F°

«Du har lagt på deg åtte kilo siden vi møttes, sikkert fordi du drikker sykt mye øl og bare løper når du skal nå T-banen eller noen løper etter deg,» heter det i Cecilie Aurstads debutroman Bare ukedager, om den litt/veldig/komplett håpløse gutten i gutt-jente-forholdet som boka sirkler rundt. En beskrivelse som blir morsom på flere plan fordi det som regel er jenta som løper etter nevnte gutt med stadig voksende vom. Fra kafeer og restauranter, til Deli de Luca og legevakta. Et såkalt ranglepar som venter på at støvet skal legge seg (jenta, i alle fall) og livet bli litt mer rutine, litt mer timeplanlagt, litt mer voksent.

FF: Tror du mange jenter har vært – og er – i forhold som ligner på det jenta i boka er i? Og bør de i så fall komme seg ut så fort som mulig?
CA: Jeg tror ikke nødvendigvis det er så innmari mange som har tatt forholdet like langt som det forholdet jeg jeg skildrer i boka, jeg håper de fleste oppegående jenter hadde takket for seg etter tre turer på legevakta. Men det er jo litt sånn det er, å møte noen og bli forelska, du har jo ingen garanti for hvor eller i hva det ender. Er du forelska nok, finner du deg i mye. Å være hypp på noen som ikke er like hypp tilbake, er jo en skikkelig gulrot for å gå psykopatisk opp i det. Det du ikke får, blir du ekstra gira på og så videre. I min vennegjeng hadde vi en stund en teori, med veldig lite empirisk hold i vel å merke, om at slike forhold var veldig mye vanligere i for eksempel Oslo og Bergen, hvor mange studerer samfunns- og historierelaterte fag eller går på kreative skoler, fremfor i Trondheim, hvor det er mye ingeniører og smartinger. Det er noe med litt diffuse studiemiljø og hele den ustabil kunstnertype/uavklart relasjon/natt til søndag/evig kjærlighetssorg-greia. Jeg tror ikke nødvendigvis det er så innmari farlig, men det er veldig idiotisk å si at alt er greit, om det virkelig ikke er greit. Har du det mest dritt, kom deg ut.

FF: Hun liker å lage lister av livet sitt, hva sier det om henne? Er dette noe du også liker å gjøre?
CA: Det er en måte å prøve å få kontroll, i alt kaoset. Eller en måte å få bukt med dårlig samvittighet, som en slags skrifting. Jeg gjør det innimellom, og føler meg litt bedre etterpå, uten at jeg helt vet hvorfor. Når du skriver ned ting og summerer opp skjønner du fort hvor skakkjørt du er, og selv om det å få ting ned på papir ikke nødvendigvis betyr at du order opp, har du i hvert fall erkjent at det er et problem. Det er en start.

«Ting jeg ikke burde brukt penger på
Solarium
Betakaroten
Solbriller (ser ut som en flue)
Noen tullete sandaler i lakk
Masse H&M
Mye mat på div. kafeer
Sju iskaffe fra Stockfleths»
(fra Bare ukedager)

FF: Hun er også rimelig innstilt på å ikke lykkes noe særlig i det hun måtte finne på å gjøre i livet, hvorfor ikke det? Er det en pessimistisk roman i så henseende?
CA: Tja, jeg har egentlig ikke tenkt at det er så pessimistisk, heller at det et slags post flink-pike-syndrom som slår inn. Går du ut i voksenlivet og har vær flink og såkalt vellykket hele oppveksten, er fallhøyden stor. Det er mye mer komfortabelt ikke å gå så hardt ut, ikke si høyt at du er flink eller gir uttrykk for å ha store ambisjoner, heller skru forventningene ned, da slipper du å skuffe deg selv om det ikke går så bra som det kanskje burde gå, om du skjønner? Kanskje mer feigt, enn pessimistisk.

FF: «Betydde jeg noe» er et spørsmål som går igjen for jenta etter bruddet med gutten, hva skal til for at man betyr for en annen?
CA: Hjelp, det er vanskelig å svare på. Det høres innmari klisjéaktig ut der der, veldig Sex & Singelliv. Det trenger ikke være noe voldsomt, tenker jeg.  At han retta seg opp i ryggen og for en stund fikk lyst til å anlegge normal døgnrytme. Det er jo en fin ting å gjøre for noen, da har du betydd noe. Og... du vil jo liksom bare ha en plass et eller annet sted hos han fyren, etter at det er over, og rangeres høyere enn alle andre han har vært borti, på alle måter. Vite at dere var i det begge to, at du kom innafor og ikke bare var en i mengden.

FF: Hvordan har det vært å jobbe skjønnlitterært for første gang?
CA: Skikkelig gøy og helt jævlig på en gang. Det har vært noen svingninger, fra euforisk lykkerus over å få til noe som er fint til bunnløs desperasjon over ikke å finne orda. Jeg har vært lei og elska det om hverandre. Jeg har banna mye og vist fingeren til maskina mi underveis, og sagt til meg selv at jeg aldri, aldri skal skrive skjønnlitterært i igjen. Nå savner jeg det skikkelig, og har begynt å pønske på hva jeg skal skrive om neste gang. Hele tiden og uansett følelsesleie har det vært topp å ha Flamme i ryggen. Har ikke ord for hvor glad og fornøyd jeg er med det samarbeidet. Krysser fingra for at det er gjensidig.

FF: Hva har du lest eller sett på eller blitt motivert av underveis?
CA: Inga Sætres Møkkajenter. Det er en fantastisk tegneserie, med litt av den samme tematikken. Jeg er en sånn som alltid må høre på musikk, og finner mye inspirasjon i det. Underveis har jeg hørt ihjel mye, jeg begynte på Damien Rice, har vært innom Melissa Horn og endte på Bon Iver. Nå klarer jeg ingen av dem. Og jeg tror faktisk hele prosjektet starta etter at jeg så (500) Days of Summer på kino.

«Jeg hører på Melissa Horn og skriver og venter på svar på mailen jeg sendte deg, jeg skrev at jeg elsker deg, selv om jeg hater de tre orda, de er ødelagt av unge folk som leker voksne folk.»
(fra Bare ukedager)

FF: Hva er verste dagen i uka for deg?
CA: Tirsdag. Lenge til helg, ikke noe gøy på tv, fisk til middag.

FF: Hva er beste?
CA: Fristende å si fredag. Taco!

FF: Hvis boka blir film, hvem vil du skal spille jenta og hvem gutten?
CA: Oy, kan jeg velge fritt? Emma Stone som jenta, og en litt lurvete fyr som gutten – kanskje Peter Doherty? Eller Joseph Gordon–Levitt, uten sammenligning, for øvrig.