F°

I dag har vi tatt oss en prat med John Erik Riley, forlagsmann og forfatter, som er familiens bokpusher i jula, og sikkert også ellers i året.

FF: Er du glad i jula, John Erik?
JER: Både ja og nei, men mest ja. Når man har vokst opp i en familie som bor litt her og litt der, forbinder man ofte jula med lange reiser og middager inntatt i en tilstand preget av sterk døgnvillhet. De siste årene har vi løst det med å ikke reise over there i jula. La heller de små og store barn komme til oss. I år får vi besøk av familien til Inger, som har bodd i Brasil det siste året. Det jeg liker aller best med jula er dagene imellom, romjula. Ofte går vi på ski, hele familien. Jeg har selvfølgelig pleid å lese mye i jula. Ulysses av Joyce leste jeg for først gang i en slags febertilstand mellom jul og nyttår. Nå for tiden blir det mindre av det. Familielivet tvinger frem andre vaner.

FF: Hva har du tenkt å gi bort i år?
JER: Bøker. Alltid bøker. Eller: Ikke bare bøker, men for det meste bøker. Det er min rolle i familien å være bokpusher, slik min bror har rollen som musikk- og albumanbefaler. Men gutta mine får også noen andre overraskelser. Dessverre lever vi i overvåkningens tidsalder, så mer kan jeg ikke si. De er i stand til å google sin far og har også gjort det fra tid til annen. Derfor kan ikke jeg røpe gavene her. Kona får i alle fall ikke en Joni Mitchell-plate. Såpass kan jeg si. Nå har jeg to barn og den ene, 11-åringen, må vel omtales som en riktig juletusiast. Han sitter med lister over gavene han skal gi, legger til og trekker fra. Julegleden hans er på John Waters-nivå. «Meningen med livet er jula.» Han har vært primus motor for en nyere tradisjon, at hele familien drar til byen og handler inn gaver. En og en, to og to, alt ettersom. Så samles vi for å spise lunsj eller middag — en slags liddag, er det vel — på Brunello. Disse dagene er koselige som få.

FF: Hva ønsker du deg til jul i år?
JER: I høst har jeg fått tak i et nytt kamerahus. Derfor ønsker jeg meg pene, svakt melankolske fotomotiver. De får man heldigvis gratis.

FF: Har du noen tradisjoner du må/skal holde i hevd?
JER: Når det gjelder Thanksgiving, er jeg en sentimental tullebukk. Det er bare å dulte bort i meg, så kommer tårene. Spør du meg hvorfor jeg liker Thansgiving, bør du være klar for et foredrag. Men jeg er nok bare middels opptatt av jula og har egentlig aldri likt nyttårsaften. Men jeg synes at det er hyggelig å samles, selvfølgelig gjør jeg det. Og noen tradisjoner er det jo. Handleturen jeg allerede nevnte, juletorsk hos svigermor, storfamiliefest hos tanta mi på Sørumsand. Sånne ting. Julen i barndommen i USA var forresten veldig urskandinavisk og gammeldags. Første gang jeg så tv på julaften var vel her i Norge. Derfor har ikke jeg noe forhold til Donald eller Tre nøtter til Askepott. Men jeg er veldig glad i julespesialen til Charlie Brown. Den viktigste tradisjonen, sånn massemediemessig sett, er nok å fungere som kritisk og sarkastisk kommentarspor når resten av familien ser på Love Actually. Det onde må ut.

FF: Siden vi snakker om film; du så den nye Star Wars-filmen på premieredagen, hvordan var den?
JER: <3.

FF: Har du sett Star Wars Holiday Special, da?
JER: Jeg så faktisk julespesialen til Lucas da den ble vist i 1978. Vi samlet oss foran tv-en, mine søsken og jeg, overtente som brennende hus (flamme på!), inntullet i dyner og så på dette grelle makkverket. Jeg var vel åtte år gammel og hadde veldig lyst til å like det jeg så. Klarte ikke å se for meg annet. Men til tross for mine unge alder og uskyldige kjærlighet til forcen, skjønte jeg ganske tidlig at noe ikke var som det skulle være. I dag husker jeg spesialen som en ond drøm, fragmenter av psykedeliske scener jeg har lyst til å glemme. Så nei, ikke se den. I jula har vi, den lille familien, ofte sett hele tv- eller filmserier, hvis vi først skal velge noe. Helst klassikere. Fanny og Aleksander. Ringenes herre. Sånne ting. Det er nesten en forlengelse av lesningen, dette. Vi fortaper oss i en hel verden der vi sitter i vintermørket. Vi glaner på en roman sammen.