F°
Den repatrierte poet (et forslag)
Hvem bør flytte inn i Grotten? Nasjonens fremste kulturnavn er allerede trukket opp av hatten – fra Petter Northug til Paul Waaktaar-Savoy (sistnevnte nominert av Jan Kjærstad: vi føler kanskje at det burde vært omvendt). Noe godt er riktignok kommet ut av debatten: Ikke bare har Frp omsider funnet en kultursak å engasjere seg i; debatten har også ansporet sentrale tillitsvalgte til å skrive og publisere dikt. Og apropos lyrikk: Det beste forslaget hittil, om vi skal kaste inn våre to cents, må vel være Jan Erik Vold – den stockholmsbaserte poet, tidsskriftmaker, samfunnsdebattant og altmuligmann uti litteraturen. Argumenter? Overordnet bør dikteren snarest råd repatrieres, om ikke annet så for nasjonalfølelsens skyld – at en av landets skarpeste hjerner lever i eksil, får oss til å ligne et afrikansk diktatur. Dernest ville det gitt historisk-dialektisk balanse i regnskapet, så å si, om JEV hadde overtatt en bolig som tidligere har huset både Wergeland og Øverland: Tross alt har JEVs kall i norsk poesi vært å skjøtte den modernistiske spire Wergeland plantet rundt 1840, og som Øverland brutalt forsøkte å rykke opp med roten drøyt hundre år seinere.
For det tredje: Hvis vi henter hjem JEV, henter vi også hjem «Busters arkiver» – poetens formidable samling av bøker, tidsskrifter og avisklipp fra skandinavisk litterær offentlighet de siste 50 årene. Strengt tatt burde JEV tildeles ikke bare Grotten, men også to–tre offentlig lønnede sekretærer/assistenter med arkiv- og bibliotekfaglig bakgrunn. Spørsmålet er om arkivmaterialet får plass på Grottens 300 kvadratmeter? Hvis ikke har vi en løsning på rede hånd: Kongen flytter inn i Grotten – Jan Erik flytter inn på Slottet. Dronning Sonja kan, om hun ikke har annet å ta seg til, få lov til å lede litterære sightseeings i sydfløyen hver lørdag rundt lunsjtider.
Relaterte artikler
-
Tomas Tranströmers forfatterskap begynner med en metaforisk flytur. «Uppvaknandet är ett fallskärmhopp från drömmen,» står det å lese i diktet «Preludium» fra 1954. «Fri från den kvävande virveln sjunker resenären mot morgonens gröna zon». Den reisende «sjunker mot sommaren», heter det, gjennom en sjakt av «grönfuktiga åldrar». Ordet «fly» forekommer ikke i diktet, men det er der likevel, implisitt: Fallskjermhoppet/flyet svarer til oppvåkningen/drømmen. Flymaskinen løfter oss til de lavere nivåene av stratosfæren. Drømmen senker oss til de dypere lag av vårt ubevisste. Denne parallelliteten er gjennomgående i forfatterskapet. For Tranströmer har reisen opp i de høyere luftlag noe drømmeaktig ved seg, som en bildefantasi i våken tilstand.
Tranströmers debutår var et merkeår også for den kommersielle luftfarten. 15. juli 1954 gjennomførte Boeings første kommersielle jetfly, Boeing 707, en vellykket jomfrutur. Fire år senere åpnet Pan Am en transatlantisk jetrute fra New York til Paris. 1954 var også året da SAS fikk konsesjon, som første selskap i verden, til å fly til Nord-Amerika via Nordpolen. Tomas Tranströmer – som (takket være sine tallrike USA-besøk) trolig ville vært gullmedlem, hadde Eurobonus-ordningen eksistert på 1960-/70-tallet – blir av mange oppfattet som en kresen klassisist; en tradisjonsbunden barde som heller henvender seg til de døde mestere enn egen sin samtid. Skjønt diktene hans inneholder en rekke moderne artefakter. Ser vi nærmere etter, er «klassisisten» påfallende opptatt av etterkrigstidas teknologiske nyvinninger – og da særlig flykropper.
Her er diktet «Han som vaknade av sång över taken» (1958):
Morgon, majregn. Staden är ännu stillasom en fäbod. Gatorna stilla. Och ihimlen mullrar blågrönt en flygplansmotor. – Fönsteret är öppet.
Drömmen där den sovande ligger utsträcktblir då genomskinlig. Han rör sig, börjartreva efter uppmärksamhetens verktyg – nästan i rymden.
