F°

Å sitte for mye er ikke bra. Det vet vi, det visste vi. Tregere sirkulasjon, nedsatt stoffskifte, alt det der. Vi tenker dårligere, vi mister formen. I tillegg heter da at man blir mer kreativ av å ta seg en gåtur. Det har du sikkert hørt folk si. Og denne smått urbane myten ble for ikke lenge siden bekreftet av forskere ved Stanford universitet i Washington. Fire arbeidsgrupper ble påkrevd å ta seg en halvtimes gåtur hver dag og i hver gruppe mente mer enn 80% av individene at de ble påvislig mer kreative av turen. I en av gruppene hevdet sågar 100% at utflukten var til hjelp. Så hvorfor er det sånn, må vi spørre, at man i særlig politiske prosesser foretrekker å sette seg ned for å løse problemer? Bare i går sa Namsos-rådmann Gunnar Lien, om den usikre framtida til Rock City: «Nå må vi sette oss ned og se på de mulighetene vi har også for tida etter at de ansatte har sluttet i selskapet.» Og Krfs Grethe Kvellands Skaara sa for få dager siden til Fedrelandsvennen (om forholdet mellom Krf og H/FrP i innvandringspolitikken): – De har en litt annen vinkel enn vi har, men nå må vi sette oss ned og diskutere. Så ser vi hvordan vi gjør dette, sier Grethe Kvelland Skaara. Per Sigurd Våge, Direktør i kriminalomsorgen region Vest, sa nylig følgende om hvor et nytt fengsel på Sunnmøre skal ligge: «Dette har vært en veldig nyttig runde til de ulike tomtene, men nå skal vi sette oss ned og diskutere oss fram til hva som er det beste alternativet». Og rektor på Lund skole i Løten, Anne Berit Fjeldseth, om hvordan 100 000 fra kommunestyre skal brukes for å bedre skoleplanen: «Nå skal vi sette oss ned og se hva de forskjellige kan bidra med.» Bystyrepolitiker Kenny Rettore (H) sa sist måned følgende om badelandkrangelen i Stavanger (og om private/kommersielle aktører som heller vil bidra hvis anlegget legges til Ålgård heller enn Stavanger): «Når noen private aktører kommer på banen med et så godt forslag til offentlig privat samarbeid må vi sette oss ned og diskutere det.» NHO-sjef Kristin Skogen Lund sa i forkant av den politiske streiken til støtte for arbeidsmiljøloven sist måned: « ... hvis det viser seg at fagbevegelsen får rett i sine antakelser, må vi sette oss ned og reversere dette. Og da har ingen skade skjedd.» Arbeiderpartiets Ingvar Midthun om en mulig ny parkeringsavgift i Elverum: «Jeg registrerer at det er satt inn enn annonse, og det kan jo hende at det kommer en nærmere henvendelse til oss. Da vil vi sette oss ned og diskutere dette.» Og så videre, og så videre. Det fins åpenbart kompromisser i vårt land. Det fins dialog og kreativ tautrekking. Bare man ikke får satt seg først. Vi foreslår en gåtur, heller. Langs elva, kanskje?   

Tomas Tranströmers forfatterskap begynner med en metaforisk flytur. «Uppvaknandet är ett fallskärmhopp från drömmen,» står det å lese i diktet «Preludium» fra 1954. «Fri från den kvävande virveln sjunker resenären mot morgonens gröna zon». Den reisende «sjunker mot sommaren», heter det, gjennom en sjakt av «grönfuktiga åldrar». Ordet «fly» forekommer ikke i diktet, men det er der likevel, implisitt: Fallskjermhoppet/flyet svarer til oppvåkningen/drømmen. Flymaskinen løfter oss til de lavere nivåene av stratosfæren. Drømmen senker oss til de dypere lag av vårt ubevisste. Denne parallelliteten er gjennomgående i forfatterskapet. For Tranströmer har reisen opp i de høyere luftlag noe drømmeaktig ved seg, som en bildefantasi i våken tilstand. Tranströmers debutår var et merkeår også for den kommersielle luftfarten. 15. juli 1954 gjennomførte Boeings første kommersielle jetfly, Boeing 707, en vellykket jomfrutur. Fire år senere åpnet Pan Am en transatlantisk jetrute fra New York til Paris. 1954 var også året da SAS fikk konsesjon, som første selskap i verden, til å fly til Nord-Amerika via Nordpolen. Tomas Tranströmer – som (takket være sine tallrike USA-besøk) trolig ville vært gullmedlem, hadde Eurobonus-ordningen eksistert på 1960-/70-tallet – blir av mange oppfattet som en kresen klassisist; en tradisjonsbunden barde som heller henvender seg til de døde mestere enn egen sin samtid. Skjønt diktene hans inneholder en rekke moderne artefakter. Ser vi nærmere etter, er «klassisisten» påfallende opptatt av etterkrigstidas teknologiske nyvinninger – og da særlig flykropper. Her er diktet «Han som vaknade av sång över taken» (1958): Morgon, majregn. Staden är ännu stillasom en fäbod. Gatorna stilla. Och ihimlen mullrar blågrönt en flygplansmotor. –                                               Fönsteret är öppet. Drömmen där den sovande ligger utsträcktblir då genomskinlig. Han rör sig, börjartreva efter uppmärksamhetens verktyg –                                               