F°
Hva var du redd for?
I siste nummer av livsstilsbladet Interview innrømmer skuespiller Natalie Portman at hun var redd for smurfene da hun var liten. Fordi skurken, Gargamel, var så skummel. Og ja, han var jo det. Kanskje fordi han hadde en katt som medsammensvoren? Katter er jo så snille og her har Gargamel lokket også dem over til the dark side. Fælt. Men Flamme hadde ingen vansker med smurfene i formative år (vi skylder kanskje Geir Børresen en takk?), men Fraglene innrømmer en av oss (B) og de største dukkene i Muppets den andre (N), begge deler underholdning gone bad. Hva med andre i mer eller mindre samme aldersgruppe? Hva var det som holdt kidsa våken den gang da?
Les svar fra John Erik Riley, Ingrid Olava, Gunnhild Øyehaug, Olav Østrem og Anders Bortne.
John Erik Riley (redd for det meste)
— Jeg var vel redd for det meste, mener jeg å huske. Riley var i det hele tatt en nevrotisk og skvetten liten pjokk. Jeg var redd for atomkrig, bensinkrise, orkaner, tornadoer, klapperslanger, bilulykker, gift i godteri, barberblader i epler og så videre.
Ikke minst var jeg redd for Chris Brown, landsbyens store skrekk, som terroriserte alle jeg kjente. Chris var tilfeldigvis også bestevennen min. Det kom godt med når andre måtte skremmes vekk, men var ikke fullt så nyttig når det bare var oss to. Jeg husker spesielt en hendelse i Maine, da vi spilte forskjellige spill i skolegården, klinkekuler. En gutt jeg ikke husker navnet på var rasende god og klarte å rane til seg den ene fjonge kulen etter den andre — purie, clearie, tigereye og alle de andre. Til slutt ble jeg så fortvilet og løp til Chris Brown med kanskje mitt livs beste replikk (som jeg ikke forsto ironien i da). — Chris! ropte jeg, gråt jeg. — I lost all my marbles! Chris banket opp utfordreren, klinkekulene ble ranet tilbake, balansen var gjenopprettet.
Men det virker som om Flamme først og fremst spør om mediemessige skrekkscener. Og i så fall kan jeg nevne flere ting i fleng. Tydeligst er første møte med filmen Bambi, som ble avsluttet nokså tidlig idet moren til Bambi forsvant. En scene i originale Charlie og sjokolade fabrikken, med cornycampy Gene Wilder!, gjorde også inntrykk. Violet blir forvandlet til et digert blåbær og sugd opp i et digert plastrør. Aj! Dernest kommer alle naturdokumentarene, spesielt en om sjøskilpadder. Dokumentaren var en favoritt, den beste jeg hadde sett, med verdens søteste dyr i hovedrollen. Men så fikk jeg et innblikk i hvor mange sjøskilpadder som overlever det første leveåret. Jeg så bilder av fugler som stupte ned, jagerflyaktig, og fanget sjøskilpaddene, en etter en. Mommy, turn the television off!!! National Geographic hurt my face!!!
Verst var likevel Darth Vader i originale Episode IV. Scenen der Vader kveler en mann bare ved å holde opp fingrene og knipe dem sammen ligger lagret i reptilhjernen, som en preprogammert fobi. Det hører forresten med til historien om Chris Brown at når vi lekte Star Wars, spilte han ofte Darth, jeg Luke.
Gunnhild Øyehaug (kva var det Vibeke Sæther eigentleg holdt på med?)
— Eg var redd Karius og Baktus. Dersom eg ser Karius og Baktus på tv, klarer eg å hugse korleis det var å sitje bak far min sin rygg og sjå på dei, eg brukte å gøyme meg bak hovudet hans dersom det blei for skummelt. Mitt første mareritt som eg kan hugse handla om Karius og Baktus og korleis dei drog meg i kvar si retning så eg vart delt på midten. Eg var òg redd Vibeke Sæther sin forferdeleg skræmande klovnefigur med overdrive trist ansikt, eg trur det var pedagogisk leik med geometriske former dette programmet søkte å lempe oss stille inn i. Inni dette programmet var også ein høg skrapelyd som eg meiner kom når ei disse eller humpe eller kva det no heiter gjekk opp og ned, og denne skrapelyden skapte sterk angst hos meg. Musikken òg. For eit forferdeleg program, alt i alt! Eg var også litt redd Nelson, eller stemma til Nelson, i Pernille og herr Nel.. var det det det heitte? PERNIIIIILLLØØØ! HERR NEEEELSOOON! Kaldt nedover ryggen!
