Popskrift: Fay Wildhagen

NØH: Den nye plater heter Borders, grenser, og grenser kan jo være så mangt i nær på enhver skala, helt fra det universelle, ned til hvert enkelt individuelle liv og grensene vi setter for oss selv, Hvor i dette landskapet vil du si plata legger seg?
FW: Hele skalaen skal med! Det er nok mine egne grenser som det forskes mest på tekstlig. Jeg tror det handler om å bli voksen. Å bli kjent med egne grenser, forstå andres og bli skremt, rørt og truet av de større og mer konkrete grensene. Musikalsk føler jeg plata beveger seg over et stort område og er på den måten mer grenseløs.

NØH: I singelen New again kan det virke som om grensene skal overskrides, brytes, slik at individet kan leve på ordentlig, enig i det?
FW: Ja, enig i det.

NØH: Den siste, veldig fine, lille sangen på den nye platen din heter «poem» og antyder en hel klar kobling mellom diktet og sangen som sjangre, er det sånn du opplever disse to også utover dette sporet?
FW: Absolutt! Musikk med litt hold i, og dikt, treffer meg på en veldig lik måte. Man har på sett og vis flere formidlingsverktøy som musiker, så dikt krever ofte mer av deg for å forstå, men begge skaper et rom der man også kan komme med en egen oppfatning. For meg er musikken også en del av poesien og jeg tar veldig bevviste fortellervalg hele tiden. Noen låter er en reise, i andre motstrider musikken teksten og er med på skape friksjon en slags dialog. Jeg liker at «fasiten og sannheten» kan være utydelig og vanskelig å komme frem til, samt at man forteller mer enn det man sier.

NØH: «I promise you, it will all be fine,» heter det i duetten med Thomas Dybdahl, «Oh, my love», og er det en optimistisk plate vil du si, som tenker at det kommer til å gå bra til slutt?
FW: Hehe, det er et vanskelig spørsmål, men ja, jeg liker å håpe det.

NØH: ... Og en liten ting til … «I am a soldier/ with a thousand faces on my shoulder,» synger du i «Soldier», er dette en liten hilsen til Game of Thrones og Arya Stark?
FW: Haha! Gøy referanse, den så jeg ikke selv! Så må nok dessverre svare nei der. For meg representerer bildet en følelse av ansvar, krav og forventninger andre har til meg/deg.

NØH: Hva hører du på når bare er fan?
FW: I det siste har jeg ikke hørt så mye på musikk, går som regel med et noise cancelling headsett med musikken på mute. Er så mye lyd hele tiden, men er fortsatt veldig stor fan av Feist og Bon Iver.
NØH: … Og hvilken radiokanal?
FW: Hmm ... NRK Jazz, klassisk, P1 og P2 er nok de jeg hører mest på, haha. Nørd.

NØH: Hvor i huset gjør låtene dine seg best?
FW: Soverommet, når man er der alene i mørket, i trygge, varme omgivelser. Jeg liker å lukke øynene og forsvinne inn i landskapet og virkelig tre inn i musikalske univers, det er det ikke så mye rom for ellers. For mange forstyrrelser.
NØH: ... og når på døgnet?
FW: Kvelden.

NØH: Hva liker du å lese?
FW: «No one belongs here more than you» av Miranda July er et eksempel på noe som treffer meg veldig. Sykt gøy form, litt tankestrøm-aktig.
Har også lest litt Hamsun i det siste, det er også fint. Diktene til Inger Hagrup er også fint å bla i, i ny og ne.

NØH: … og når?
FW: På ferie, klarer ikke å slappe av nok i hverdagen.

NØH: Har du en topp tre-liste over bøker eller forfattere?
FW: Akkurat nå: «No one belongs here more than you», «Victoria» og kanskje «Stoner».

NØH: Går det an å sammenligne bok/tekst med plate/låt?
FW: Ja, men det går ikke an å måle hvilken som er «rikest».

NØH: Er litteraturen til hjelp for deg som musiker?
FW: Ja! Har alltid med bøker når jeg skriver og leter etter referanser.

NØH: Leses det backstage? På turnébussen/veien?
FW: Neeeh, mange norske veier er ekstremt svingete så blir utrolig svimmel, lesing kan dog forekomme på fly.

NØH: Og til slutt: har du lånekort på biblioteket?
FW: Ja, men jeg skal være helt ærlig; det var for å låne dataen en gang.

Relaterte artikler