F°

Tomtebrygg
Julen 2022

Juleforberedelsene var mormors hjemlige paradeøvelse. Allerede før første søndag i advent var huset vasket og pyntet i lilla. Alle småkakene var bakt og tomtebrygget gjæret i kjellerboden. Vel vitende om at mange av oppgavene måtte gjøres om igjen før det ble ordentlig jul – vaske hus og bytte ut alle lys og duker med de røde – satte mormor seg fornøyd ned på kjøkkenstolen og utstøtte sitt sedvanlige «godt med alt som er unnagjort», og valgte å ignorere morfars obskøne og like faste tilsvar. Julegavene var for lengst handlet inn, deriblant alle legosettene jeg ønsket meg og den ene flasken med brandy til morfar. Nå gjenstod bare flesk og ribbe og medister, og det skulle kjøpes inn i Sverige, helst i Mora eller Sunne, tradisjonen tro.

Mamma og mormor pakket ut i bilen, pappa og morfar viste meg hvordan jeg skiftet dekk, dersom vi skulle være uheldige og punktere. Selv hadde de andre oppgaver på gården. Traktoren trengte overhaling, melkemaskinen trengte nye pakninger og hønene trengte et varmere hus – dessuten så var det mormor som trengte å hvile. Reisens mål, slik jeg i alle fall oppfattet det som barn, var å koble av. Ikke mer enn et par dager, høyst en utvidet helg, for at mormor skulle få et lite avbrekk i julestria. Hjemme ville hun bare fortsette å bake, sylte og hva visste jeg om hvordan man speker ei sild, og selv om mormor elsket disse syslene, den endeløse rekken av små og store oppgaver – henge opp en krans over stabburstrappa, julenek på tuntreet, bake kaker, steke f lesk, koke grøt – forstod mamma at hun trengte litt fri.

Jeg tror også det fantes andre grunner til å komme seg bort fra gården, grunner jeg ikke helt forstod omfanget av, men likevel fornemmet hadde noe med mental helse å gjøre. Mormors? Morfars? Mammas? Pappas? Min? Svaret var dekket av tomtebrygg, blakket og ugjennomtrengelig.

Mandag 13/12-82
Kaldt. Vasket tomflasker, sydde om en genser som ikke lenger lot seg stoppe. Ble en fin vest. Det er viktig med gjenbruk. K. og jeg dro til byen på jentetur. K. handlet til julebordet til lærerne. Jeg kjøpte dunkåpe og gaver til far og H. Vi hadde det koselig. Jeg synes jeg var pigg. Far hadde hugget ved.

I en av mormors dagboksoppføringer mot slutten av 80-tallet, like før jul, beskriver hun følelsen av å ha blitt gammel. Hun har fått trange årer i hodet, en slags angina, og orker stadig mindre. Derfor har hun begynt å unne seg – det satt nok langt inne – små avbrekk fra gjøremålene sine. En dag tok hun for eksempel toget alene til byen, leser jeg, hvor hun kikket etter julegaver i Bogstadveien. «Jeg kjøpte ingenting,» er hun snar å tilføye, «men jeg tok meg en kaffe på Halvorsen». Og vendte hjem med fornyet styrke, får jeg lyst til å legge til. Som sagt skulle det ikke så mye til. En kaffe bak Stortinget var åpenbart nok til å gi henne følelsen av storbyliv, fremmed fra livet hjemme, mens turene til Sverige innebar en forskyvning stor nok til å gi avbrekket et snev av eventyr. Så mens pappa og morfar passet gården, og på hverandre, liker jeg å tro – siden vi bodde på samme sted, bare femti meter var det mellom kårboligen og hovedhuset – kjørte mamma, mormor og jeg innover de svenske skogene, snötäckta granar och tallar, tett i tett langs de mye rettere veiene på den andre siden av grensen.

Det skulle i hvert fall ikke mer til for meg, det var som om grantrærne fikk en annen lød, det grønne ble grønnere, det hvite ble hvitere, og det var som om furuene dessuten ble høyere, straks vi passerte tollstasjonen. Også maten smakte annerledes. Ikke bare den vi kjøpte i Sverige – hvit majones og hvitt smør – men vel så mye den vi hadde med oss hjemmefra. For mormors nennsomhet ga også utslag i nistepakker uten sidestykke: Hjemmebakt formloff med sennep og medisterpølse, julekake med brunost. Og tomtebrygg, brusende julestemning fra en gammel melkeflaske, fra en av morfars billige brandyflasker, fra gjenbrukte ølflasker, brygget på sirup, humle og tørket appelsinskall, gjæret med kveik, om ikke nok til å gi drikken noen umiddelbar effekt, så nok til at den perlet på tungen. Ikke direkte godt, men ikke vondt heller.
Men hva gjorde vi egentlig der? Hva foretok vi oss i Sverige?

Jeg kan huske enkle motell og suset fra bilveien. Jeg kan huske julemarked på Mårbacka, og mamma som leste høyt fra Gösta Berlings saga før vi skulle besøke Selma Lagerlöfs hjem. Jeg kan huske mormor som holdt moteoppvisning på rommet, hvordan hun kledde seg ut, rare kleskombinasjoner, gensere og bluser på vranga, mens en nisselue ble et stort og uregjerlig skjegg, så enkelt, men likevel så effektivt for å frembringe latteren hos en toåring, femåring, syvåring. Jeg kan huske vi fikk «kula», som vi kalte det, mormor og jeg, når vi ikke klarte å slutte å le, jeg kan huske distraksjonene, men ikke hva jeg ble distrahert fra, beskyttet fra. Jeg kan ikke huske det jeg ikke skulle se. Alt det mørke er dekket av noe hvitt, kanskje av snø eller melis.

