Jeg husker: Jenny Moi Vindegg

Boka Jeg husker av Joe Brainard er nylig utkommet på norsk. Vi har bedt noen fine folk om å skrive sine egne versjoner over samme lest som Brainard gjorde. I dag: Jenny Moi Vindegg / Jennyoglitteraturen

Jeg husker

Jeg husker å kjøpe Kjempeklump på den rosa butikken, den lå rett ved siden av barneskolen og var strengt forbudt så lenge skoledagen pågikk, men hvis vi fant en krone på bakken (eller på kjøkkenbenken hjemme om morgenen) kunne vi kjøpe Bugg eller Kjempeklump på vei hjem. Noen ganger kjøpte vi Bugg, men stort sett Kjempeklump, og alltid den rosa. Jeg husker de fantastiske første sekundene, da det sure laget utapå dropset traff tunga. Deretter fulgte en lang, kjedelig intervall med søtt jordbærdrops før man nådde den sure kjernen. Noen nye, fantastiske sekunder, så var det over. Etter å ha sugd ut kjernen spyttet vi alltid ut resten, et hult skall med et lite hull i.

Jeg husker det å stålsette seg for et røykepress som aldri kom.

Jeg husker å ønske meg en Miss Sixty-bukse mer enn noe annet.

Jeg husker sirkelformet slitasje på folks baklommer, påfallende bare de sekundene de hadde snusboksen i hånda, stoffet som ikke rakk å glatte seg ut før boksen var tilbake.

Jeg husker Dus, melkejuicen.

Jeg husker første gang jeg så på MGP. Pappa syntes ikke vinnerlåta var noe særlig, jeg sa at det kunne jo hende den lignet veldig. Da pappa forklarte meg at MGP-artistene ikke prøvde å ligne på noen, sånn som i Stjerner i sikte, kunne jeg ikke fatte poenget med showet i det hele tatt.

Jeg husker at en barneskolevenninne sa ‘irrmari’, og en annen sa ‘overforsvømmelse’. Jeg visste bedre, men hoverte ikke.

Jeg husker hvor flau jeg var da eksen min mange år senere gjorde et prosjekt av å rette opp i da- og når-feilene mine, og da en venninne, på vei mellom HF og Fredrikkeplassen på Blindern, påpekte at jeg fortsatt sa «spørre spørsmål».

Jeg husker at jeg lot som om jeg likte hockeypulver, selv om jeg hatet lakris, selv om jeg aldri kjøpte svart Kjempeklump. Det var fordi en rund plastboks i lomma var et statussymbol lenge før vi nådde snus-alder.

Jeg husker Sherrox. Jo mer nedslitt såle, jo bedre; om vinteren var skoleveien halvannen kilometer nedoverbakke i småveier med hardpakket snø.

Jeg husker at Mats hadde blåfjell-lue i sjuende klasse. På alle andre hadde det vært utenkelig barnslig, men han var kul, han slapp unna med det.

Jeg husker å klippe og male skjell av bølgepapp til en skoleforestilling på barneskolen. Lenge husket jeg det ikke, men Marianne husket det, Marianne husker mye av barndommen min for meg.

Jeg husker ikke navnet eller ansiktet til musikklæreren min på barneskolen. Men jeg husker at han elsket Edelweiss-sekvensen i Sound of Music, og at han viste oss utdrag fra en film hvor noen gutter spionerte på jentene i gymgarderoben. Pupper og det hele (nipples like raisins, var det noen som sa). Det ble av noen oppfattet som en utfordring.

Jeg husker at vi ble advart mot en mann i en hvit van, en som tilbød barn godteri. Jeg husker at jeg håpet på å se den vanen, på avstand, for å ha en historie å fortelle. Jeg tror kanskje jeg diktet opp å ha sett den vanen.

Jeg husker hamsteren Beate. Hun var liten og gyllen, hun tisset i sofaen og løp i hjulet sitt hele natta, og en dag var hun død.

Jeg husker pokémonkort, pugs, gogos, jojos (må ikke forveksles med vanlig jojo, jeg husker vanlig jojo også, de andre dillene avløste hverandre, men vanlig jojo var in i flere omganger).

Jeg husker de fæle uglene, hva het de igjen? Furby? Fyfaen.

Jeg husker å bygge en pinnehytte i den lokale skogen, et langsomt prosjekt, vi fikk ikke lov til å tenne bål, men gjorde det likevel. Smaken av svidd pinnebrøddeig. Jeg husker en dag å finne hytta rasert, med tomme ølflasker og et regnvått pornoblad utafor.

Jeg husker å bli provosert over jenter som skrev at de tok solarium hele året i ordskifte-spalten i Norsk barneblad.

Jeg husker at jeg og venninna mi dikta opp et eldre, penere alter ego for chat-siden på Sol.no. Svart hår, grønne øyne. Jeg husker menn som ville se bilder, vi hadde ikke bilder, vi sluttet å snakke med dem.

Jeg husker Tropo.

Jeg husker Baluba.

Jeg husker store plastbokser med Trygg Trafikk-kassetter.

Jeg husker at jeg en gang drakk så mye vodka en helt alminnelig hverdag at jeg fortsatt var full da jeg dro på skolen dagen etter (jeg dro selvsagt på skolen, jeg var pliktoppfyllende). Venninna mi, som hadde drukket minst like mye, sovnet igjen etter frokost. Det gjorde hun lurt i.

Jeg husker den ene gangen jeg skulket på barneskolen. Vi dro til Aker brygge og spiste moreller. Jeg husker ikke hvem jeg skulket med. Jeg var vettskremt.

Jeg husker at Goffa i Hallingdal alltid bød på en ekstra halv skive. En halling, så klart.

Jeg husker nesten ingenting fra mine første fire år.

Jeg husker en svart katt og et lekestativ i bakgården i Seilduksgata, så flyttet vi, på visning delte nabojenta meitemark i to med plastspade fordi de tålte det, de fortsatte faktisk bare å leve.

Jeg husker det å forte seg til sykehjemmet fordi bestemor var i ferd med å dø, og å vite at vi kom til å komme for sent. Frustrerende sekunder utenfor en låst dør, underbemanning, ingen i resepsjonen.

Jeg husker å bade så mye i klorvann at håret ble grønt.

Jeg husker første gang jeg hørte pappa banne. Jeg leste Animorphs, husker at jeg så for meg et sekund at en jerk (altså, en ond snegle-alien) hadde krøpet inn gjennom øret hans og brettet seg rundt hjernen hans, at pappa ikke lenger hadde kontroll over seg selv.

Jeg husker tusenvis av sølvkre på trampolina, hvordan de var så skjøre at de bare ble en stripe gugg om man forsøkte å børste dem vekk.

Jeg husker at jeg lurte på om min første forelskelse var ekte, eller om jeg bare hadde fått for meg at det var slik det skulle føles. Jeg tviler fortsatt på om forelskelsene mine er ekte, kartesiansk, hver gang.

Relaterte artikler