F°
Barack som bokanmelder
Barack Obama har sitt å stri med for tida. Upopulær helsereform. Upopulær krig. Upopulær oljekatastrofe. Men det skal Baracken ha: Han tar seg tid til å lese romaner – og er heller ikke fremmed for å videreformidle sin leseglede til angjeldende forfattere. (Hans forgjenger leste ikke en gang aviser, husker vi.) Tidligere i år mottok kanadieren Yann Martel følgende hilsen fra Det hvite hus:
Mr. Martel –
My daughter and I just finished reading Life of Pi together. Both of us agreed we prefer the story with animals. It is a lovely book – an elegant proof of God, and the power of storytelling. Thank you.
Barack Obama
Gå til Letters of Note for å lese Yann Martels respons-på-responsen. For øvrig et nettsted med høy læringsverdi. Tidligere har vi bl.a. fått dokumentert at Ronald Reagan hadde et hjerte likevel. Noen som husker, apropos brevskriving, hvordan det gikk da vi stilte et eksistensielt spørsmål til Dick Cheney?
Relaterte artikler
-
Forfatter Ruth Lillegraven skriver til en by i sitt hjerte.
Kjære Boston. Det var ikkje deg eg hadde drøymt om sidan eg var 12 år gamal, eg innrømmer det. Det var New York. Og du, New York, var alt eg hadde trudd du skulle vere. Du var fantastisk. Men du var som ein flørt som stiller i ein litt annan liga, som er litt for kul, litt for smart, litt for populær, litt for sjølvstendig, litt for uoppnåeleg. Du var ein slik som gjer ein bittelitt usikker, får ein til å snakke for mykje, bli ein litt skjelven versjon av seg sjølv. Du, Boston, du var også stilig og kul, men samstundes var du som ein fin fyr det gjekk an å prate med, som eg kunne krype opp i armkroken til. Eg likte deg med det same, då eg møtte deg første gong 15. april 2011. Kanskje fordi du passa så godt på søster mi, gjennom to haustar, to vintrar (inkludert ein orkan), to vårar, ein sommar. Kanskje fordi du hadde denne distingverte verdigheita over deg, denne tidlause elegansen. Kanskje fordi du hadde ei elv eg kunne jogge (sakte, små) turar langs. Kanskje fordi eg på Fenway Park for første gong såg ein baseballkamp. Eg skjønte ikkje så mykje, men det gjorde ikkje noko. Fiskesuppa var god, ølen var god, Red Sox vann, alle var glade. Jada, eg likte deg med det same. Du var litt søvnig, men fin, veldig fin med dei blømande magnoliatrea mot dei raudbrune husfasadane, med Cheerspuben (rett nok stengt då me gjekk forbi) og messing-andefamilien i parken.
Men noko endra seg mellom oss den maratondagen i 2011. Det var som om du plutseleg kasta jakka, vakna til liv, viste meg kven du verkeleg var. Det vart varmare i lufta, himmelen vart blåare, graset grønare. Me stod der, nokre hundre meter frå leilegheita til søster mi og kjærasten, og venta. Først kom dei små, overjordiske gasellene som kom til å toppe resultatlistene (den aller kjappaste sprang til og med raskare enn verdsrekorden). Litt seinare kom dei tjukke, dei gamle, dei handikappa, veteranen i full uniform med sekk, og dei utkledde, i alskens vanvittige kostyme. Og langs ruta, ut vindauga og frå verandaene: alle heiagjengene, bestemødre og mødre, kjærastar og barn. Me heia. Alle heia. Noko byrja boble i meg då. Eg byrja kjenne det der eg stod og ropa, og eg kjente det endå sterkare då eg litt seinare gjekk mot sentrum, mot det styggvakre Citgo-skiltet, mot målområdet. Eg gjekk der bak den eigentlege kjærasten min og søster mi og knipsa bilder, og kjente ein slags kriblande jubel frå magen. Boston, Boston, Boston, du er min by - vakker og trygg og glad. Der og då bestemte eg meg for at me skulle kome tilbake neste år, medan søster mi framleis budde i byen. Kjærasten min skulle løpe Boston Marathon neste år. Eg skulle gå denne strekka igjen, i sola, mellom magnoliatrea, med desse folka. Til neste år. Eg kom ikkje tilbake året etter. Eg blei mor til to små gutar i staden. Kjærasten min meldte seg ikkje på Boston Marathon. I år snakka me ikkje ein gong om det. Beklagar Boston, eg har ikkje tenkt på deg på lenge, ikkje eigentleg. Ikkje før 15. april 2013. Etter det har eg tenkt på deg heile tida. Søster mi bur i Oslo no. Ho skal aldri meir bu i den vesle leilegheita med utsikt mot joggeelva mi og ein park der ein levande kalkun spradar rundt. Men ein gong skal eg kome tilbake til deg. Eg skal sjå svarte og kvite, kvinner og menn, tjukke og tynne, av alle rasar, med alle religionar, frå alle verdshjørne, kjempe seg mot mål. Ein gong skal eg kome tilbake. Då håpar eg du vil vere omtrent som før, rolig og venleg, at du igjen vil la meg få krype opp i armkroken din. Beste helsing Ruth
-
Før helgen rapporterte Stig Sæterbakken om en sjokkartet opplevelse i Hedergrens bokhandel. Her er oppfølgeren.
