F°

Sist fredag premierte Margreth Olins nye film De andre på norske kinoer. En dokumentar som følger både en individuell (irakeren Goli) og et kollektiv av mindreårige asylsøkere på norske mottak (Salhus og Dale). Olin er opptatt av hvordan rettstaten behandler mindreårige på flukt og særlig praksisen med å «stue dem bort» inntil de er gamle nok til å bli sendt hjem. På 18årsdagen blir det så bløtkake og endelig avslag. Gratulerer!

FF: Hvor kom ideen fra?
MO: Jeg besøkte et mottak for EMA i 2001. Det gjorde inntrykk å møte ungdommer som hadde sett sine egne bli drept, som satt på avsidesliggnede mottak uten at noen avhjelpte dem med traumeerfaringene, uten at de hadde et omsorgstilbud. De satt bare og ventet på «positivt» eller «negativt». Jeg har fulgt denne gruppen siden da. I 2009 innførte regjeringen innstramminstiltak for å begrense innvandringen av det den kaller «grunnløse» asylsøkere til norske grenser. Et av disse tiltakene var å gi enslige asylsøkende barn midlertidige oppholdstillatelser. Da bestemte jeg meg til å gå i den andre enden av der politiske vedtak besluttes og se på den menneskelige omkostningen av denne politikken. Det jeg fant var værre enn jeg fryktet.

FF: Og det første møtet med Goli?
MO: Goli traff jeg på trandum. han hadde sonet ferdig en dom i Tromsø fengsel. Han hadde mottatt utvisningsvedtaket mens han satt inne og hadde prøvd å henge seg tre ganger i fengselet. Da jeg traff han ble han overført til Ila landsfengsel, de holdt han der den siste måneden før han ble 18 år og skulle deporteres til Irak. Han satt fullt isolert i kjelleren på ila uten dom. Det var sterkt å møte han. Goli kom alene til landet, 14 år gammel. Han var drapstruet av egen famiile, men fikk avslag på asylsøknaden. Golis historie påpeker svakheter i systemet  vårt. Etter avslaget kom han i stor nød, han skadet seg selv og han knivstakk en annen gutt. Gutten overlevde, men alvoret i hendelsen første til at Goli etterhvert ble utvist fra Norge og Schengen.

FF: Hva kan du si om den dramaturgiske utfordringen det var å koble Golis individuelle historie med Salhus' institusjonelle?
MO: Det er driv i Golis historie, han er på vei, på flukt. På Salhus er det stillstand. Fortellingene har ulik energi, men begge beveger seg mot den samme aksen, innover i mørket. mot ingenting. Jeg klippet frem to filmer, en om Salhus og en om Goli for å se hvordan jeg kunne flette de sammen til en film. Hvordan jeg gradvis skulle avdekke hvem Goli er, etterhvert som vi kommer lengre inn i hvordan guttene på Salhus håndterer det å miste håpet.

FF: Du har fulgt Goli tett lenge og vært i utsatte situasjoner, blir du aldri redd?
MO: Jeg er ikke redd for mennesker. Vi har vært i flere farlige situasjoner og områder. Da må jeg ta visse forhåndsregler. Som å ha noen som beskytter meg. I et tilfelle var det mafia/menneskesmuglere, men jeg ville inn i de lovløse grensesonene og se hva og hvordan det foregår.

FF: Når det handler om barn har vi lov til å ta parti, synger Melissa Horn, enig?
MO: Ja. og det gjør mennesker uavhengig av politisk tilknytning.

FF: Er det flere gode unge enn det er gode voksne i verden?
MO: Nei, det tror jeg ikke. Men unge har kanskje en sterkere rettferdighetsrefleks.

FF: Hvor mye forventer du at titteren skal ta innover seg av det han eller hun ser i De andre?
MO: Det vil variere fra publikummer til publikummer. Men det er mange gode tilbakemeldinger. Folk tar kontakt og lurer på hvordan de kan bli verger.

FF: Hva forventer du deg av det politiske apparatet?
MO: At de tar denne bekymringsmeldingen på alvor. Det er et helt sivilt samfunn som står bak kravet om bedre omsorg for alle enslige mindreårige og som ser behover for å avskaffe midlertidige tillatelser.

FF: Vurderte du å lage spillefilm av materialet?
MO: Ja, fordi de som medvirker er så utsatte og fordi tilgangen var vanskelig.

FF: Hvordan tror du en evt spillefilm ville fungert kontra dokumentaren?
MO: Det ville blitt noe annet. Sannhetsgestalten blir ikke like sterk. Setter ikke i like stor grad politisk agenda. Men det kunne blitt en god film.

FF: Er det bare de utsatte menneskene på jorda som tirrer filmskaperen i deg?
MO: Nei. men så langt har det blitt slik. Det har med min oppvekst å gjøre. Noen berører meg sterke enn andre. Jeg har en ryggmargsrefleks på om noen blir behandlet som om de er mindre verdt. Da reagerer jeg. Når vi bryter mennskerettighetene for å oppnå politiske mål.