F°

Pål Angelskår kan mer enn å skrive bøker, viser det seg. Han er låtskriver også. Og i forrige uke slapp han sin første soloplate etter Minor Majority. Follow me, heter den, og er godt selskap. Kom så følger vi PA gjennom de elleve låtene. Sånn cirka.

NØH: Vi tar tittelen først. Follow me, altså. Hvor er det du vil lede oss?
PA: Follow me handler om ta sjansen på en fyr som egentlig fremstår som et litt dårlig kort. Sangen er en slags hyllest til de som blir med likevel.
NØH: Springsteen sang Cover me i sin tid, du er villig til å ta mer ansvar enn The Boss?
PA: Nei, egentlig ikke, men jeg er nok nødt til å rope litt høyere for å bli hørt.

NØH: Men så heter det «I'll build a bridge beneath your feet/ and I'll follow you...» i neste spor («This season knows your name»), hvem følger hvem her?
PA: Jeg tenker at de går hånd i hånd. De er i hvert fall på vei hjem. Det er jo heldigvis sånn her i livet at man bytter litt på å være den sterke. Noen dager er du helten til kjæresten din, andre dager er du bare en stein i skoa hennes. Så lenge man bytter litt på å ta det ansvaret som ligger i å være to, så tåler man fint å være begge deler.

NØH: I første sporet («Follow me», tittelsporet) tjener du ikke nok penger og i fjerde («We go on») er du lei av å være sint og sterk – dette er ikke ungdommelig overiver eller den slags, mer voksen realisme – men vi fortsetter, synger du, vi fortsetter og ingen vinner: er det en evig utholdenhetssport å bli voksen?
PA: Ja, på en måte så er det det. For man blir jo ikke nødvendigvis voksen bare fordi man blir eldre. Oscar Wilde har et godt poeng når han sier at: «Tragedien med å bli gammel er ikke at man er gammel, men at man er ung.» Det ligger en helt spesifik voksen erkjennelse i Wildes aforisme - nemlig den at man aldri rekker å bli så voksen eller moden at man klarer å riste av seg personligheten til den guttungen man en gang var. Vi ler og gråter av de samme tingene, vi blir bare litt skjørere i beina.

NØH: Så kommer James Gandolfini – hvem lager vel en sang («James Gandolfini», også singelspor) til den tullingen? Hvor stor fan av Sopranos er du, egentlig?
PA: Veldig stor. Jeg har sett alle seks (og en halv) sesongene to ganger og da siste episode var over følte jeg meg like tom innvendig begge gangene. Ble sittende å søke på nettet etter hva de forskjellige skuespillerne driver med nå. Det finnes forresten en utrolig kul side som analyserer den siste episoden i detalj. Tror den er på femti sider eller noe sånt.

NØH: Honestly, what did you expect?/ That we'd patch things up over a cigarette? («Shut the door behind you») er ei kul poplinje – og hva sier den om tida som går? At den ikke leger alle sår? At den går fra oss? At vi ikke kan bevare den vi er i de vi blir?
PA: Nei, det tar jo ikke så lang tid å røyke en sigarett. Likevel tror jeg at mange viktige beslutninger i et samliv tas i de korte gode øyeblikkene når man opplever den nærheten man egentlig skulle ønske var der hele tiden. Det er først når man ikke lenger gjenkjenner seg selv, at man begynner å tvile på den andre. «Shut the door behind you» handler om en som ikke lenger orker å være den passive part i et uavklart forhold. En som sier stopp – du er fin, men nå orker jeg ikke mer. Husker du «Keep me hanging on» (Supremes, Kim Wilde), dette er min behandling av samme tema.

NØH: Somehow we always end up walking down memory lane, heter det i «Your House», og jeg lurer på: er du virkelig sånn? Er du en voldsom mimrer også i det daglige? Eller er det i musikken (og litteraturen) du liker å se deg tilbake? Eller kanskje: ser deg tilbake uten å tenke deg om? Eller altså: Uten å tenke over at det er det du gjør før det er gjort?
PA: Noen vennskap baserer seg nesten helt og holdent på fortiden. At man har vokst opp sammen, deltatt på de samme sosiale arenaene, vært forelska i samme jente – sånne ting. Det kan høres trist ut, men det er ikke nødvendigvis det. Jeg tror at man trenger noen å mimre med for å føle at man har levd litt. Så kan man føle seg ung, nysgjerrig og progressiv i andre selskap. Nostalgi kan hjelpe en å holde virkeligheten litt på avstand og det er ikke udelt negativt. I «Your House» – sangen du siterer ovenfor går det imidlertid for langt. Her er det snakk om to ungdommer som lukker seg inne i en tosomhet som er usunn og destruktiv. Jeg tror ikke jeg er så mimrete i daglige, men kan hende jeg blir litt nostalgisk når jeg skriver. Det er vel kanskje litt fy! i litteraturen, men i popmusikken funker det helt utmerket.

NØH: Så konkluderes skiva med I wouldn't change a thing… i «Where are the other guys tonight?», og er ikke det litt overraskende? Det er ikke en happy-og-lucky plate, for å si det sånn, det handler kanskje om en slags voksen lykke? Å være fornøyd med det en har? Å se et annet menneske?
PA: Ja, det er faktisk akkurat det det handler om. Det ligger noe frigjørende i det å skjønne at man ikke trenger å være med på alt, at det å være synlig eller populær ikke er så viktig når det kommer til stykket. Men det å bli sett av en annen – en som ikke viker blikket – det tror jeg er helt avgjørende for å ha det godt.