30. juli
Kjære Lars. Faen ta deg, hvor du ga meg en støkk på Hedergrens, søndag, da jeg fant Effekter i nyhetshyllen og begynte å lese forordet ennå mens jeg var i butikken, først første setning, dernest overskriften, og viste det til Elizabeth, hvit som et laken, og sa at jeg hadde jo kontakt med deg senest i desember og at jeg ikke kunne skjønne at du var gått bort uten at jeg hadde fått vite om det! Det hører med til historien at dødsbudskapet om en kjær kollega nådde meg få dager før vi reiste, dessuten gjør vel Oslo-bomben og Utøya-massakren også sitt til at døden virker som mer av en mulighet enn den pleier. Etterpå, mens vi satt og røkte i solskinnet ute på Stureplan, fortalte jeg Elizabeth at det siste jeg rakk å gjøre var å sende deg et eksemplar av Umuligheten av å leve, at dette var den siste kontakten vi hadde hatt. Og ikke før hadde jeg sagt det, så falt blikket mitt på tittelen på innbrett nummer to. Dernest: Denna förteckning är avslutad våren 2010. Og så det ene med det andre og det tredje. Det tok med andre ord en god stund før jeg skjønte at jeg var lurt. Og godt var jo dét. At jeg var lurt, mener jeg. Men som sagt: Faen ta deg! Stig
31. juli
Käre Stig, ja, fan ta mig och i dessa dagar dessutom, det var ju meningen att du skulle ha fått boken INNAN den blev allmänt tillgänglig … Din lilla text från förra året var en märklig läsning i kraft av dess förmåga att sätta ord på ett helt aggregat av tankar som jag i min enfald gått och trott mig ensam om. Förordet skrevs några veckor efteråt och eftersom förlaget var villigt att skapa en faksimil av det gamla Forum-biblioteket, så gav sig vissa saker sas av sig självt. Författarna i den klassikerserien är ju alla avlidna … Tack för din omtanke. Den värmer mig. Hör av dig nästa gång du är i Stockholm. Det bästa. Lars
-
Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – har det siste halvåret bedrevet ideologikritikk i en egen spalte på Flamme-weben. Nå er det en stund siden vi sist hørte fra ham. Men så fikk vi følgende påskebrev i fanget, poststemplet Øst-London:
Kjære Flamme!
Jeg beklager at ideologispalten jeg startet på i høst fikk en brå slutt da jeg flyttet til London for å studere for en kort periode. Da vi kom hit ble vi oppfordret av vår internasjonale kontakt til å følge med på nyhetene fra vårt eget land (Norge), for å holde vår mentale helse stabil. Jeg ignorerte imidlertid rådet – jeg så for meg at de ikke skjønte hva de snakket om – men nå har jeg allikevel forsøkt å orientere meg, og i den anledning vil jeg kompensere for mitt fravær med noen notater jeg har gjort meg om Paradise Hotel. Jeg får ikke lastet inn Norsk RiksKringkastning siden jeg er i utlandet, men TV3 kjenner visst ingen grenser. Jeg håper dere har det bra, at isen snart slipper taket på Oslo-fjorden og at dere ønsker å publisere teksten min på nettsidene deres.
Jeg så nylig tolvte episode av Paradise Hotel – det er den andre episoden jeg har sett her borte. Dere kan ta det med ro – jeg skal ikke skrive en kynisk «nøktern» anmeldelse, dette har Simen V. Gonsholt allerede gjort på kjendis.no. Jeg skal ikke ta den tilnærmingen hvor jeg hevder at de «står i skyggen av forgjengerne» som – om vi liker det eller ikke – var «råere», bedre underholdning. Jeg tror ikke underholdning kan reduseres til underholdning, og jeg tror ingen er tjent med at Paradise Hotel reduseres til «ren underholdning» – Paradise Hotel er vår falske katarsis: Vi tror vi blir renset i deltakernes kroppsvæsker, men vi blir ikke renset, vi blir, som den ene deltakeren sier, «så jævlig kåt[e]», og vi ønsker å knulle samfunnet, selv om samfunnet har unevnelige kjønnssykdommer. Paradise Hotel er for oss hva Disneyland var for Baudrillard: Vi innbiller oss at det er slutt når programmet er over, men Disneyland strekker seg utover California og resten av kontinentet. Vi blir ikke friskmeldte – vi stirrer ned på vår syke ereksjon.
