F°

Vi sendte et bilde av Paris utpå kvelden den syvende januar totusenogfemten til Rune F. Hjemås. Vi ba om en tekst. I dag fikk vi den. IKKE VÆR REDD: Våren 2012 ga den svenske popgruppen Kent ut sin tiende studioplate, «Jag är inte rädd för mörkret», og lanserte den med en pressekonferanse hvor både fans og journalister fikk komme til orde. På spørsmål om bakgrunnen for tittelen, svarte sanger og tekstforfatter Joakim Berg at han hadde tenkt på den som et slags mantra, liksom en slags innbitt oppmuntring til seg selv: jag är inte rädd för mörkret, jag är inte rädd för mörkret. Mørket kommer i mange former, forklarte han, og uansett vil man måtte møte det på et tidspunkt. Da er det bedre å gjøre det uten å være redd. Inspirasjonsflyten mellom Kent og meg går som regel utelukkende den andre veien. Men da jeg satt og fulgte pressekonferansen via en skurrete livestrøm på laptopen min, ga det på en merkelig måte gjenklang i meg. I 2008 debuterte jeg som forfatter med kortprosasamlingen «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd», og tankene jeg hadde hatt rundt tittelen den gangen var ganske sammenfallende med det Jocke sa nå. I tittelteksten min er det en liten gutt som tenker tankene, besvergende, mens han står med knyttede never og ser på en brann i nabohuset. Selve tittelen hadde jeg lånt fra en sangtekst av R.E.M. («The Outsiders»), en låt som i sin tur refererer til Martin Luther King jr. og den gamle protestsangen «We Shall Overcome», der et av versene jo begynner sånn: We are not afraid, we are not afraid. Redselen: en rød og nervøs tråd gjennom kulturhistorien. Det stavas R-Ä-D-S-L-A, jag är rädd för allt, beredd på allt. Hvis jeg skulle si noe om redselen, apropos det som foregår i Paris i disse dager, måtte det være dette: Redselen fortrenger alle andre følelser, den forvrenger perspektivene, den er som et slags destruktivt hallusinogen som ligger latent i kroppen. Jeg befant meg i Berlin i sommer, ved enden av et fire uker langt skriveopphold, da terrorvarselet fra PST ble sendt ut via nettavisene. Frykten som inntraff i meg minnet om den følelsen som hersket de første timene i Oslo etter angrepene den 22. juli 2011. En fysisk reaksjon: kroppen begynner å skjelve, kroppstemperaturen begynner å svinge, hjertet slår raskere, beina vil ut og gå. Og igjen grep jeg til rutinene for å prøve å bevare fatningen. Jeg støvsugde leiligheten, langsomt og fraværende. Jeg gikk på butikken og kjøpte en oppvaskbørste, uten noen åpenbar hensikt. Det blir rent rundt meg når jeg er i denne tilstanden, jeg omgir meg med skinnende gulv og vegger jeg kan stirre inn i. Det er dette de vet, de som sprer redselen. De vet at det er en prosess som går av seg selv. Amygdala er et lammende våpen installert i oss alle, og det kan iverksettes ved hjelp av et gruoppvekkende anslag et helt annet sted på kloden. Redselen snevrer inn perspektivene, plasserer deg i sentrum av verden, du utsondrer et nervøst lys som tiltrekker seg oppmerksomhet og gjør deg til det neste sannsynlige terrormålet. I ditt eget hode. For fantasien er grenseløs. Det var overhodet ikke vanskelig å overbevise meg selv om at flyet jeg skulle ta fra Berlin til Trondheim en uke senere, var det som ville bli kapret og brukt til å krasje inn i en eller annen symbolmettet del av Norge. En dag da jeg kom ut fra KaDeWe etter å ha vært inne og kjørt rulletrapper opp og ned gjennom etasjene, ble jeg møtt av et overveldende syn. Hundrevis av tungt væpnede politifolk strømmet opp langs begge sider av Tauentzienstraße, de løp ned sidegatene, pansrede kjøretøy sto oppstilt i lange rekker utenfor bygården hvor jeg bodde. Og det merkelige er at det var som om frykten slapp taket da jeg plutselig befant meg midt inne i alt dette. Redselen gikk fra en abstrakt tankekonstruksjon til noe konkret. Kroppen fikk reelle situasjoner å forholde seg til. Det var andre mekanismer som tok over: midt blant mengdene av politifolk var det den rasjonelle fornuften som våknet. Hva skjer? i stedet for Hva kan i verste tilfelle tenkes å skje? Jeg gikk rundt, forbløffende fryktløs, med smale øyne, og forsøkte å skaffe meg en oversikt over situasjonen. Det som foregikk, det som fulgte i kjølvannet av dette massive politioppbudet, var en