Paradisets uutholdelige letthet

Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – har det siste halvåret bedrevet ideologikritikk i en egen spalte på Flamme-weben. Nå er det en stund siden vi sist hørte fra ham. Men så fikk vi følgende påskebrev i fanget, poststemplet Øst-London: Kjære Flamme! Jeg beklager at ideologispalten jeg startet på i høst fikk en brå slutt da jeg flyttet til London for å studere for en kort periode. Da vi kom hit ble vi oppfordret av vår internasjonale kontakt til å følge med på nyhetene fra vårt eget land (Norge), for å holde vår mentale helse stabil. Jeg ignorerte imidlertid rådet – jeg så for meg at de ikke skjønte hva de snakket om – men nå har jeg allikevel forsøkt å orientere meg, og i den anledning vil jeg kompensere for mitt fravær med noen notater jeg har gjort meg om Paradise Hotel. Jeg får ikke lastet inn Norsk RiksKringkastning siden jeg er i utlandet, men TV3 kjenner visst ingen grenser. Jeg håper dere har det bra, at isen snart slipper taket på Oslo-fjorden og at dere ønsker å publisere teksten min på nettsidene deres. Jeg så nylig tolvte episode av Paradise Hotel – det er den andre episoden jeg har sett her borte. Dere kan ta det med ro – jeg skal ikke skrive en kynisk «nøktern» anmeldelse, dette har Simen V. Gonsholt allerede gjort på kjendis.no. Jeg skal ikke ta den tilnærmingen hvor jeg hevder at de «står i skyggen av forgjengerne» som – om vi liker det eller ikke – var «råere», bedre underholdning. Jeg tror ikke underholdning kan reduseres til underholdning, og jeg tror ingen er tjent med at Paradise Hotel reduseres til «ren underholdning» – Paradise Hotel er vår falske katarsis: Vi tror vi blir renset i deltakernes kroppsvæsker, men vi blir ikke renset, vi blir, som den ene deltakeren sier, «så jævlig kåt[e]», og vi ønsker å knulle samfunnet, selv om samfunnet har unevnelige kjønnssykdommer. Paradise Hotel er for oss hva Disneyland var for Baudrillard: Vi innbiller oss at det er slutt når programmet er over, men Disneyland strekker seg utover California og resten av kontinentet. Vi blir ikke friskmeldte – vi stirrer ned på vår syke ereksjon. Paradise Hotel reiser den samme problemstillingen som de fleste fenomener gjør i dag: Skal man tie eller hyle? Skal man håpe at det går over eller skal man fråde over samtidssymptomene? Én ting må vi i hvert fall huske: Å se på Paradise Hotel med ironisk skråblikk er stadig å se på Paradise Hotel. Jeg tenker ikke på det pragmatiske argumentet om at det får flere seere – det bekymrer meg ikke. Jeg tenker på hva Zizek snakker om angående autentisitet («han sa a-ordet!»). En autentisk handling er ikke en handling som uttrykker ens «indre Selv» – tvert imot er den eneste autentiske handlingen den som tar sin egen act (med ordets engelske dobbelthet) seriøst.1 Skal man ta seg selv seriøst i dag, kan man ikke se på Paradise Hotel, med mindre man syns det er riktig og viktig å se på Paradise Hotel, og det tror jeg det er veldig få som vil hevde at de synes. Hva om Eiliv Frich Flyvdal, Geir Arne Kippernes, Amund Bakke Foss, Gunn Kari Hegvik, Helene Skjeggestad, Mads A. Andersen, Erlend Skevik, Halvor Hegtun, Olav Olsen, Øystein Aldridge og de andre journalistene som har skrevet om Inger Lise Hansens opptreden i det kommende nummeret av Det Nye2 den siste uka, forsøkte å ta sin egen positur på alvor? Ville det da vært noen sak? På Paradise Hotel er vanskelig å si om de tar sin egen act på alvor. I det ene øyeblikket sier de «hate the game, not the player», men i det neste (altså det øyeblikket hvor de bekjenner foran kameraet alene) snakker de om hvor falske de andre er (og hvor fantastiske enkelte andre er, det skal sies, og det er dette som er mest forstyrrende med programmet). Man søker altså noe ekte bak spillet; alle spiller men når andre spiller føler man seg dolket i ryggen. Ordene er altså performative når man bruker dem selv («how to do things with words»), men når andre bruker dem mot deg, klandrer du dem for å ikke romme noe sant. Vi husker det fra barnehagen: «Men du sa jo …». Det er lenge siden Don Juan skjønte at man ikke trengte å snakke sant for å forføre. Mens jeg så på Paradise Hotel, forspiste jeg meg på hermetiserte fylte vinblader. Det tenkte jeg å bruke som en analogi, for slik er paradis og derfor er paradis umulig: Gleden ved å være sulten med maten på bordet er større enn gleden ved å være mett – i hvert fall går gleden ved å være mett fort over i tomhet: Var det dette jeg gledet meg til? Jakten på jouissance er alltid en umulig jakt, og målet er alltid ikke å nå målet. Men på Paradise Hotel er målet nådd; her er alt som det skal være. Deilige menneskekropper, sol, fritid, alkohol, mat: de siste mennesker. Men paradisets paradoks trenger seg på: Drømmen om paradis er bedre enn paradis. Deltakeren som ble stemt ut, så dette: «Jeg tar det lettere. Kanskje er det en lettelse å være ferdig.» Derfor vekker ikke Paradise Hotel moralsk indignasjon eller harme; det er ingenting igjen å la seg sjokkere over. Det er dette som er tilværelsens uutholdelige letthet, og det er dette som gjør at rulleteksten løper i et så manisk tempo at man ikke kan lese navnene som er kreditert: Her i paradiset kan ingen være. Det er for lett, det er ikke til å holde ut. Gode ønsker fra London. 1 Enjoy Your Symptom! (Routledge Classics), 39. 2 Bekrefter ikke dette Fredrik Wilhelmsens foreløpig underkjente poeng: «Partipressen skaper en virkelighet hvor det ikke finnes noe utenfor de partiene og partiprogrammene som til enhver tid eksisterer; profittpressen skaper en virkelighet der det ikke finnes noe utenfor det pressen og dens medløpere sier at eksisterer.» (Publisert 20. mars i år på http://arneborge.blogspot.com/2010/03/apen-e-post-til-fredrik-med-autentiske.html)

Relaterte artikler