F°

Vi har bedt romanaktuelle Olav Løkken Reisop om å lage en liste over par som kan true troen på kjærligheten. Ti par, ti kjærlighetshistorier, ti små tekster som kan leses før eller etter at du leser hans roman «Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss».

Ti par som kan true troen på kjærlighet

På tiende plass:

Romeo og Julie. Kanskje det mest åpenbare paret av dem alle. Men hvorfor - eller hvordan - truer de troen på kjærlighet? Fordi deres forelskelse synes å være umulig? Nei, snarere tvert imot kan den hevdes å være ordinær, den er bare løftet av de umulige premissene fra omverdenen. For, selvsagt, hva er vel mer spennende enn det forbudte og overskridende? Likeledes er det heller ikke de voksnes innblanding som virker desillusjonerende, selv om ethvert voksenliv rett nok kan betraktes som en lang serie desillusjoner og skuffelser. Derimot er det de elskendes omskiftelighet, lett å glemme etterhvert som trafikken får utfolde seg på scenen og i kjærlighetslivet, som utgjør trusselen: «With Rosaline, my ghostly father? / no; I have forgot that name, and that name’s woe,» slik Romeo sier det.

På niende:

Lotte og Werther (Den unge Werthers lidelser, Goethe). Nok et selvskrevet par, om det ikke heller er Lotte og hennes forlovede Albert som er det selvskrevne paret, av den enkle grunn av at valget av det borgerlige fornuftsmennesket Albert kan virke nedslående på en ung og håpefull leser, uansett hvor ubrukelig Werther strengt tatt er. Og apropos selvskreven: Det kanskje mest nedslående med romanen er opplysningen om at Goethe visstnok bare brukte 21 dager på å skrive den. Nedslående for enhver skrivende som bruker fjorten dager bare på å få hovedpersonen sin ut av døra.

Åttende:

Dorothea og Mr. Casaubon (Middlemarch, George Eliot). Som ung er det ingen andre beilere enn den cerebrale, bleke og usunne Edward Casaubon som Dorothea kan tenke seg som fremtidig ektemann. Hun faller for det saklige viddet hans, og mener å se i ham en faglig lidenskap som matcher hennes idealistiske ildsjel. Men etterhvert som presten Casaubon aldri fullfører storverket om verdens mytologier, og hun får øynene opp for hans skrøpelige kropp, svinner kjærligheten, om ikke også avløses av en avsky overfor ektemannen, en avsky vi som lesere raskt begynner å dele, all den tid vår sympati ligger hos Dorothea. Men som det plutselig heter i et taktskifte, en tredjedel ute i boken: «… hvorfor alltid Dorothea? Var hennes oppfatning av dette ekteskapet den eneste mulige? Jeg protesterer mot at all vår intresse, alle våre anstrengelser for å forstå, blir ofret på de unge, som ser like friske og blomstrende ut uansett hvilke vanskeligheter de møter. De skal også falme og lære å kjenne de dypere og mer nagende sorger som vi med en slik vinkling gjør det lett å overse. Mr. Casaubons sinn var ikke mindre levende og sårbart, og han lengtet ikke mindre enn oss andre etter åndelig innhold fordi om han stadig blunket og hadde hvite føflekker …» Sjelden avslører den angivelige kjærligheten seg som mer stusselig enn her.

Syvende:

Faust og Gretchen (Faust, Goethe). Finnes det en verre mannsskikkelse enn kunstneren, vitenskapsmannen eller forfatteren som elsker en ung, idealisert kvinne, som utelukkende ser henne som sitt objekt, og som er villig til å ofre henne for sin egen frelses skyld? Noe viktigere forelegg å skrive imot kan jeg ikke forestille meg. Kjærligheten, eller «kjærligheten», er igjen et egoistisk anliggende hos Goethe, den andre stadig et mål og et middel for subjektets tilfredsstillelse. Med to nominasjoner fremstår dessuten Goethe som en forfatter man bør holde seg langt unna skal man opprettholde troen på kjærligheten.