Anders Bortne (den svenske kokken var kannibal)
— Muppeshowet jeg også. Gråt av skrekk hver gang Muppetlåta satte i gang. Jeg hadde mareritt om Animal og trodde at svenskekokken tilberedte mennesker. Jeg glemmer aldri at det store trollet, som egentlig bare var en mansize versjon av Animal, hadde en svær underleppe som unstanselig beveget seg opp og ned med to svære hoggtenner og gule øyne. Eller de to zombielignende mutantene i smoking. Eller den blå tjukkasen med det nifse smilet, som kun dukka opp i introen men som jeg satt og venta på skulle dukke opp hele tida. Jeg tror barn traumatiseres av det som til enhver tid går på barne-TV og at en seriøst burde vurdere å stimulere småfolk med roligere ting. Smurfene husker jeg som ganske milde greier, men der satt altså mindreårige og pintes av det også.
Olav Østrem (dukketeater og fiktive troll)
—Spurte Moder'n i går. Og det var en del jeg ble skremt av: Tor Åge Bringsværds «Det blå folket» på tv, ei dukketeateroppsetning av «Østenfor sol, vestenfor måne» og en svensk tv-serie fra et sted jeg kalte Laskentresk (har sjekka på nettet og skjønner ikke hva/hvor dette er?). Felles for de tre kulturopplevelsene er at foreldra mine ikke skjønte hvorfor jeg ble redd. Da sistnevnte serie gikk på tv, sprang jeg visstnok bort i trappa der jeg lå og holdt meg for ørene helt til programmet var ferdig. For egen maskin kan jeg huske at jeg var redd for det fiktive trollet som bodde i kjelleren vår. Trollet var min ti år eldre brors oppfinnelse og han hadde gitt det navnet Nikken Trollen. Han ble etter hvert som et familiemedlem og noe mine eldre brødre stadig utfordret meg til å oppsøke i kjelleren. Som å se en skrekkfilm altså. Du kan unngå det, men blir likevel tiltrukket av muligheten for et deilig grøss.
Ingrid Olava (hjelper visst å snakke om det)
—Hm. Jeg var redd for kjempen i «Jack og bønnestengelen». Øynene inni maleriet i Brødrene Dahl. Spøkelseshistoriene «Den røde hånda» og «Dukka med de lilla neglene». Spøkelser generelt. Vulkaner. Mumier. Jordskjelv. Rulleskøyter. Kommer ikke på mer. Men er ikke lenger fullt så engstelig.
Relaterte artikler
-
Vi sendte et bilde av Paris utpå kvelden den syvende januar totusenogfemten til Rune F. Hjemås. Vi ba om en tekst. I dag fikk vi den.
IKKE VÆR REDD: Våren 2012 ga den svenske popgruppen Kent ut sin tiende studioplate, «Jag är inte rädd för mörkret», og lanserte den med en pressekonferanse hvor både fans og journalister fikk komme til orde. På spørsmål om bakgrunnen for tittelen, svarte sanger og tekstforfatter Joakim Berg at han hadde tenkt på den som et slags mantra, liksom en slags innbitt oppmuntring til seg selv: jag är inte rädd för mörkret, jag är inte rädd för mörkret. Mørket kommer i mange former, forklarte han, og uansett vil man måtte møte det på et tidspunkt. Da er det bedre å gjøre det uten å være redd.
Inspirasjonsflyten mellom Kent og meg går som regel utelukkende den andre veien. Men da jeg satt og fulgte pressekonferansen via en skurrete livestrøm på laptopen min, ga det på en merkelig måte gjenklang i meg. I 2008 debuterte jeg som forfatter med kortprosasamlingen «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd», og tankene jeg hadde hatt rundt tittelen den gangen var ganske sammenfallende med det Jocke sa nå. I tittelteksten min er det en liten gutt som tenker tankene, besvergende, mens han står med knyttede never og ser på en brann i nabohuset. Selve tittelen hadde jeg lånt fra en sangtekst av R.E.M. («The Outsiders»), en låt som i sin tur refererer til Martin Luther King jr. og den gamle protestsangen «We Shall Overcome», der et av versene jo begynner sånn: We are not afraid, we are not afraid.