demonstrasjon der palestinske berlinere protesterte mot krigen på Gaza – og med unntak av et par provokatører med israelske flagg, som raskt ble tatt hånd om, gikk det hele rolig for seg. Og noen dager senere, da jeg satt i bilen på vei hjem fra Værnes, kom meldingen på radioen om at terrortrusselen i Norge var avblåst. Og jeg bare: !!!!!! Med dette prøver jeg vel bare å si at redselen, slik jeg har erfart den i løpet av de seneste, urolige årene i verden, er et våpen det er mulig å verge seg mot. Mye kan vinnes dersom vi greier å holde tankene kalde, og gjenopprette de reelle perspektivene. Det er dette som skjer når folk samler seg i gatene for å vise samhold mot truslene. Vi vil vise at vi utgjør en mengde så stor at den pulveriserer frykten. Vi demonstrerer at vi alle er deler av noe som er mye større enn den. Og i denne sammenhengen er det er ennå hold i de gamle ord: «Eg er ikkje redd». «Jag är inte rädd». «I am not afraid». «Je n'ai pas peur». – Rune F. Hjemås, 9. januar, 2015

 Hva er det som skjer med Mannen i Rauma om dagen? Har kan kanskje lest Kjersti Wøien Hålands Dommedøgn? Skal ikke bare livet men også geologien begynne å etterligne kunsten? Gjentatte ganger i løpet av de siste ukene har det blitt varslet ras i Raumadalen og ennå venter vi på det (kanskje) katastrofale. Akkurat som de fiktive innbyggerne i fiktive Berg går rundt og (kanskje) venter, kanskje vet hva som snart skal komme, hva som er på vei.  FF: Følger du også med på Mannen i Rauma, Kjersti?KWH: Eg har fulgt litt med. Dei oppdaterer ganske jevnlig og eg får ikkje med meg alt. Har forstått det at dei observerer både lille og store Mannen ganske nøye og har evakuert folk. No er det mykje dramatisk vær generelt på vestlandet i tillegg, med flaumane og alt. FF: Minnar det om din heimlege situasjon?KWH: Det har vel nokre fellestrekk i det at det er ein steinformasjon som kan briste, men det er nok veldig annerledes alle steder. Eg er jo ikkje geolog, så eg kan ikkje gå inn i detalj på korleis steinformasjoner som dette skiljer seg frå kverandre. Med tanke på sikkerhet er det nok store forskjeller om det er over land eller vann, og kor mykje bebyggelse det er som kan bli berørt. Frå mitt perspektiv så er nok det som kan minne mest med Høyanger, og andre liknande stader som har slike fjell, kjensla av at store berg på samme tid kan virke som det mest stabile og evige elementet i naturen, og plutselig snu og bli ein trussel. FF: Og kan du kanskje leve deg inn i korleis dei som bur der har det no?KWH: Eg trur det er vanskelig fordi det er ein så ekstrem situasjon når det faktisk er tett på å skje. Det er ein del steder i Norge kor det er fare for dette, men eg trur uansett at det er veldig annerledes når det først skjer og folk må forholde seg til det i nå-et. FF: Det er spådd ein kjempesteins fall etterfulgt av ei bølge som kan truge Åndalsnes, er det litt ubehageleg at dette ligg såpass tett opp til Dommedøgn?KWH: Det er ubehagelig. Samtidig vil eg seie at boka ikkje akkurat holder seg innafor sosialrealistiske rammer. Det er nokre element av magisk realisme, om det er riktig begrep, som gjer at handlingsforløpet som innvolverar naturen ikkje kan, eller ønsker, å vere ei 100% realistisk framstilling av korleis sånn ulukker foregår. Sjølv om det er ein reell trussel i fiksjonsuniverset, er det også eit bilete på at det forutsigelige plutselig blir uforutsigbart, og det trur eg er ei generell mennesklig oppleving som vi alle har på eit eller anna tidspunkt i livet, om vi lever tett på eit fjell eller ikkje. FF: … tror du romanen kan være til hjelp der oppe/ borte akkurat nå?KWH: Eg veit ikkje heilt om den kan vere til hjelp, men det kan jo vere noko kjenner seg igjen i tematikken i boka eller omvendt: at dei opplever den som fjernt frå det dei har opplevd. Sånt er vanskelig å forutse. FF: Geologer seier visstnok at «alt skal ned» og at det bare er eit spørsmål om tid før alle fjell raser – sånn sett burde kanskje Dommedøgn være evig aktuell i eit så bratt land som Norge?KWH: Det vil eg tru ja. Vi lever jo tett på fjell så sånn sett virkar det logisk at det vil vere aktuelt framover og det er jo fleire som har skrive om liknande hendelser, og sikkert nokon som kjem til å skrive om det i framtida også.