Sjette:

Jesse og Celine (Before Sunrise, Before Sunset, Before Midnight, Richard Linklater ). Hvor vanskelig skal det være å finne kjærligheten? Jo, du må bare bli dumpet av den daværende kjæresten, for så å ta en togtur gjennom Europa, møte en usannsynlig vakker sjelevenn som, enda mer usannsynlig, hopper av toget med deg i Wien, tilbringer en natt og mange gode samtaler med deg, for så å love hverandre å møtes igjen, på samme sted om et halvt år. Om det ikke er vanskelig nok, så la det gå ytterligere ni år uten å sees. I mellomtiden må du (hvis du identifiserer seg med Jesse) skrive en så velrenommert roman (om møtet deres) at den blir oversatt til den andres språk og i tillegg får så mye oppmerksomhet at hun som forsvant kan finne deg igjen når du kommer til Paris for å snakke om boken. Eller slik en kamerat beskrev det: Det er enkelt å finne Den Store Kjærligheten, man må bare forelskelse seg hodestups, la vedkommende slippe unna, og så møtes igjen, mer eller mindre tilfeldig, etter nærmere ti år. Men selv om du er en av de heldige som opplever en ny sjanse med hun eller han som slapp unna, så er ikke farene over likevel. For i den tredje filmen, går det nesten i stykker. Jo da, de holder nok sammen, filmen er full av håp, Den Store Krangelen renser kanskje bare luften, men burde de ikke, med deres utgangspunkt, klart det med noe større margin, vært hakket mer suverene? For meg er dette paret dessuten tett sammenvevd med et annet par som møtes etappevis og slik legger listen for Den Store Kjærligheten minst like høyt: Harry og Sally (When Harry Met Sally, Rob Reiner). Men til forskjell fra Jesse og Celine virker de usårbare når de først omsider er blitt sammen (på ekte), og unngår dermed å havne på denne listen med et nødskrik. Samme sak med Ingmar Bergmans radarpar, som jeg heller ikke kan unngå å tenke på når jeg tenker på Jesse og Celine: Marianne og Johan (Scener ur ett äktenskap). Utroskap og skilsmisser til tross, de unngår også å bli nominert fordi de tross alt finner tilbake til hverandre - om natten i et mørkt hus et eller annet sted i verden, som siste episode heter (og som for øvrig er en av de fineste titlene jeg vet om).

Femte:

Dido og Aeneas (Aeneiden, Vergil). Til forskjell fra Penelope og Odyssevs, hvor kjærligheten seirer, er det den videre seilasen som dikterer Aeneas. Eller bør jeg si plikten, at den kommer i veien? Nei, det blir for passivt, for Aeneas er heller en av disse typiske mannfolkene man leser om i Dagens Næringsliv, den fødte leder, som ikke på tørre møkka er villig til å la sitt livs store oppdrag vike til fordel for noe så smått som kjærlighet. Han skal tross alt grunnlegge Romerriket, og da hjelper det ikke at den kartagiske dronning er aldri så vakker. I kampen mellom såkalt plikt (les: selvhevdelse og ærgjerrighet), liksom befalt av gudene, og følelsene, blir kjærligheten til Dido avskrevet som selvnytelse, og plikten vinner så klart. Men dette med gudene er det rene sludder selvfølgelig, bare et mannsjåvinistisk triks for å ture frem med de egentlige egeninteressene. Og vi vet jo hvordan det går med Dido. Nøyaktig slik det også går med Irma Seidler, Georg Lukács forlovede, da den unge og håpefulle ungaren velger et liv viet litteraturvitenskapen fremfor noe så profant som et borgerlig familieliv. Det finnes alltid et guddommelig alibi for ærgjerrigheten.

Fjerde:

Isaac Davis og Tracy (Manhattan, Woody Allen). Den klassiske historien om den (pur)unge kvinnen og den eldre mannen - med en tvist: mannen insisterer på at forholdet ikke har fremtiden foran seg, hun er for ung, og må få gjøre seg sine erfaringer. Han ber henne tenke på ham som en omvei i livet. Men den unge kvinnens snusfornuft synes å seire, hun vil ha ham, ikke alle disse erfaringene han prater om. Og når han motsetter seg forholdet, mer enn aner det oss at denne tilsynelatende rausheten hans bare er en unnskyldning for å kunne bevare sitt eget handlingsrom, hegne om sine egne muligheter til nye og gamle erfaringer, kroppsliggjort i kvinnen Mary. Men så slår det ham, mot slutten av filmen, at Tracys ansikt er noe av det som gjør livet verdt å leve. Han vil ikke at hun skal reise å gjøre seg disse erfaringene likevel, hun er redd det vil forandre henne, at hun skal bli en annen enn den han er tiltrukket av. Hun forsøker å berolige ham, hun vil snart være hjemme igjen, uten å være korrumpert, han må bare ha litt mer tro på folk. Og det kan med dette synes som om kjærligheten seirer. Skjønt kjærlighet? Frykten for at hun skal forandre seg, at han vil beholde den versjonen av henne som han liker, vitner om en noe objektifisert «kjærlighet». Dessuten aner det oss hva som venter, der lenger fremme. For folk forandrer seg visselig. Ting tar slutt. Troen på menneskene (og kjærligheten) er stadig truet.

