F°

Så står Thomas Dybdahl på ei lita Bylarm-scene og snakker om hvor godt det har vært å komme seg ut, og ut betyr til utlandet, fordi der kan han være underdog igjen, sier han, en (nesten) ukjent igjen, sier han, en artist det går an å oppdage igjen, og beskytte, slik fans beskytter når de har oppdaga noe lite men stort, og heie på ham og følge ham i alt det lille han gjør, på veien mot noe (forhåpentligvis) ordentlig stort, sier han, og jeg står helt der framme, jeg står aldri helt er framme, men nå gjør jeg det, og jeg tenker: nei, jeg tenker: du ikke må dra ut, Thomas, du må bli hjemme nå, nå må du bli hjemme igjen, og jeg rekker hånda i været, som i et klasserom, og Thomas blir stille og journalisten blir stille og ser vår vei, ser på alle oss her ute og vi sier ...

bli hjemme
ikke dra
bli hos oss
hos meg
vi skal passe på deg
sørge for deg
og vi skal ikke bråke
og vi skal ikke skuffe
og vi skal ikke krangle
(sier vi)
bare du holder deg her
(sier vi)
bare du blir
hjemme
vi skal låse døra
og være fri
og trygg
og glad
rope JA!
hver gang du spør
komme løpende
hver gang du setter deg
og sitte oppe
hver gang du legger deg
for å passe på
alltid
passe på
gjøre verden god og trygg igjen
som en alt for stor genser
med magiske krefter
klappe og
le og
grine og
be
som alle gode og trygge
gjør
og aldri gi opp
aldri slutte
alltid komme
aldri kutte
deg ut
for her det bare plass til oss
og der er det bare plass til oss
visste du det?
vi er vi
(sier vi)
og vi blir her
(sier vi)
alltid