i huet av å se hvor nølende han nærmer seg, det klør snart i endetarmsåpningen din også. Hva er det med sånne folk, så snikete at man skulle tro de var barn av hoggorm. Men han nærmer seg like fullt, akkurat sånn han nærmer seg honnigkrukkene i embetsverket, med stadige kikk over skuldrene, med mindre han har grodd øyne i nakken for lengst. Faktum er at det finnes mange sånne fyrer der ute, for de er stort sett menn, vel, sikkert kvinner også, men disse er så kjønnsløse at vi godt kan kalle dem menn, bare for enkelhets skyld, mener jeg. De er i alle fall mange i tallet, i etater så vel som på veiene. Og de nærmer seg langsomt, og du har sikkert vært ute for dem flere ganger, og du vet ikke hva du skal gjøre med dem, eller med deg eller bilen din: Skal du bli liggende, la dette tømmerhuet fortsette denne langsomme bakkjøringen sin, bare ignorere fyren omtrent som man prøver å ignorere en veps - hvor i helvete kom den fra? - som står og stanger mot myggnettingen en tidlig morgen, men du vet også at det ikke er mulig, før eller siden må du stå opp, tusle over gulvet, bort til vinduet, og enten slå ihjel vepsen eller slippe den ut, hvis du er av den barmhjertige typen. Men bare ikke tro at Gud, universet eller kosmos belønner deg for det, ikke forvent deg noe. Og sånn er det med han sniken i sladrespeilet også. Du finner kanskje en luke i høyre fil, smetter inn for å slippe ham forbi, men hvordan tror du jævelen fra embetsverket forholder seg til gesten? Uanfektet, det er ordet som slår ned i hodet på deg, fyren er enten blind eller uanfektet. Han fortsetter i samme hastighet, knapt høyere enn din, gir helt faen i at du er i ferd med å innhente et vogntog foran deg, han gir i hvert fall ikke gass for at du skal slippe fortest mulig ut igjen i venstre fil og gjenfinne flyten, nei ikke pokker om han gjør, for han fortsetter i samme bedritne tempo, for det er noe som heter cruisecontrol, eller konstantfartsholder på norsk, og den farten hans er nettopp konstant, den lar seg ikke endre, han har ingen forståelse av at du snart må bremse for ikke å treffe traileren foran deg, han enser det ikke, er som sagt uanfektet eller blind, så du kan ikke gjøre noe annet enn blinke til venstre igjen, liksom true med å ta plassen tilbake om han ikke skynder seg. Men hva gjør han med det? Ingenting, han enser det fortsatt ikke, så nå tenker du at du skal vise ham, som i helvete som du skal vise ham, ta plassen tilbake og sakke farten bare for å vise at hensyn må besvares med hensyn, universet straffer, og du er ikke barmhjertig likevel. Problemet er bare at nå er fronten på bilen hans på høyde med baksetene dine, overtredelsen har mao. så vidt begynt, men den er fortsatt langsom, ubesluttsom, forbikjøringen kommer til å ta en uke, minst, og du begynner av alle ting å tenke på en kamerat av deg - han som liker å gå på restaurant alene - han som alltid får høyt blodtrykk i bilen, det er medisinsk bevist og allting, for han har nemlig pakka på seg en sånn mansjett fra legen, gått og durt med redskapen under skjorta en hel dag, bare for å få konstatert det han visste fra før, at åreveggene står som spente seil straks han setter seg bak rattet, og nå er du som ham, det dundrer i tinningene, det knatrer i bihulene, for du må selvfølgelig bremse mens han ormen til venstre for deg fortsetter sin langsomme og ubesluttsomme passering. Jeg sier bare: mindre empatiske folk finnes ikke, hverken i trafikken eller for øvrig, men man må ha lappen for å skjønne hva jeg snakker om.

Relaterte artikler