F°

Tidligere i vår slapp Helene Guåker sin tredje roman – Vil ikke reise, kan ikke bli – hvor hun forteller om en ung kvinne i et veldig ødeleggende parforhold, hvor mannen er dominerende og voldelig. Et forhold som kvinna av forskjellige grunner ikke klarer å bryte ut av. Det er sterk kost. Og det er langt på vei selvopplevd kost. Vi snakka litt med forfatteren om blant annet det.

FF: All skriving er til en viss grad selvbiografisk, men din nye må vel kunne klassifiseres som veldig, hvordan var det mens du holdt på? Og hvordan var det når den kom ut?
HG: Tja. Det var problematisk mens jeg skreiv. Vingla veldig lenge mellom rein fiksjon og rein sjølbiografi, før jeg klarte å finne en form som funka. Og det å skulle skrive om det som faktisk skjedde, og fatte alle sidene ved det ... jeg håper i hvert fall at jeg slipper å skrive noe sånt på nytt. Jeg tenkte mye på hvor ærlig jeg skulle være når boka kom ut. Sjøl om boka ikke er en sjølbiografi, legger jeg ikke skjul på at jeg har en erfaring med en voldelig mann, og at min og Emmas historie ligner. Det som kanskje har vært det mest vanskelige med å ha skrevet en sånn type bok, er at jeg har møtt veldig mange med en liknende historie. Det er problematisk å tenke på hvor mange jævler som finnes.

FF: Hva er det du trenger mest (evt minst) for å kunne skrive?
HG: Mest trenger jeg mat. Minst trenger jeg sjølangivelsen. Men jeg klarer faktisk å skrive sjøl om jeg har sistnevnte hengende over meg. Men hvis jeg er sulten. Da kan jeg bare drite i å skrive.

FF: Dette er allerede din tredje roman, blir det lettere eller verre?
HG: Verre! Ved førsteboka er det jo goodwill i huet og ræva. Man blir delvis anmeldt, og kan til og med bli kalt lovende i visse øyeblikk/kretser. Og så. Andrebokas avgrunnshælvete. Hvis man er så heldig å komme over på andre sia med en utgivelse, ja da er man vel trygg. IKKE! I bok nummer tre må man jo virkelig bevise at man er verdt lovordene ved bok nummer 1 (og kanskje 2). Bevise at man har noe i denne verdenen å gjøre. Og om det ikke lenger er noe å bevise, om man resignert har tatt sin plass som en eller annen middelmådig forfatter. Ja, hva da? Da fortsetter man likevel. For man er jo forfatter, er man ikke?

FF: Er det lettere å forstå seg selv etter at man har skrevet om seg?
HG: Jeg forstår mindre og mindre, jeg. Så nei. Og jo nærmere, tettere jeg kommer på språket, jo mer intens blir skrivedriften. Som om det ikke finnes en eneste ting som ikke kan behandles eller omgjøres til litteratur.

For dem som ikke vet, så bor ikke Helen Guåker i storbyen. Og ikke i småbyen. Og hun er ikke fremmed for tidvis å ønske seg langt bort fra det urbane, til et bedre sted på landet.

FF: Er du en distriksforkjemper, Helene?
HG: Hvis man ønsker at samfunnet skal reverseres noen hakk, sånn omtrent tilbake til det gamle jordbrukssamfunnet ... er man distriktsforkjemper da? Til dere som liksom rister lett på hodet og tenker at jeg ville slitt som faen da: Det fantes forfattere på den tida også.

FF: Og mener du at alle norske forfattere, og alle nordmenn for den saks skyld, burde bo i landlige omgivelser?
HG: I teorien, ja. Men problemet er jo da at sånne idylliske plasser som bygda mi (Nes på Hedmark), ville blitt overbefolka. Noe av det som er så fint med å bo her, er jo nettopp det at det ikke er så mange folk.

FF: Hva leser du på om dagen?
HG: I fjor var en lang natt av Joakim Kjørsvik.
FF: Hva har du ordentlig glede av å lese?
HG: Alt jeg leser! Hvis jeg ikke har no glede av ei bok, slutter jeg å lese den.
FF: Hvis du kunne stjele en bok og sette ditt navn på, hvilken?
HG: Århundrets kjærlighetssaga av Märta Tikkanen.

FF: Og kommer du til å holde deg i romansjangeren framover, tror du?
HG: Jeg kommer med en diktsamling til neste år. Så nei. Men ja også. For jeg jobber av og til med en ny roman. Og en lettlestroman for jenter/ungdom.
FF: ... og bo på landet?
HG: Om tre dager (på 17. mai) flytter jeg inn i den etterlengta skrivestua mi, og der har jeg planer om å bo i laaaaang tid framover. Så JA.