F°

Vi sendte et bilde av Paris utpå kvelden den syvende januar totusenogfemten til Rune F. Hjemås. Vi ba om en tekst. I dag fikk vi den.

IKKE VÆR REDD: Våren 2012 ga den svenske popgruppen Kent ut sin tiende studioplate, «Jag är inte rädd för mörkret», og lanserte den med en pressekonferanse hvor både fans og journalister fikk komme til orde. På spørsmål om bakgrunnen for tittelen, svarte sanger og tekstforfatter Joakim Berg at han hadde tenkt på den som et slags mantra, liksom en slags innbitt oppmuntring til seg selv: jag är inte rädd för mörkret, jag är inte rädd för mörkret. Mørket kommer i mange former, forklarte han, og uansett vil man måtte møte det på et tidspunkt. Da er det bedre å gjøre det uten å være redd.

Inspirasjonsflyten mellom Kent og meg går som regel utelukkende den andre veien. Men da jeg satt og fulgte pressekonferansen via en skurrete livestrøm på laptopen min, ga det på en merkelig måte gjenklang i meg. I 2008 debuterte jeg som forfatter med kortprosasamlingen «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd», og tankene jeg hadde hatt rundt tittelen den gangen var ganske sammenfallende med det Jocke sa nå. I tittelteksten min er det en liten gutt som tenker tankene, besvergende, mens han står med knyttede never og ser på en brann i nabohuset. Selve tittelen hadde jeg lånt fra en sangtekst av R.E.M. («The Outsiders»), en låt som i sin tur refererer til Martin Luther King jr. og den gamle protestsangen «We Shall Overcome», der et av versene jo begynner sånn: We are not afraid, we are not afraid.

Redselen: en rød og nervøs tråd gjennom kulturhistorien.

Det stavas R-Ä-D-S-L-A, jag är rädd för allt, beredd på allt.

Hvis jeg skulle si noe om redselen, apropos det som foregår i Paris i disse dager, måtte det være dette: Redselen fortrenger alle andre følelser, den forvrenger perspektivene, den er som et slags destruktivt hallusinogen som ligger latent i kroppen.

Jeg befant meg i Berlin i sommer, ved enden av et fire uker langt skriveopphold, da terrorvarselet fra PST ble sendt ut via nettavisene. Frykten som inntraff i meg minnet om den følelsen som hersket de første timene i Oslo etter angrepene den 22. juli 2011. En fysisk reaksjon: kroppen begynner å skjelve, kroppstemperaturen begynner å svinge, hjertet slår raskere, beina vil ut og gå. Og igjen grep jeg til rutinene for å prøve å bevare fatningen. Jeg støvsugde leiligheten, langsomt og fraværende. Jeg gikk på butikken og kjøpte en oppvaskbørste, uten noen åpenbar hensikt. Det blir rent rundt meg når jeg er i denne tilstanden, jeg omgir meg med skinnende gulv og vegger jeg kan stirre inn i.

Det er dette de vet, de som sprer redselen. De vet at det er en prosess som går av seg selv. Amygdala er et lammende våpen installert i oss alle, og det kan iverksettes ved hjelp av et gruoppvekkende anslag et helt annet sted på kloden. Redselen snevrer inn perspektivene, plasserer deg i sentrum av verden, du utsondrer et nervøst lys som tiltrekker seg oppmerksomhet og gjør deg til det neste sannsynlige terrormålet. I ditt eget hode. For fantasien er grenseløs. Det var overhodet ikke vanskelig å overbevise meg selv om at flyet jeg skulle ta fra Berlin til Trondheim en uke senere, var det som ville bli kapret og brukt til å krasje inn i en eller annen symbolmettet del av Norge.

En dag da jeg kom ut fra KaDeWe etter å ha vært inne og kjørt rulletrapper opp og ned gjennom etasjene, ble jeg møtt av et overveldende syn. Hundrevis av tungt væpnede politifolk strømmet opp langs begge sider av Tauentzienstraße, de løp ned sidegatene, pansrede kjøretøy sto oppstilt i lange rekker utenfor bygården hvor jeg bodde. Og det merkelige er at det var som om frykten slapp taket da jeg plutselig befant meg midt inne i alt dette. Redselen gikk fra en abstrakt tankekonstruksjon til noe konkret. Kroppen fikk reelle situasjoner å forholde seg til. Det var andre mekanismer som tok over: midt blant mengdene av politifolk var det den rasjonelle fornuften som våknet. Hva skjer? i stedet for Hva kan i verste tilfelle tenkes å skje? Jeg gikk rundt, forbløffende fryktløs, med smale øyne, og forsøkte å skaffe meg en oversikt over situasjonen.

Det som foregikk, det som fulgte i kjølvannet av dette massive politioppbudet, var en demonstrasjon der palestinske berlinere protesterte mot krigen på Gaza – og med unntak av et par provokatører med israelske flagg, som raskt ble tatt hånd om, gikk det hele rolig for seg.

Og noen dager senere, da jeg satt i bilen på vei hjem fra Værnes, kom meldingen på radioen om at terrortrusselen i Norge var avblåst.

Og jeg bare: !!!!!!

Med dette prøver jeg vel bare å si at redselen, slik jeg har erfart den i løpet av de seneste, urolige årene i verden, er et våpen det er mulig å verge seg mot. Mye kan vinnes dersom vi greier å holde tankene kalde, og gjenopprette de reelle perspektivene. Det er dette som skjer når folk samler seg i gatene for å vise samhold mot truslene. Vi vil vise at vi utgjør en mengde så stor at den pulveriserer frykten. Vi demonstrerer at vi alle er deler av noe som er mye større enn den.

Og i denne sammenhengen er det er ennå hold i de gamle ord: «Eg er ikkje redd». «Jag är inte rädd». «I am not afraid». «Je n'ai pas peur».

– Rune F. Hjemås, 9. januar, 2015