Redselen: en rød og nervøs tråd gjennom kulturhistorien.
Det stavas R-Ä-D-S-L-A, jag är rädd för allt, beredd på allt.
Hvis jeg skulle si noe om redselen, apropos det som foregår i Paris i disse dager, måtte det være dette: Redselen fortrenger alle andre følelser, den forvrenger perspektivene, den er som et slags destruktivt hallusinogen som ligger latent i kroppen.
Jeg befant meg i Berlin i sommer, ved enden av et fire uker langt skriveopphold, da terrorvarselet fra PST ble sendt ut via nettavisene. Frykten som inntraff i meg minnet om den følelsen som hersket de første timene i Oslo etter angrepene den 22. juli 2011. En fysisk reaksjon: kroppen begynner å skjelve, kroppstemperaturen begynner å svinge, hjertet slår raskere, beina vil ut og gå. Og igjen grep jeg til rutinene for å prøve å bevare fatningen. Jeg støvsugde leiligheten, langsomt og fraværende. Jeg gikk på butikken og kjøpte en oppvaskbørste, uten noen åpenbar hensikt. Det blir rent rundt meg når jeg er i denne tilstanden, jeg omgir meg med skinnende gulv og vegger jeg kan stirre inn i.
Det er dette de vet, de som sprer redselen. De vet at det er en prosess som går av seg selv. Amygdala er et lammende våpen installert i oss alle, og det kan iverksettes ved hjelp av et gruoppvekkende anslag et helt annet sted på kloden. Redselen snevrer inn perspektivene, plasserer deg i sentrum av verden, du utsondrer et nervøst lys som tiltrekker seg oppmerksomhet og gjør deg til det neste sannsynlige terrormålet. I ditt eget hode. For fantasien er grenseløs. Det var overhodet ikke vanskelig å overbevise meg selv om at flyet jeg skulle ta fra Berlin til Trondheim en uke senere, var det som ville bli kapret og brukt til å krasje inn i en eller annen symbolmettet del av Norge.
En dag da jeg kom ut fra KaDeWe etter å ha vært inne og kjørt rulletrapper opp og ned gjennom etasjene, ble jeg møtt av et overveldende syn. Hundrevis av tungt væpnede politifolk strømmet opp langs begge sider av Tauentzienstraße, de løp ned sidegatene, pansrede kjøretøy sto oppstilt i lange rekker utenfor bygården hvor jeg bodde. Og det merkelige er at det var som om frykten slapp taket da jeg plutselig befant meg midt inne i alt dette. Redselen gikk fra en abstrakt tankekonstruksjon til noe konkret. Kroppen fikk reelle situasjoner å forholde seg til. Det var andre mekanismer som tok over: midt blant mengdene av politifolk var det den rasjonelle fornuften som våknet. Hva skjer? i stedet for Hva kan i verste tilfelle tenkes å skje? Jeg gikk rundt, forbløffende fryktløs, med smale øyne, og forsøkte å skaffe meg en oversikt over situasjonen.
Det som foregikk, det som fulgte i kjølvannet av dette massive politioppbudet, var en demonstrasjon der palestinske berlinere protesterte mot krigen på Gaza – og med unntak av et par provokatører med israelske flagg, som raskt ble tatt hånd om, gikk det hele rolig for seg.
Og noen dager senere, da jeg satt i bilen på vei hjem fra Værnes, kom meldingen på radioen om at terrortrusselen i Norge var avblåst.
Og jeg bare: !!!!!!
Med dette prøver jeg vel bare å si at redselen, slik jeg har erfart den i løpet av de seneste, urolige årene i verden, er et våpen det er mulig å verge seg mot. Mye kan vinnes dersom vi greier å holde tankene kalde, og gjenopprette de reelle perspektivene. Det er dette som skjer når folk samler seg i gatene for å vise samhold mot truslene. Vi vil vise at vi utgjør en mengde så stor at den pulveriserer frykten. Vi demonstrerer at vi alle er deler av noe som er mye større enn den.
Og i denne sammenhengen er det er ennå hold i de gamle ord: «Eg er ikkje redd». «Jag är inte rädd». «I am not afraid». «Je n'ai pas peur».