Tredje:

Herr Swann og Odette (Swanns kjærlighet, Marcel Proust). Kanskje det mest innlysende paret av dem alle - for hva er det Swann sier igjen? At han har kastet bort livet på å elske noen han ikke engang liker? Vi har vel alle følt noe lignende, skjønt ikke like ekstremt, i det minste vært tiltrukket av noen som ikke er vår type. Men mer enn det er dette en fortelling om desillusjon, for enhver sosial interaksjon, ethvert forsøk på nærme seg den andre, få den andre til å falle for seg, fremstår som en langtrukken push-and-pull-affære, og kjærligheten - all slags kjærlighet - fremstår som falsk, forstilt, et spill, og man risikerer å bli en forbitret kyniker etter endt lesning. Håpet hos Proust er vel kanskje troen på innsiktene, at selv om kjærligheten tapes, så varer erkjennelser evig. Hadde jeg vært enig med Proust, ville jeg naturligvis plassert Herr Swann og Odette på førsteplass, men jeg tror stadig Proust tar litt feil om oss mennesker.

Andre:

Orfeus og Everydike (Metamorfoser, Ovid). Vi kjenner alle myten. Orfeus som gjør det han ikke skal; han snur seg på vei opp fra dødsriket, og ser derfor Evrydike igjen forsvinne. Men hvorfor måtte han snu seg? Hvordan kunne han være så dum? Det enkle og åpenbare svaret er at han hadde mistet troen på at Evrydike virkelig fulgte etter ham, opp til «oververdenen», for hun ga jo ingen lyd fra seg; ingen skritt, ingen pust i nakken, bekreftet nærværet hennes. At hun, bak ham under oppstigningen, fremdeles bare var en skygge, satte han ingen lit til, for kanskje hadde Hades lurt ham der nede i det evige mørket sitt. Men kanskje ble han likevel ikke straffet for å mangle tiltro til Hades, kanskje forholdt det seg heller nesten omvendt: Lenger ned i dypet kunne han lettere motstå fristelsen om å snu seg og se sin vakre kjæreste igjen, i mørket ville han ikke skimtet mer enn konturen av henne uansett, dessuten kunne han ennå betvile at hun var der, mer enn å betvile Hades’ løfte. Men idet lyset og utsiktene til en fullendt gjenoppstandelse faktisk nærmet seg, ja, hvem kan da stå imot behovet for å få bekreftet det man knapt tør håpe er mulig? I lysglimtet fra oven ville hun jo også skinne, det er klart han måtte snu seg for å se. Men man kan samtidig tenke seg at Orfeus myste i det skarpe sollyset fordi øynene var tilvendt mørket, og at han ikke bare snudde seg for å se, men fordi han kjente en dragning mot underverdenen igjen. Eller ikke mot underverdenen, men mot tapet; Orfeus foretrakk rett og slett å spille og synge sorgfulle melodier resten av sitt liv, oppmerksomheten, anerkjennelsen, det ga ham, fremfor kjærligheten, som han kanskje ville blitt avslørt som falsk før eller siden. Et slags evig eies kun det tapte, om ikke også en variant Aeneas’ pliktfølelse, med kunsten (og trøsten) som mål og mening.

Og førsteplassen går til:

Frédéric Moreau og Deslauriers (L'Éducation sentimentale, Gustave Flaubert). Alle Moreaus forhold, selv tilbedelsen av Fru Arnoux, synes fattig sammenlignet med kameratskapet til Deslauriers. Vennskap synes viktigere enn kjærlighet, eller bros before hoes, som det heter, og Frédérics lykkeligste øyeblikk har ingenting med forelskelse å gjøre, men er derimot den dagen hvor vennene besøkte et bordell, ikke for å benytte seg av en tjeneste der, men for å gi damene blomster, og løpe lattermilde ut derifra, ennå med alle livets muligheter foran seg.

Vil du lese om et par til som kanskje kunne fått en plass på lista? Les mer om Olavs nydelige roman her