F°

For ikke lenge siden fikk Cecilie Enger bokhandlerprisen for romanen Mors gaver - en bok om Cecilie og mammaen hennes og en ordentlig lang og forseggjort julegaveliste. En roman som viser at livet lar seg huske også på en ekspanderende måte. At vi ikke vet hva vi har i oss av fortid, av frykt for nå– og framtida. Eller sagt på en annen måte: Hvordan skal vi huske folk som er borte? Vil de siste bildene dominere, eller tidligere? Kan vi ta vare på alt? Kanskje som en lang, lang liste av inntrykk og personlighet? Vi tok en liten prat med forfatteren.

NØH: Kanskje vi kan begynne allerede i mottoet ditt, fra Rilke, hvor den store dikteren sier at hver dag er en gave – over tid; er det et sentiment du virkelig deler?, dagene og tida og livet som en gave?
CE: Ja, i det store perspektivet, tenker jeg at hver dag er en gave, gitt og fått. Men hver dag oppleves absolutt ikke som en gave. Enkelte dager kjennes vel til og med som en gave man ikke ønsker seg eller har lyst til å åpne. Kanskje ville det vært litt mye å forlange av den daglige gaven at man i tillegg skulle være takknemlig for den, dag etter dag. Men, ja, når jeg tenker litt stort på det, og sola står opp for enda en dag, liker jeg godt hvis jeg også klarer å være takknemlig for jeg har fått dagen.

NØH: Du skriver ganske tidlig i boka om hvordan det er som ungt par å flytte inn i andres hus og minner, samt etterlatt som må tåle at deres minner blir flyttet inn i og ommøblert – er dette først og fremst poetiske eller også litt brutale inntrykk i en?
CE: Kanskje synes jeg det er litt brutale inntrykk. For min del var det i alle fall ikke noe jeg tenkte på med glede. Jeg husker at da vi tømte barndomshjemmet, og det huset moren min hadde bodd i nesten hele sitt voksne liv, diskuterte jeg dette med søsteren min. Jeg ble på en måte såret ved tanken på at nye mennesker ikke skulle vite om alle historiene som hadde oppstått og levd i det gamle huset, mens hun syntes det var befriende at gamle historier skulle ut, og nye minner skapes, av andre.

NØH: Du skriver også helt tidlig denne linja: ”Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstra sterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer.” Og jeg ville gjerne spørre deg om du tror fullt og helt på det, at vissheten om at de/det snart er borte gjør inntrykk/ting sterkere?
CE: Her er svaret ja, for min del. Når jeg vet at noe er for siste gang, er det som om alle sanser blir forsterket. At det er en bevissthet i meg som tenker: ta det inn. Men selv om jeg med intellektet tenker at noe er unikt, så er det ikke gitt at det setter emosjonelle spor i meg.

NØH: Tror du at du på et eller annet punkt i forfatterlivet ditt hadde skrevet om mamma (eller pappa, for den saks skyld) hvis det ikke hadde vært for sykdommen? Og jeg mener ikke det syrlig på noen som helst slags måte, bare et spørsmål om forfatterens utvelgelse og energi, for å bruke et sånt ord.
CE: Jeg har tenkt en del på det denne høsten, og svaret er at jeg vet ikke. Men jeg tror ikke jeg hadde kommet til å skrive selvbiografisk, eller om min families historie, eller om moren min, om det ikke var fordi jeg fant disse julegavelistene som gjorde min egen fortid så levende. Og da jeg begynte å snakke om hva vi hadde fått til jul på sekstitallet, søttitallet og videre opp til vår egen tid, forstod jeg at det traff historier og minner hos andre også. Jeg visste først ikke hvordan jeg skulle bruke disse grundig nedtegnede gavene, årene, menneskene - flettet inn i hverandre, men jeg var så fascinert av listene at ønsket om å bruke dem litterært ble sterkt nok til å forsøke å skrive – Så ja, jeg kunne skrevet om moren min hvis hun ikke hadde fått alzheimer, men da etter at hun var død. Men gavelistene er utgangspunktet for boken, ikke at moren min ble syk.

NØH: Og da kan jeg kanskje slenge på et opplagt, kanskje naivt, spørsmål: har det hjulpet (se gjerne for deg hermetegn rundt det ordet), eller: hjelper det å nå ha skrevet Mors gaver, i forhold til bearbeidinga av sykdomsopplevelsen og den siste tida sammen?
CE: Jeg tror det har hjulpet. Men det var ikke ønske om egenterapi som var drivkraften bak å skrive denne romanen. Likevel; det å hente frem en levende, engasjert og tilstedeværende mamma, har vært godt, fordi jeg av og til har lurt på om jeg kommer til å klare å huske henne som nettopp det. Fordi hun har vært syk, fremmed og borte i så mange år nå. Dessuten har jeg fått mange tilbakemeldinger fra folk som en gang har kjent moren min, som har jobbet med henne, eller var politisk aktiv sammen med henne, og dermed har jeg fått flere bilder av henne enn jeg hadde fra før. Det har vært en skikkelig overraskende bonus, rent personlig.

NØH: Lewis Hyde skiller i boka The gift mellom gaver vi mottar av høflighet og rutine, og de vi lengter etter, gaven som «when it comes, speaks commandingly to the soul and irresistibly moves us,» kunne man kanskje sagt at funnet av din mors liste allerede var og ble en slik gave til deg?
CE: Ja, absolutt! Jeg visste jo ikke at hun hadde skrevet disse listene, men da jeg fant dem snakket de rett til meg, og beveget meg, som han skriver, Lewis Hyde.

NØH: Hyde er også opptatt av den veldige rausheten som ligger i f eks forfatteryrket (og andre skapende yrker), er du enig at Mors gaver er veldig raus med oss lesere?
CE: Hmm, det er kanskje vanskelig for meg å si noe om, men hvis Mors Gaver oppfattes som raus, så synes jeg det er veldig fint. Jeg liker ordet og jeg liker særlig innholdet av det.

NØH: Og helt tl slutt: hvem lar seg best forstå av hvem: virkeligheten av litteraturen, eller litteraturen av virkeligheten?
CE: Litteraturen og virkeligheten lar seg påvirke og forstå av hverandre, men jeg mener dypest sett at det er litteraturen som best lar seg forstå av virkeligheten.