F°

For noen uker siden sto jeg i bokhandel i Oslo og stirra litt tomt på nyhetshylla. Jeg skulle ikke kjøpe noe, bare gå litt fri fra hverdagslivet der ute mellom alle bøkene her inne. Da så jeg noe. Den nye boka til David Shields, med den fengslende tittelen: «How literature saved my life» (HLSML). Og jeg tenkte: ja. Og jeg visste: den må jeg ha. Og sånn ble det. Boka ble min, og jeg ble bokas. Og så ble jeg enda mer ambisiøs og tenkte: jeg må få tak i forfatteren. Jeg må spørre ham om et og annet. Og jeg må, ikke minst, si at jeg også har det sånn. At livet mitt trenger å reddes. Kanskje av litteraturen, kanskje noe annet. Men jeg begynte på et litt annet sted. Livet er jo, som kjent, stort sett bare flørt og vorspiel. Men redninga kommer i de siste spørsmåla. Vent og se.

NØH: I hver eneste sit-kom skjer det at en av hovedpersonen får midtlivskrisa si og bestemmer seg for å forandre livet sitt til det bedre. Mindre overflate, mer autentisitet. Og han eller hun ender alltid opp med å prøve seg som forfatter. En knapp halvtime senere har de selvsagt ombestemt seg igjen, men hvorfor tror du populærkulturen alltid forbinder det meningsfulle liv med det skrivende?
DS: Du overdriver nok når du sier at det skjer i alle sit-koms, men jeg er enig i at det er en utholdende trope i (særlige amerikanske?) TV-serier og amerikanske filmer. Vi lever i en verden full av skjermer, fra kinolerretet til TV-skjermen til dataskjermen til mobilen. Skrivelivet er assosiert med det bevisste og gjennomtenkte livet. Forfatteren er den siste personen på planeten som fortsatt tenker grundig gjennom sin egen eksistens – så sier myten.

NØH: Hvordan er skrivelivet ditt om dagen?
DS: Jeg elsker skive- og leselivet mitt til døde. Pun intended. Litteraturen reddet livet mitt, redder livet mitt hver dag. Det er deler av den litterære offentligheten som er frustrerende, så klart, men generelt sett så har jeg vanskelig for å se for meg noe som er mer meningsøkende, mer frigjørende enn skriving og lesing. Det er jo forgjeves, som alt annet, men det er det nærmeste vi kommer, tror jeg.

NØH: Da jeg begynte på HLSML ble jeg først litt engstelig fordi: jeg var en STOR Spiderman-fan da jeg var liten (han het Edderkoppen den gangen), så jeg har så klart sett filmene og returnerer, i ny og ne, til bladene, Spiderman er liksom min mann i superheltuniverset, så da du begynte å skrive om en av filmene tenkte jeg: Å, nei, ikke vær kjip, ikke gjør narr, for hvis du hadde gjort det så ville det blitt vanskeligere for meg å like deg, som jeg har lyst til, fordi jeg liker bøkene dine og har lyst å fortsette med å like dem. Hvorfor tror du det er sånn? Altså: Hvorfor kan vi ikke være uenige – presumptivt – om populærkulture størrelser uten at det blir personlig?
DS: Å, jeg er så glad at vi føler det samme for Spidey. Du trodde vel ikke at jeg skulle disse ham, gjorde du? Jeg tror dette spørsmålet henger sammen med det første vi sa og det at vi i dag forstår livene våre utelukkende gjennom populærkulturelle mytologier: det er guderiket vårt. Det er usedvanlig viktig om du fortrekker Beatles heller enn Stones. De primitive liva våre er kanalisert gjennom slike cinematiske/digitale guder. Å kritisere dem blir som å knuse grunnmuren som våre vesen er reist over.

NØH: Hvordan har lesinga forandra seg for deg med åra?
DS: Før var jeg mer enn villig til å lese meg gjennom store verk, som «På sporet av den tapte tid», for å finne fram til de små snuttene som virkelig er gode, finne hundre sider i en høystakk av 3000.  Nå foretrekker jeg bøker som fryder meg i hvert avsnitt – som for eksempel Annie Ernhaux’ «Things Seen».

NØH:... og har skrivinga forandra seg i tråd med det?
DS: Mer eller mindre: Før var jeg villig til å skrive romaner som skapte et rom hvor jeg kunne pøse på med ulike meditasjoner. Nå foretrekker jeg meditasjonene uten rommet. Først skjære til beinet, så kaste fra seg beinet.

NØH: Holder dødsangsten oss fra å leve livene våre?
DS: Å, heregud, nei, dødsangsten hjelper oss å leve. Uten døden ville livet vært aldeles meningsløst. Den gjør alt håpløst, så klart, men fyller oss også med hensikt.

NØH:... Og her kan litteraturen hjelpe, mener du? Virkelig?
DS: Om den kan, ja. Vi er eksistensielt sett alene på planeten. Du kan ikke vite hva jeg føler og tenker, og jeg kan ikke vite hva du føler og tenker. (For å parafrasere David Foster Wallace.) Litteraturen er, på sitt beste, en bro mellom to menneskelige ensomheter. Wallace ber oss derfor om ikke å legge så stor vekt på de mer eller mindre kunstige bestanddelene i fiksjonen: plot, setting, karakterer. Første delen av utsagnet hans er herlig, andre del tar jeg avstand fra. Jeg vil ha bøker som viser hvordan forfatteren løste/ prøver å løse/ ikke klarte å løse problemet med å være i live. Samuel Johnson: A work of literature can either allow us to escape existence or teach us how to endure it. Jeg vil ha sistnevnte. Jeg vil at Kafkas øks skal knuse den frosne innsjøen inni oss, som – i vår tids simulerte samfunnsform – krever mer enn bare fiksjon. Det krever bøker som har en så tynn hinne som mulig mellom livet og kunsten. Sånne bøker kan kanskje hjelpe meg, gjøre meg mindre ensom og mindre snål og mer menneskelig (Lopate) og dermed levende før døden. Eksempler: Manguso. Nelson. Fusselman. Simon Gray. Spalding Gray. Ernaux. Coetzee (Eliz Costello). David Markson.