Igjen denne sammenkjedingen av drøm og himmelferd. Dypet i vårt indre, hvor «valv bakom valv» åpner seg uendelig («Romanska bågar», 1989), stilt opp mot universets dyp der ute. Flyets farge trekker det hele ned på jorden igjen: blågrønt – kan det være en SAS-maskin? Mellom 1947 og 1983 så flyparken til SAS slik ut; hvite flylegemer med en blågrønn stripe på sidene, forestillende et dragebehodet vikingskip.
Jeg har to favorittdikt av Tranströmer, og begge handler om fly. Her er «Sommarslätt» (1966):
Man har sett så mycket.Verkligheten har tärt så mycket på en,men här är sommaren till sist:
en storflygplats – trafikledaren tar nerlass efter lass med frusnamänniskor från rymden.
Gräset och blommorna – här landar vi.Gräset har en grön chef.Jag anmäler mig.
Jeg tør påstå: Dette er ikke et dikt, det er en poplåt. Og en poplåt som knapt kan spilles i hjel. Noe appellen, tror jeg, ligger i diktets tonefall, som antyder et humør, og bakenfor der en livsholdning, som i hvert fall for denne leseren framstår etterstrebelsesverdig. «Man har sett så mycket … men här är sommaren til sist». Å, den som kunne ta inn over seg livets gjenvordigheter med en tilsvarende letthet! Ikke likeglad, men glad likevel; glad man er til, glad for det man har opplevd, også det vonde – «gräset har en grön chef». Å være i stand til å lande i livet, i hverdagen, i problemene, å melde seg for dem – uten falsk tro, uten selvbedrag: Hvis dette er en poplåt, er den sant nok ikke laget for den rastløse estetiker å nynne på, men for den modne, avklarede etiker.
Merk også: Likesom i debutsamlingens åpningsdikt lander vi her i det grønne, i gresset og blomstene – det er sommer. Som Jan Erik Vold påpekte allerede i 1965, etter et besøk pr. moped hos familien Tranströmer i Roxtuna, er sommeren Tranströmers foretrukne årstid, og grønn hans foretrukne farge – «han henter sine dikt fra det grønne – ‘som en koltrast i en fruktträdgård’, for å stjele en linje fra ham selv». Hos TT representerer grønnfargen liv, vekst, frihet, skriver Vold, og musikken står for noe av det samme: «en truet verden som likevel reiser seg, i tross, mot lukkethet og mørke».
Favorittdikt nr. 2 har tittel «I det fria» (også 1966), og slutter slik:
Solen bränner. Flyplanet går på låg höjdoch kastar en skugga i form av ett stort kors som rusar fram på marken.En människa sitter på fältet och rotar.Skuggan kommer.Under en bråkdels sekund är han mitt i korset.
Jag har sett korset som hänger i svala kyrkvalv.Det liknar ibland en ögonblicksbildav något i häftig rörelse.
I brevsamlingen Air Mail uttrykker Robert Bly først en viss skepsis til disse strofene; han er ikke overbevist om at de «passer inn i diktet». Galimatias! Heldigvis tar han snart til fornuft, og forsikrer opphavsmannen om at han «setter enormt pris på diktet og er fast bestemt på å oversette det». Bly påpeker også – ganske presist – at bildet av det korsformede flyskyggen har noe svært illevarslende ved seg. Overflyvninger er skumle, generelt. Som menneske vil man helst ikke bli tilskygget av noe annet enn trær og skyer. Og mannen som sitter og «roter» ute på slettene; hva driver han med? Dyrker han jorda? Spiser han? Leter han etter noe? Er det ikke som om Tranströmer her iscenesetter en konfrontasjon mellom vår moderne tid og den fjerneste urtid – at mannen kunne vært et steinaldermenneske, eller en neandertaler for den saks skyld, lent over et byttedyr, språkløs, alene, uten å begripe hva som farer over ham (like lite som det moderne menneske, kan du si, har begreper til å fatte det dirrende korset i diktets sluttscene)?
Selv gir Tranströmer følgende utlegning: «Jeg husker ikke om jeg var meg det bevisst da, men etter at det diktet var skrevet, kunne jeg ikke unngå å assosiere til vietnamesiske bønder. I Making of a Quagmire beskriver Halberstam hvordan han flyr frem over landskapet i lav høyde og at en bonde sitter og leser og later som han ikke merker flyet fordi de vietnamesiske bøndene nå har lært at hvis de springer opp og søker dekning, blir de beskutt fordi de da blir betraktet som ‘vietcong’. Nå leste jeg Halberstam etter at linjene ble skrevet, det ga en slags déjà vu-opplevelse. Men dette siste avsnittet i diktet er på ingen måte konstruert, det er SETT, det er the lion’s tail and eyes.»