Paradise Hotel reiser den samme problemstillingen som de fleste fenomener gjør i dag: Skal man tie eller hyle? Skal man håpe at det går over eller skal man fråde over samtidssymptomene? Én ting må vi i hvert fall huske: Å se på Paradise Hotel med ironisk skråblikk er stadig å se på Paradise Hotel. Jeg tenker ikke på det pragmatiske argumentet om at det får flere seere – det bekymrer meg ikke. Jeg tenker på hva Zizek snakker om angående autentisitet («han sa a-ordet!»). En autentisk handling er ikke en handling som uttrykker ens «indre Selv» – tvert imot er den eneste autentiske handlingen den som tar sin egen act (med ordets engelske dobbelthet) seriøst.1
Skal man ta seg selv seriøst i dag, kan man ikke se på Paradise Hotel, med mindre man syns det er riktig og viktig å se på Paradise Hotel, og det tror jeg det er veldig få som vil hevde at de synes. Hva om Eiliv Frich Flyvdal, Geir Arne Kippernes, Amund Bakke Foss, Gunn Kari Hegvik, Helene Skjeggestad, Mads A. Andersen, Erlend Skevik, Halvor Hegtun, Olav Olsen, Øystein Aldridge og de andre journalistene som har skrevet om Inger Lise Hansens opptreden i det kommende nummeret av Det Nye2 den siste uka, forsøkte å ta sin egen positur på alvor? Ville det da vært noen sak?
På Paradise Hotel er vanskelig å si om de tar sin egen act på alvor. I det ene øyeblikket sier de «hate the game, not the player», men i det neste (altså det øyeblikket hvor de bekjenner foran kameraet alene) snakker de om hvor falske de andre er (og hvor fantastiske enkelte andre er, det skal sies, og det er dette som er mest forstyrrende med programmet). Man søker altså noe ekte bak spillet; alle spiller men når andre spiller føler man seg dolket i ryggen. Ordene er altså performative når man bruker dem selv («how to do things with words»), men når andre bruker dem mot deg, klandrer du dem for å ikke romme noe sant. Vi husker det fra barnehagen: «Men du sa jo …». Det er lenge siden Don Juan skjønte at man ikke trengte å snakke sant for å forføre.
Mens jeg så på Paradise Hotel, forspiste jeg meg på hermetiserte fylte vinblader. Det tenkte jeg å bruke som en analogi, for slik er paradis og derfor er paradis umulig: Gleden ved å være sulten med maten på bordet er større enn gleden ved å være mett – i hvert fall går gleden ved å være mett fort over i tomhet: Var det dette jeg gledet meg til? Jakten på jouissance er alltid en umulig jakt, og målet er alltid ikke å nå målet. Men på Paradise Hotel er målet nådd; her er alt som det skal være. Deilige menneskekropper, sol, fritid, alkohol, mat: de siste mennesker. Men paradisets paradoks trenger seg på: Drømmen om paradis er bedre enn paradis. Deltakeren som ble stemt ut, så dette: «Jeg tar det lettere. Kanskje er det en lettelse å være ferdig.» Derfor vekker ikke Paradise Hotel moralsk indignasjon eller harme; det er ingenting igjen å la seg sjokkere over. Det er dette som er tilværelsens uutholdelige letthet, og det er dette som gjør at rulleteksten løper i et så manisk tempo at man ikke kan lese navnene som er kreditert: Her i paradiset kan ingen være. Det er for lett, det er ikke til å holde ut.
Gode ønsker fra London.
1 Enjoy Your Symptom! (Routledge Classics), 39.
2 Bekrefter ikke dette Fredrik Wilhelmsens foreløpig underkjente poeng: «Partipressen skaper en virkelighet hvor det ikke finnes noe utenfor de partiene og partiprogrammene som til enhver tid eksisterer; profittpressen skaper en virkelighet der det ikke finnes noe utenfor det pressen og dens medløpere sier at eksisterer.» (Publisert 20. mars i år på http://arneborge.blogspot.com/2010/03/apen-e-post-til-fredrik-med-autentiske.html)