– Rune F. Hjemås, 9. januar, 2015
-
Hva er det som skjer med Mannen i Rauma om dagen? Har kan kanskje lest Kjersti Wøien Hålands Dommedøgn? Skal ikke bare livet men også geologien begynne å etterligne kunsten? Gjentatte ganger i løpet av de siste ukene har det blitt varslet ras i Raumadalen og ennå venter vi på det (kanskje) katastrofale. Akkurat som de fiktive innbyggerne i fiktive Berg går rundt og (kanskje) venter, kanskje vet hva som snart skal komme, hva som er på vei.
FF: Følger du også med på Mannen i Rauma, Kjersti?KWH: Eg har fulgt litt med. Dei oppdaterer ganske jevnlig og eg får ikkje med meg alt. Har forstått det at dei observerer både lille og store Mannen ganske nøye og har evakuert folk. No er det mykje dramatisk vær generelt på vestlandet i tillegg, med flaumane og alt.
FF: Minnar det om din heimlege situasjon?KWH: Det har vel nokre fellestrekk i det at det er ein steinformasjon som kan briste, men det er nok veldig annerledes alle steder. Eg er jo ikkje geolog, så eg kan ikkje gå inn i detalj på korleis steinformasjoner som dette skiljer seg frå kverandre. Med tanke på sikkerhet er det nok store forskjeller om det er over land eller vann, og kor mykje bebyggelse det er som kan bli berørt. Frå mitt perspektiv så er nok det som kan minne mest med Høyanger, og andre liknande stader som har slike fjell, kjensla av at store berg på samme tid kan virke som det mest stabile og evige elementet i naturen, og plutselig snu og bli ein trussel.
FF: Og kan du kanskje leve deg inn i korleis dei som bur der har det no?KWH: Eg trur det er vanskelig fordi det er ein så ekstrem situasjon når det faktisk er tett på å skje. Det er ein del steder i Norge kor det er fare for dette, men eg trur uansett at det er veldig annerledes når det først skjer og folk må forholde seg til det i nå-et.
FF: Det er spådd ein kjempesteins fall etterfulgt av ei bølge som kan truge Åndalsnes, er det litt ubehageleg at dette ligg såpass tett opp til Dommedøgn?KWH: Det er ubehagelig. Samtidig vil eg seie at boka ikkje akkurat holder seg innafor sosialrealistiske rammer. Det er nokre element av magisk realisme, om det er riktig begrep, som gjer at handlingsforløpet som innvolverar naturen ikkje kan, eller ønsker, å vere ei 100% realistisk framstilling av korleis sånn ulukker foregår. Sjølv om det er ein reell trussel i fiksjonsuniverset, er det også eit bilete på at det forutsigelige plutselig blir uforutsigbart, og det trur eg er ei generell mennesklig oppleving som vi alle har på eit eller anna tidspunkt i livet, om vi lever tett på eit fjell eller ikkje.
FF: … tror du romanen kan være til hjelp der oppe/ borte akkurat nå?KWH: Eg veit ikkje heilt om den kan vere til hjelp, men det kan jo vere noko kjenner seg igjen i tematikken i boka eller omvendt: at dei opplever den som fjernt frå det dei har opplevd. Sånt er vanskelig å forutse.
FF: Geologer seier visstnok at «alt skal ned» og at det bare er eit spørsmål om tid før alle fjell raser – sånn sett burde kanskje Dommedøgn være evig aktuell i eit så bratt land som Norge?KWH: Det vil eg tru ja. Vi lever jo tett på fjell så sånn sett virkar det logisk at det vil vere aktuelt framover og det er jo fleire som har skrive om liknande hendelser, og sikkert nokon som kjem til å skrive om det i framtida også.
-
Hun: Jeg har ikke noe å holde meg fast i.Han: Hold i meg.Så gjør hun det.
Og på en kald onsdagsmorgen da flere av de andre trikkelinjene gjennom sentrum av hovedstaden er midlertidig stengt på grunn av en eller annen håpløs trussel mot Stortinget, velger vi oss disse to. Vi vet ikke om de kjenner hverandre, de gjør sikkert det, men tenk hvis ikke: Tenk om de bare var/er to fremmede som holder seg fast i hverandre for ikke å falle. Tenk om de fant hverandre i dag. Hadde ikke det vært noe? Jo. Måtte den linja aldri bli lagt ned.