F°

Sist måned debuterte tidligere Tiden-redaktør Tiril Broch Aakre med diktsamlingen Kniplinger, drøye sytti sider med lange dikt om et par som får barn. Sitt første. Og hva det gjør med dem. Og hjemmet og livene deres.

FF: Menneskene i Kniplinger er ofte på vei hjem og et av de store diktene slutter med at de åpner døren - var det en av de store ideene for deg da du skrev den? Komme seg hjem?
TBA: Jeg ser det nå når du sier det. Jeg var ikke helt bevisst på at det motivet var så fremtredende for å være helt ærlig. Og det er kanskje litt rart, for dette er et tema som jeg har vært opptatt av. Jeg husker at mellomfagsoppgaven min i litteraturvitenskap handlet om You can't go home again-tematikken i Catcher in The Rye. Men det har ikke vært en bevisst strategi å gjøre dette til et hovedtema. Det kommer nok heller innenfra, at det er en tematikk jeg er opptatt av.

TBA (fortsetter): Jeg er interessert i et paradoks som alle menneskene i denne boka står midt oppi, på ulike stadier i livet: lengselen etter på den ene siden å høre til, å bli akseptert, gli inn, falle på plass, og samtidig et lengsel etter opprør, frihet, bryte ut, være noe annet, være alene. I bokas tredje del handler det om noen nabodamer – jeg ser for meg at dette kanskje finner sted for noen tiår siden, da kvinnerollen var mer tradisjonell, men der brytningen begynte å komme, slik at lengselen og frihetsbehovet ble vekket. Jeg har forsøkt å leve meg inn i disse kvinnene som har lagt så mye arbeid i å bli den kvinnen de har blitt, og få det hjemmet de har fått – timevis med husarbeid, håndarbeid, barnestell – og så, når de endelig er der, og barna er flyttet ut og alt egentlig er på plass, altså når de har et HJEM, et godt hjem i alle betydninger av ordet, så står de i vinduet og ser på fuglene. Og så ser de en annen type kvinne på gårdsplassen som stiller spørsmål ved verdien av alt de står midt oppi, som de har skapt seg, og så lengter de kanskje etter å slippe ut av det igjen. Selv om de ikke nødvendigvis hater det de er i. Jeg synes det er både noe trist og vakkert ved dette. At man lengter så fælt inn i noe, og når man er der, så lengter man ut av det igjen. Jeg ser for meg disse menneskene som om de var noen brikker som var halvveis presset ned i et puslespill – skal de opp eller ned? Passer de egentlig i dette puslespillet? Hvis man presser hardt nok? Alt dette interesserer meg. Hele tiden lengter man etter «det riktige stedet», som er et annet sted, det ultimate hjemmet. Men finnes det? Jeg kan bare spørre. Det er en lang diskusjon, men jeg tror kanskje det finnes.

Så ofte vi kan, stiller vi oss foran vinduet
hver ettermiddag
kommer fuglene flygende
i horder over taket på blokken
stuper først ned mot bakken
før de vender brått og inntar almetrærne i skråningen nedenfra
sikter seg inn mot et punkt litt over greinen
og daler mykt ned
(Kniplinger, s. 53)

FF: ... Og med det fundere på hva et perfekt hjem er, hvordan vi kjenner oss igjen hos oss selv, kontra hos andre? ... og med fundere på hvordan man lager et hjem, hvem man er i forhold til de andre menneskene som går rundt i de samme rommene?
TBA: Hvis jeg forstår spørsmålene rett, så tror jeg at det handler om det samme her. Menneskene i boka trekkes mot andre mennesker på den ene siden, og forstår dem ikke og flykter fra dem på den andre. Og det handler jo mye om barn i denne boka, og opplevelsen av å få barn handler jo også om at du sitter her med disse menneskene som du skal hjelpe og du kan ikke flykte fra dem. Da skjer det noe med deg. Noe du ikke kunne ha forutsett på forhånd. Jeg vet ikke om dette svarer på spørsmålene dine …

Jeg går ikke forsiktig frem
jeg går fort og hardt
for det er slik jeg går
jeg kan ikke gå annerledes
og hun må være
med meg

FF: Vi lar det synke. Og heller fortsette med samlingas siste dikt, hvor vi finner ei tilsynelatende enkel linje som «du er deg selv lik/ det er du også», som så klart er hverdagsfraser og ikke nødvendigvis sanne, men er det allikevel også en av de store ideene for deg i Kniplinger: at man er seg selv lik, at vi er våre foreldre på nytt, og våre barn oss igjen?
TBA: Når jeg møter igjen gamle venner som jeg ikke har sett på mange år, så blir jeg ofte slått av hvor like de er seg selv. Det er en følelse av å plutselig være tilbake i tid som er helt fysisk. En følelse av at «vi er jo oss», uansett alt som har skjedd i mellomtiden. Men i tråd med det jeg har svart tidligere så handler det jo om en dobbelthet i denne boka. Man bryter opp og vender tilbake. Sånn er det hele tiden. Man blir forskjellig, og så blir man lik seg selv igjen. Frem og tilbake i ett jævla kjør. Om man blir sine foreldre og barna blir som oss? Stort og komplisert spørsmål. Til dels. Det er noe som stadig vekk vender tilbake. Men jeg tror på frihet og utvikling. Noe som er til hinder i en situasjon – eller i en generasjon – kan plutselig vise seg å bli bølgen som fører deg frem i neste situasjon – eller generasjon. Det var i hvert fall noe av dette jeg prøvde å grave litt i da jeg skrev denne boka.

FF: Du har så mange levende gode bilder i samlingen, «og inni meg/ flyter det/ hele tiden/ en tykk og stille/ elv av ord/ det er denne/ elven/ som er meg» - hjelper det deg å få til sånne linjer?
TBA: Ja, det hjelper å prøve å forstå og sette ord på noe. Det hjelper mot alt. Jeg er vanvittig nysgjerrig, jeg vil hele tiden se mer, vite mer, forstå mer. Det er nok det som driver meg, og det som driver frem bildene i meg. Kan jeg forstå noe mer om folk og fe og verden med dette bildet? Hvis ja, så er jeg fornøyd. Hvis nei, så må jeg bare fortsette å lete.