Samleren-FAQ

Forrige fredag avslørte Audun Mortensen at hans roman Samleren i utstrakt grad er basert på gjenbruk av Charles Willefords The Burnt Orange Heresy fra 1971. Mange har vært nysgjerrige på forlagets tanker rundt utgivelsen. Her har vi forsøkt å samle opp de hyppigst stilte spørsmålene i en god, gammeldags «FAQ». (Noe mer du lurer på? Send oss en mail! Vi oppdaterer denne lista fortløpende.)

Boka er basert på et annet åndsverk. Er ikke dette et plagiat?

Etter vår mening er ikke dette et plagiat. Et plagiat er et duplikat laget i vinnings hensikt, og plagiatoren forsøker gjerne å skjule sine spor. Slik er det ikke i dette tilfellet. Boka er ikke skrevet for å snylte på andres suksess, og forfatteren har ikke forsøkt å skjule sine spor. Vi kan muligens gå med på – litt spøkefullt – å kalle Samleren et «metaplagiat», som undersøker konvensjoner i det litterære feltet, herunder våre forestillinger om forholdet mellom original og kopi, og hva som egentlig er et «plagiat».

Men forfatteren har jo skjult sine spor – inntil nylig?

Det har hele veien vært forfatterens plan å redegjøre for Samlerens metodikk etter en viss tid. Ettersom det nå har gått et halvt år siden boka ble publisert, og ingen har kommentert elementet av appropriasjon, valgte Mortensen uoppfordret å gjøre greie for bokas tilblivelsesprosess under en forelesning på Westerdals forrige fredag. Det er elementet av appropriasjon som gjør Samleren til et konseptuelt verk, ikke bare en «kunstkrim» på linje med Willefords bok. Det konseptuelle grepet bidrar til at Samleren framstår som et nytt og selvstendig verk.

Så hvorfor kom dere ikke med denne informasjonen med en gang?

Det hadde vært langt mindre interessant, rent konseptuelt. Samleren er et iscenesatt «tyveri» og en «forfalskning» av en roman som handler om tyveri og forfalskning. Hvis forfatteren var åpen om forelegget på publiseringstidspunktet (som han var da han utga konseptromanen Roman i 2010), ville han heller ikke på samme måte fått anskueliggjort lesekonvensjonene i feltet. Romanen ble lest på én måte da kritikerne trodde de hadde å gjøre med en «original», og på en annen måte nå som den framstår som en «kopi». Denne diskrepansen kan anses å være en del av verket.

Kritikere og journalister som har omtalt boka som en streit «pageturner», har vel grunn til å føle seg lurt nå …

Har de egentlig det? Gjenbruk er blitt stadig viktigere i samtidslitteraturen. Og journalisters jobb er nettopp å bedrive kildekritikk. Hvis man går til et litterært verk med den forventning at forfatteren har «funnet på alt selv», vil man titt og ofte bli «lurt». Kritikerne burde nok hatt i mente at Mortensen tidligere har gitt ut seks bøker som i større og mindre grad er basert på samplet materiale. Hans roman Roman fra 2010 (basert på Nabokovs Lolita) var på mange måter et enda mer radikalt appropriasjonsverk; der var det bare gjort tre justeringer av kildeteksten (den var snudd opp-ned, og to personnavn og tilhørende pronomener var endret, men det var alt). I arbeidet med Samleren har han til sammenlikning tatt hundrevis av estetiske valg.

I hvilken grad er egentlig forelegget bearbeidet?

Som sagt, Samleren er ikke et duplikat eller plagiat av The Burnt Orange Heresy. Plottet er riktignok nesten uforandret – med to viktige unntak. Det er jobbet mye med språket, og en anselig mengde prosa er lagt til. Mortensen har blant annet endret synsvinkel (fra første- til tredjeperson), byttet navn på samtlige karakterer (karakternavnene i Samleren er hentet fra et nummer av Smaalenenes avis), flyttet handlingen i tid og rom (fra Florida på 1970-tallet til Oslo/indre Østfold på 2000-tallet), og oppdatert og utvidet beskrivelsene av kunstfeltet. Samlerens Jan Solheim låner trekk fra forfatter Audun Mortensen, ikke fra Charles Willeford. I Samleren parafraserer Mortensen rundt 30 andre forfattere, blant dem Karl Ove Knausgård, Dag Solstad, Trygve Hegnar, Lotta Elstad, Sarah Thornton, Stig Sæterbakken, Pierre Bourdieu, Erling Kagge, Henrik H. Langeland, Terry Eagleton og Trond Berg Eriksen.

På hvilke to punkter er plottet endret?

I slutten og midtdelen. I The Burnt Orange Heresy går hovedpersonen til sist hen og melder seg til politiet. I Samleren er slutten åpen. Mer avgjørende er diskrepansen i det partiet hvor hovedpersonen – kunstkritikeren – nettopp har forstått at Debierue/Caridi aldri har laget et eneste (fysisk) kunstverk. Han erkjenner at hele kunstnerskapet er en fiksjon, et nettverk av myter utviklet i dialog med et par–tre innvidde kritikere. Hos Willeford blir fraværet av fysiske verker tolket som et resultat av «kreativ tørke». Hos Mortensen blir det utlagt som en bevisst negasjon, en realisering av ideen om «maleriets død». Ideen om et kunstnerskap kan være kunstnerskap nok, synes Mortensen å antyde. Her åpner det seg en kunsthistorisk kløft mellom de to forfatterne. Rekontekstualiseringen av Willefords roman er dermed ikke bare en forflytning i tid og rom – det er også en forflytning fra én kunstlogikk til en annen. Man kan si det slik at Mortensen gjør det Willeford kritiserer.