«Vi har lært frykten å kjenne,» skriver Ingvar Ambjørnsen i en kommentar i dagens Dagsavisen. Om ekstreme grupper som gjør vanlige mennesker mørkeredd, grupperedd, reiseredd, tenkeredd, leveredd og livsredd. «Hvem som helst risikerer å bli truet på livet dersom man sier eller skriver noe uønsket,» fortsetter Ambjørnsen. Så enkelt er det. Eller kan det være. Vi kjemmer Twitter for frykt. Hva skremmer oss mest? «Jeg er ikke redd for spøkelser når jeg er alene hjemme. Jeg er redd for tyver.» – Rasmus @w4tvedt «Jeg er redd for at noen skal ta tak i foten min når jeg har den utenfor dynen om natten.» – Katrine Aasland @KatrineAasland «Jeg er redd. Jeg vet ikke hva jeg er redd for. Jeg vet ikke hvorfor jeg er redd. Jeg er bare redd.» – Selvhateren @selvhateren «Sannheten er at jeg er redd for at andre skal dømme meg.» – Tina Kristiansen @avhengi «Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for hvordan mine nærmeste kommer til å ha det.» – Rikke Stener @rikkestener «Aftenposten: Mahdi (9): «Jeg er redd for hva som vil skje hvis vi må reise til Iran» – Desk.no @desk.no «Hvem ringer til hus tlf klokka 01? Jeg blir redd.» – frk halvorsen @vorseen «Foreleseren setter på trist, klassisk musikk med et gravalvorlig uttrykk like før vi får utlevert eksamensoppgaven. Jeg blir redd.» – Linda T. Antonsen @LTAntonsen «Jeg føler alltid at det er noen som ser på meg. Jeg blir redd!» – Maria Schjerpen @mariaschjerpen «Når jeg blir redd for at noe skal skje noen jeg er veldig glad i blir jeg jævlig forbanna, irritert og blir sur for hver minste ting.» – Bamsen @IsabinaJulie«Å bli oppfattet som special snowflake er muligens noe av det jeg frykter mest.» – Helene L. @HeleneLudvigsen«En av de tingene jeg frykter mest er å bli feit.» – Ukjent @wwwhat«Vi frykter forskjellige ting. Jeg frykter total overvåkning mer enn noen liter sprit over grensa.» – Leif Auke @leifauke«Jeg frykter at fokuseringen på fattige barn i Norge, vil få mange barn som ikke har tenkt at de er det, til å føle seg mindreverdige.» – Anne @anneloui«.. Jeg frykter en bølge antiintellektualisme.» – Martin Grüner Larsen @martingruner«... jeg frykter og avskyr det twitter har redusert meg til.» – Jan Markus @zwerke«Det eneste jeg frykter med døden er gjenfødelse.» – Øystein Sætervik @osaetervik«Jeg tør ikke gå turer alene. Er redd for å møte på elg.» – Erika Løvaas @kireae«Jeg tør ikke å være meg selv med deg lenger» – Sunniva @Brilledama«Jeg vet at jeg trenger å snakke med noen og få hjelp men jeg tør ikke og orker ikke gå gjennom den prosessen igjen.» – Marius @L8KEN«Jeg er egentlig skikkelig kul men jeg tør ikke innrømme det fordi folk vil nekte meg kulheten min.» – Kristina @182Kristina«Jeg vil. Jeg tør ikke. Men gjett om jeg skal!» – Anine @AniSel123 Vi føler med dere, twitrere.