F°

Neil Tennant mener at rocken har tapt mot popen. Hvordan kan han si noe sånt? Altså: jeg vet han er popstjerne, men hvordan kan han si noe sånt?

Det er i et intervju med engelske The Guardian at han kommer med påstanden. Han kommenterer en bemerkning fra journalisten om at PSB – kvalitetssangtekster til tross – aldri valget å trykke disse på plate- eller CD-omslagene sine, med at de ikke gjorde det fordi «… jeg tror vi tenkte at det var rock, liksom. Og i dag er hele den greia der borte, fordi … rocken tapte.» Etterfulgt av høylytt latter fra Mr. Tennant.

Hvem rocken tapte mot? Popen.

Og selv om jeg har veldig sansen for PSB, og dermed og Neil Tennant, la det være klinkende klart, de er favoritter, måtte jeg slå på bremsene et øyeblikk da jeg leste det, og spørre meg selv, på ordentlig: Er det sant? Har rocken tapt? Mot popen? Ja? Når skjedde det?

Jeg kan ikke huske å ha fått med meg det. Det kan så klart ha noe med alder og kjønn og oppvekst å gjøre (som alt annet), men hvis jeg måtte, og det må jeg jo ikke, men hvis jeg måtte, identifisere meg med bare en av de to genrene, så blir det rock hver gang. Av så vel ideologiske som emosjonelle og fottrampende og hodenikkende grunner. Jeg kan spille pop hele dagen og hele kvelden, men ber du meg sette på noe ordentlig, så blir det rock.

I en kanskje litt utvida forstand. Og her ligger kanskje det egentlig spørsmålet: Hvor går skillet mellom pop og rock? Hva med Lana del Rey? Hva med Robyn? Hva med Kent? Hva med Lily Allen? Hva med Minor Majority? Hva med Sun Kil Moon? Hvis musikkuniversets to soler er rock og pop, rundt hvem kretser det flest planeter? Neil Tennant sier popen. Og jeg tror ikke jeg helt har kommet meg av sjokket ennå. Bare tanken.

Neil er forresten også bokaktuell om dagen: Hundre av de beste sangtekstene hans er samlet mellom to permer og popstjerna har i tillegg til det slengt med et originaldikt. Som høres fint ut. Den må vi få med oss.