Det fins flere flymaskiner i Tranströmers forfatterskap – den nysgjerrige kan starte jakten i dikt som «Det öppna fönstret», «Markgenomskådande» og «Berceuse». Satelitter og helikoptre kan også spores opp. Vi lar det propelldrevne fartøyet løfte oss bort fra boka og sommergrønsken:
Vi lyfte.Flög lågt över sommaren.Så mycket jag tyckte om, har det nån tyngd?Dussintals dialekter av grönt.
-
Audun Mortensen har fattet interesse for grenseoppgangen mellom ornitologi og litteraturvitenskap. Vi gir ham ordet:
Mer enn 140.000 solgte i Norge. «Fuglenes sang bebuder vårens ankomst», åpner bestselgeren Fuglesang. Mens kikke- og lyttehåndboka monopoliserte vårens kaffebord, bebuder straks en romanflokk bokhøstens ankomst: Liten fugl (Lars Ramslie), Fugletribunalet (Agnes Ravatn) og Songfuglen (Jan Roar Leikvoll). Markedskoordinert Hitchcock-(kom)plott?
På samme tidspunkt i fjor: Tiden Forlag åpner sitt romanfuglebur; Ildfuglen (Hedda H. Robertsen), Fuglehotellet (Tiger Garté) og Hauk og due (Henrik Langeland). Kykelipi! som Jan Erik Vold ville sagt.
«Du blir like nervøs for familiens framtid som du blir for fuglen Franzen har valgt å portrettere i boka, den kanskje snart utdødde sangfuglen Cerulean Warbler», skrev Karin Haugen i Bokmagasinet om Frihet fra 2010. Selvsagt er det blåhvite virveldyret portrettert på romanen, også. «Et mesterverk», sa Oprah og inviterte Jonathan til sin Book Club.
Hørt det før? I’m like a bird? I’ll only fly away? Frihet? Tok Franzen «en Furtado»? Topp 20-listig? Pandemisk. Den amerikanske forfatteren skal vie resten av livet til fuglekikking, melder National Geographic. «Whether soaring high above the earth to take in a broad view, or flocking with other birds to achieve a common purpose, a bird in flight is the ultimate representation of freedom, hope and limitless possibility», annonserte Doug Bowman, kunstnerisk rådgiver i Twitter, Inc. da selveste @twitter, etter seks år, oppdaterte profilbildet i fjor.
«Hva er det egentlig som er så interessant med fugler? At de kan fly, den spektakulære fjærdrakten, eller at de kan synge?», spurte Tom Egil Hverven da han anmeldte Fuglesang i mai. I tillegg til en historisk betydning i poesi og mytologi, skrev Hverven, er fuglenes bevegelser «også synlige tegn nå, på temperaturendringer, endringer i vegetasjon og miljø, særlig klimaets virkning på sammensetning av næring i luft og vann». Hot stuff, med andre ord.
Husker du Portlandia? I S01E02 (2011) demonstrerer de – Fred Armisen og Carrie Brownstein – en gang for alle hvordan man de facto skyter gullfuglen: Put a bird on it! Underforstått: Fest et fjærkremotiv på hva som helst – gjerne et loppisfunn eller noe håndlaga – og simsalabim, gjenstanden er omgjort til et «uimotståelig åndsverk».*
Test selv. Eller se deg rundt: Vildanden (1884), Fuglane (1957), Drep ikke en sangfugl (1960), Gjøkeredet (1962), Danny og den store fasanjakten (1975), Flauberts papegøye (1984), Falketårnet (1985), Trekkoppfuglen (1994), Rødstrupe (2000), Harry Potter og Føniksordenen (2003), Bird imitator (2008), Ravnene (2011), De gule fuglene (2012) …
* I 1935 introduserte Allen Lane ikke bare paperback-formatet, men også en ny forestilling om forleggeri: Forlaget hans utga ikke støvete mursteiner, men mindre, fjærlette trykksaker – merket med en fugl. Lane valgte seg pingvinen som et «dignified but flippant» symbol på paperbacken, i kontrast til den tunge, uhendige hardbacken – og som i tillegg ga bøkene en umiskjennelig nimbus av modernitet via åpningen, i 1934, av det Berthold Lubetkin-designede pingvinbassenget i London Zoo. Etter fusjonen mellom Penguin Books og Random House 1. juli i år, er det foreløpig bare blitt offentliggjort en provisorisk logo for «the world's first truly global trade book publishing company». Så, «stay tuned» – via Twitter.