F°

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Kristin V. Lexander.

Når en skal trekke fram fine metaforer, er det naturlig å nevne noen afrikanske klassikere. For akkurat som de vestafrikanske språkene er fulle av fascinerende metaforer, finner vi spennende bilder i vestafrikansk litteratur, også i titlene. I Chinua Achebes Things Fall Apart (tittel hentet fra William B. Yeats' dikt The Second Coming), vakkert oversatt til Mønsteret rakner (Carl Fredrik Engelstad), ser vi hovedpersonen Okonkwos fall som et forvarsel for hvordan de førkoloniale verdiene og maktfaktorene mister sin status og funksjon i møtet med misjonering og kolonisering. Det er jo slett ikke en idyll som rakner, Okonkwo bygger sin makt på vold og fravær av empati og hans sønn er en av dem som ser kristendommen som en vei til et bedre liv. Denne ambivalensen i møtet med det europeiske, der undertrykkelse og nedvurdering av alt afrikansk gikk hånd i hånd med en mer forutsigbar og fredeligere hverdag og innrømmelse av rettigheter som statsborgerskap og stemmerett, kommer enda klarere til uttrykk i L’aventure ambiguë av Cheikh Hamidou Kane, (ennå!) ikke oversatt til norsk. Den unge Samba Diallo hengir seg til islam, underkastelse og askese, før han sendes til Frankrike for «å lære å vinne uten å ha rett». Der tar han inn vestlig filosofi og politisk ideologi som slett ikke harmonerer med lærdommen fra koranskolen og Diallo blir til slutt ikke den hjemlige åndelige lederens arvtaker slik han skulle bli. 

Ahmadou Kouroumas tittel Les soleils des indépendances (Uavhengighetens soler i Ingse Skattums oversettelse) kan late til å sammenligne uavhengigheten i Vest-Afrika med ei strålende sol som titter fram for å vekke alt liv - men det er ikke vinter og mørketid i Elfenbenskysten; tittelen viser til ordet tile på malinké, som betyr både ’sol’ og ’epoke’, og til ei tid og et samfunn som absolutt ikke stråler for alle. Lignende kritikk av det postkoloniale samfunnet finner vi hos Aminata Sow Fall, som i La grève des bàttu, 'tiggernes streik', beskriver manglende solidaritet i senegalesisk middelklasse. Også de svake i samfunnet har en viktig rolle, sier hun, ved å vise hvor uante og alvorlige konsekvenser tiggernes streik får. 

Alt dette er litteratur som kom ut for relativt lenge siden, men la oss til slutt se på en mer nylig utgivelse fra litt lenger sør, Verre Cassé av Alain Mabanckou fra Kongo-Brazzaville (Knust glass ved oversetter Kjell Olaf Jensen). Verre Cassé er navnet på fortelleren i romanen, han som skriver en bok om gjestene i baren der «kreditten har reist». Halsbrekkende beskrivelser av samfunnet han lever i får oss til å le godt; som når vi får vi ta del i presidentens jakt på en formulering som vil bli stående som hans, der en rekke verdenskjente sitater blir vurdert ut i fra dets nytte for en diktator, som bare delvis er kamuflert som demokratisk valgt president. Eller i tissekonkurransen, med både kvinnelige og mannlige deltakere. Latteren smaker imidlertid stadig dårligere når vi ser hvordan Knust Glass ikke bare er et navn, men også et bilde på smerten som gjestene, og også fortelleren, bærer i seg. Helt til sist: de fineste metaforene finner vi selvfølgelig inne i romanene, så jeg vil oppfordre alle til å spandere litt tid på å lese seg fram til dem.