F°

Boka Jeg husker av Joe Brainard er nylig utkommet på norsk. Vi har bedt noen fine folk om å skrive sine egne versjoner over samme lest som Brainard gjorde. I dag: Ylva Østby, nevropsykolog, forsker, og en av forfatterne av Å dykke etter sjøhester

Jeg husker

Jeg husker at når den første snøen falt i desember, pleide jeg og Signe å hoppe fra fotspor til fotspor på gangveien ved skolen for å unngå å tråkke vekk det tynne laget som lå igjen. Det var plussgrader, og alle fotspor førte til akutt nedsmelting.

Jeg husker katten vår, da den tok sine første skritt i nysnø om vinteren, mens han ennå var kattunge. Jeg husker hvordan han ristet poten mellom hvert nølende skritt.

Jeg husker hvordan snøfillene pleide å bli virvlet oppover av lufteanlegget nede ved bakken, utenfor kontorvinduet mitt. Det så ut som at det snødde både oppover og nedover samtidig. Jeg husker at jeg tenkte at om man bare var veldig, veldig liten, kunne man ha blitt med snøfnuggene oppover til skyene. Man kunne fløyet så langt man kom oppover på ett snøfnugg, før man hoppet videre til et annet som også var på vei oppover, og derfra til et annet, og så videre. Jeg husker ikke hva jeg tenkte at ville skje når man kom helt til toppen, men jeg mistenker at jeg satt slik og stirret ut av vinduet ganske lenge mens jeg utsatte å skrive en artikkel.

Jeg husker den siste gangen jeg ble med faren min og søsteren min på skitur i Nordmarka som tenåring. Jeg husker at vi skulle ned til Ullevålseter fra Skjennungstua en sen søndagsettermiddag, og at all snøen i løypa for lengst var ploget bort til fordel for speilblank is. Jeg husker ikke hvor langt ned i bakken jeg prøvde å ploge før jeg tok av meg skia og gikk ute langs kanten.

Jeg husker smerten ved å tråkke over med langrennsski i nedoverbakke. Ved flere anledninger.

Jeg husker at jeg ikke hadde krykker, og derfor måtte hinke til skolen i flere uker. Det var sikkert bare snakk om noen dager.

Jeg husker at jeg løy til gymlæreren om at jeg hadde møtt en elg ved Svartkulp, og derfor måtte få slippe å være med på resten av skidagen.

Jeg husker at jeg så en hegre utenfor kontorvinduet mitt en gang.

Jeg husker «gløymsle-hegren» fra Håvamål.

Jeg husker lukten av sykehusavdelingen, og varmen fra den nakne skulderen til kjæresten min over dyna. Jeg husker veneflonen han hadde ved halsen. Jeg husker hvordan han pleide å se på meg mens jeg satt slik ved siden av senga. Jeg husker at han sa at hvis jeg fridde til ham på skuddårsdagen, kunne jeg risikere å få tolv par engangshansker.

Jeg husker at det var veldig lang vei mellom sykehuset og hybelen min, men det eneste minnet jeg har fra noen av disse reisene er et øyeblikksbilde fra Majorstua hvor snøen var skitten og det sluddet og jeg tenkte «det er veldig lang vei mellom sykehuset og hybelen min».