nästan i rymden. Igjen denne sammenkjedingen av drøm og himmelferd. Dypet i vårt indre, hvor «valv bakom valv» åpner seg uendelig («Romanska bågar», 1989), stilt opp mot universets dyp der ute. Flyets farge trekker det hele ned på jorden igjen: blågrønt – kan det være en SAS-maskin? Mellom 1947 og 1983 så flyparken til SAS slik ut; hvite flylegemer med en blågrønn stripe på sidene, forestillende et dragebehodet vikingskip. Jeg har to favorittdikt av Tranströmer, og begge handler om fly. Her er «Sommarslätt» (1966):  Man har sett så mycket.Verkligheten har tärt så mycket på en,men här är sommaren till sist: en storflygplats – trafikledaren tar nerlass efter lass med frusnamänniskor från rymden. Gräset och blommorna – här landar vi.Gräset har en grön chef.Jag anmäler mig. Jeg tør påstå: Dette er ikke et dikt, det er en poplåt. Og en poplåt som knapt kan spilles i hjel. Noe appellen, tror jeg, ligger i diktets tonefall, som antyder et humør, og bakenfor der en livsholdning, som i hvert fall for denne leseren framstår etterstrebelsesverdig. «Man har sett så mycket … men här är sommaren til sist». Å, den som kunne ta inn over seg livets gjenvordigheter med en tilsvarende letthet! Ikke likeglad, men glad likevel; glad man er til, glad for det man har opplevd, også det vonde – «gräset har en grön chef». Å være i stand til å lande i livet, i hverdagen, i problemene, å melde seg for dem – uten falsk tro, uten selvbedrag: Hvis dette er en poplåt, er den sant nok ikke laget for den rastløse estetiker å nynne på, men for den modne, avklarede etiker. Merk også: Likesom i debutsamlingens åpningsdikt lander vi her i det grønne, i gresset og blomstene – det er sommer. Som Jan Erik Vold påpekte allerede i 1965, etter et besøk pr. moped hos familien Tranströmer i Roxtuna, er sommeren Tranströmers foretrukne årstid, og grønn hans foretrukne farge – «han henter sine dikt fra det grønne – ‘som en koltrast i en fruktträdgård’, for å stjele en linje fra ham selv». Hos TT representerer grønnfargen liv, vekst, frihet, skriver Vold, og musikken står for noe av det samme: «en truet verden som likevel reiser seg, i tross, mot lukkethet og mørke».  Favorittdikt nr. 2 har tittel «I det fria» (også 1966), og slutter slik: Solen bränner. Flyplanet går på låg höjdoch kastar en skugga i form av ett stort kors som rusar fram på marken.En människa sitter på fältet och rotar.Skuggan kommer.Under en bråkdels sekund är han mitt i korset. Jag har sett korset som hänger i svala kyrkvalv.Det liknar ibland en ögonblicksbildav något i häftig rörelse. I brevsamlingen Air Mail uttrykker Robert Bly først en viss skepsis til disse strofene; han er ikke overbevist om at de «passer inn i diktet». Galimatias! Heldigvis tar han snart til fornuft, og forsikrer opphavsmannen om at han «setter enormt pris på diktet og er fast bestemt på å oversette det». Bly påpeker også – ganske presist – at bildet av det korsformede flyskyggen har noe svært illevarslende ved seg. Overflyvninger er skumle, generelt. Som menneske vil man helst ikke bli tilskygget av noe annet enn trær og skyer. Og mannen som sitter og «roter» ute på slettene; hva driver han med? Dyrker han jorda? Spiser han? Leter han etter noe? Er det ikke som om Tranströmer her iscenesetter en konfrontasjon mellom vår moderne tid og den fjerneste urtid – at mannen kunne vært et steinaldermenneske, eller en neandertaler for den saks skyld, lent over et byttedyr, språkløs, alene, uten å begripe hva som farer over ham (like lite som det moderne menneske, kan du si, har begreper til å fatte det dirrende korset i diktets sluttscene)? Selv gir Tranströmer følgende utlegning: «Jeg husker ikke om jeg var meg det bevisst da, men etter at det diktet var skrevet, kunne jeg ikke unngå å assosiere til vietnamesiske bønder. I Making of a Quagmire beskriver Halberstam hvordan han flyr frem over landskapet i lav høyde og at en bonde sitter og leser og later som han ikke merker flyet fordi de vietnamesiske bøndene nå har lært at hvis de springer opp og søker dekning, blir de beskutt fordi de da blir betraktet som ‘vietcong’. Nå leste jeg Halberstam etter at linjene ble skrevet, det ga en slags déjà vu-opplevelse. Men dette siste avsnittet i diktet er på ingen måte konstruert, det er SETT, det er the lion’s tail and eyes.» Det fins flere flymaskiner i Tranströmers forfatterskap – den nysgjerrige kan starte jakten i dikt som «Det öppna fönstret», «Markgenomskådande» og «Berceuse». Satelitter og helikoptre kan også spores opp. Vi lar det propelldrevne fartøyet løfte oss bort fra boka og sommergrønsken: Vi lyfte.Flög lågt över sommaren.Så mycket jag tyckte om, har det nån tyngd?Dussintals dialekter av grönt.