Men hvorfor valgte Mortensen å basere seg på nettopp Willefords bok?

Det må man spørre Audun Mortensen om, men det kan ha sammenheng med at The Burnt Orange Heresy er en roman om kunst, tyveri og forfalskning. Og at selv om Willeford kritiserer kunstverdenen, unnlater han pent å problematisere den rollen hans egen romantekst – og litteraturen generelt – har i det hele. Audun Mortensen var innom dette i intervjuet med Natt og Dag: «… forfatteren [Willeford] selv unnlot å trekke konsekvensen av sitt eget prosjekt». Det er altså ikke likegyldig hvilken tekst Mortensen har valgt å appropriere. Selv om Samleren er et konseptuelt verk, må ikke folk glemme nærlesningens fortrinnligheter … Forskjellene mellom de to romanene kan virke små ved første øyekast, men de er av stor betydning. Det er også mulig å lese Samleren som et slags selvportrett, hvor forfatteren oppsøker sin barndoms landskap (indre Østfold) og speiler seg i tre karakterer som nesten flyter sammen med hverandre: Er han negasjonskunstneren (Amalie Caridi), er han forfalskeren (Jan Solheim) eller er han samleren (Christopher Nygård)?

Forlaget har markedsført boka som en «kunstkrim». Er ikke dette villende markedsføring?

Vel, på overflaten er det vitterlig en kunstkrim. Det vi ikke har sagt rett ut – før nå – er at den også har et konseptuelt tilsnitt, et «nivå 2». Men slik er det jo med mange kulturprodukter, fra hip hop-tekster til modernistiske dikt. De er «dobbeltkodet» – de kan nytes og fortolkes forutsetningsløst, men hvis man i tillegg kjenner referansene, får man enda større utbytte av verket. Så denne «avsløringen» kan vel like gjerne kalles en bonus til leserne.

Men Mortensen har jo ikke skrevet boka selv!

Vel, det er blant annet den debatten boka forsøker å reise: Hva er det å «skrive selv», hva er det å «skape»? Men hvis vi for et øyeblikk går med på premissene i spørsmålet: Om opplevelsen av kopi og original er den samme – hvorfor er originalen likevel å foretrekke? Hvorfor skal man føle seg «snytt» når man oppdager at en bok har et forelegg? Blir Hamlet dårligere av at Shakespeare rappet plottet fra Thomas Kyd, Saxo Grammaticus og/eller François de Belleforest? Dette henger igjen sammen med vår tids hang til opprinnelsestenkning … Konvensjonen sier oss at det nyskapende og originale bestandig er bedre enn kopier og imitasjoner. (Ikke dermed sagt at Samleren er en kopi eller imitasjon, men den utfordrer helt klart ideen om verket som «suget av eget bryst».)

Vet Kulturrådet at romanen er et appropriasjonsverk? Den ble jo kjøpt inn gjennom innkjøpsordningen.

Det aner vi ikke. Kulturrådet ber ikke om at påmeldte bøker utstyres med leseanvisning, og de begrunner ikke sine innkjøp offentlig. De har tidligere kjøpt inn Mortensens Roman, som også var et appropriasjonsverk, så det er tydelig at Kulturrådet ikke er redd for eksperimentering med romansjangeren. Dette er selvsagt veldig gledelig. Og hvis denne dimensjonen ved boka har gått Kulturrådets vurderingsutvalg hus forbi, er vi trygge på at de vil verdsette boka enda høyere nå.

Hva tenker forlaget om opphavsrett? Er denne bruken av Willefords tekst i tråd med åndsverkloven?

Vi har hele tida vært klar over Samlerens metode og relasjonen til The Burnt Orange Heresy, og gjorde en grundig vurdering av rettighetsspørsmålet før boka ble utgitt. Vi mener justeringen av, og tilleggene til, originalteksten framstår som så omfattende at Samleren har verkshøyde i åndsverklovens forstand. Vi mener også at verket framstår så «nytt og selvstendig» at det er beskyttet av åndsverkloven paragraf 4. Her må man ikke bare vurdere de rent tekstlige endringene, men også forflytningen til et annet kunstparadigme.

Men er dere helt trygge på den vurderingen?

Det er ingen tvil om at dette er en vanskelig grenseoppgang. Vi har vurdert det slik at Samleren ligger på den riktige siden av streken. Vi registrerer at det er sterke meninger både for og mot bruken av The Burnt Orange Heresy. Det er en naturlig følge av Mortensens intensjon om å utfordre leserens forestillinger om forholdet mellom original og kopi. Dersom dette ikke avstedkom noen debatt, ville boka nærmest være forfeilet. Det er likevel ikke slik at vi ønsker å underslå den kritikken som er framkommet. Vi vil derfor for sikkerhets skyld ta en ny gjennomgang av bruken av Willefords bok. Vårt hovedstandpunkt ligger riktignok fast: at Samleren har et så viktig anliggende at den fortjente å bli gitt ut på den måten den ble utgitt.

Relaterte artikler