Onsdag 16/12-87
I dag har det vært varmt. Vasket kjøkkenet igjen. Stekte kjøtt. Var og handlet på Kløfta. Så stekte jeg medisterkaker og karbonader. O. kom. Pyntet kakehuset. Ble så sliten at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Far har mer vondt i beina nå.

Jeg sitter foran peisen, drikker portvin og blar i de gamle dagbøkene hennes. Da pappa og jeg bestemte oss for å selge husmannsplassen etter at mamma var borte, og lenge etter at mormor og morfar var borte, ønsket vi å beholde noe. Valget falt på stabburet. Det ble fraktet stokk for stokk til Hurdal, til barndomshjemmet til pappa.

I stabburet var det fullt av gamle møbler, esker med gjenbrukt gavepapir, og midt blant gamle klær – mormors pelskåper og morfars tweed – fant jeg en plastpose full av de små notatbøkenehennes,unnselige,isammeformatsombarneskolens glosebøker. Jeg børstet støv av dem, fant en eske hvor de fikk plass, og satte esken inn i bokhyllen. Og så ble de glemt. Og lenge tenkte jeg ikke noe mer på dagbøkene eller det de rommer av opplysninger. Om livet på gården, plikter og gjøremål, som hun nedtegnet samvittighetsfullt hver kveld, med notatboken i fanget, sittende i sengen, og med en håndskrift som blir mer og mer utydelig for hvert ord hun klorer ned mens hun glipper med øynene.

Men det står ingenting om sverigeturene våre. Ikke ett ord om førjulsferie, ikke ett ord om bilturer gjennom tette skoger. Jeg finner igjen meg selv i en rekke nedtegnelser: «O. var her...», «Vi hentet O. i barnehagen...», «O. ble til middag...», «O. skal være her i tre dager, men det blir neppe strevsomt, for han er så grei...», og mer av det samme og mer av det som ligner. Men for det meste handler nedtegnelsene om arbeid og juleforberedelser. Om gårdsplassen som er måket, møblene som er båret inn for vinteren, traktoren som er overhalt, kuene som er melket, huset som er vasket, kakene som er bakt, flaskene som står og gjærer i kjellerboden. Kort og godt om slitet, og om å være sliten. Det er som om mormor, med disse dagboksoppføringene sine, endelig har et sted hvor hun kan innrømme for seg selv hvor utmattende det er alt sammen. Gården. Omsorgen. Livet.

Jeg legger «Dagbok 1987» oppslått ned på stuebordet, skjenker meg mer portvin, og slår, banalt nok, fast for meg selv: Enda en dag med høye strømpriser. Ti minus mot kvelden. Kaja og jeg har peilet oss ut et juletre i skogen til Mathiesen, skal felle (les: stjele) det i morgen. Må huske sag. Jeg hører mine egne nedtegnelser bli skrevet i tankene, om oss selv og stedet her, i Sandsnessetra. Nede ved sjøen har isen begynt å legge seg i vika. Jeg må lempe den siste veden inn fra bilen i kveld. Eller i morgen, senest. Slik er livet på landet, nøkternt og likevel eiendommelig.

Mandag 24/12-84
I dag er det julekveld. Det er litt ekstra vemodig. M. er ikke med, plassen hennes er tom. Men det er liv med O. – gledeshyl over alle pakkene. Han ville ikke hjem. Gikk på ski i hagen. Vi så lenge på T.V. Sliten nå. Hvordan er det neste julekveld? er en tanke som streifer meg.

Det mest påfallende med dagboksopptegnelsene til mormor er denne nøkternheten. De korte og faktiske setningene, loggføringens lynne. Jeg stusser selvsagt over at jeg benevnes som «grei», for jeg har ikke dette bildet av meg selv, ikke på langt nær. Jeg husker bare et trassig barn, alltid urolig. Det andre som slår meg, og som kanskje er en naturlig konsekvens av den saklige tonen, er hvordan det knapt finnes større hendelser i dagbøkene hennes. Jeg kommer riktignok til verden i en av dem, men det beskrives på samme måte som at hun og morfar har spist fisk til middag. Ferier nevnes ikke, det finnes ikke engang opptegnelser fra de dagene jeg med sikkerhet vet at hun var på lengre reiser. Og det er vel kanskje også dagbøkenes kjerne, i alle fall for gårdslivet, og i alle fall for henne: De skulle romme, kanskje også hegne om, hverdagen. De skal fange tiden, bevise overfor henne selv, at hver enkelt dag har foldet seg ut, selv i det trivielle, selv hvor flyktig den måtte ha vært. Unntakene, derimot, de store begivenhetene, feriene, høytiden, manifesterte seg selv tydelig nok til at de kunne skilles fra hverandre og huskes. Hverdagen trengte hjelp. Ikke det at jeg tror hun nedvurderte hverdagen, snarere tvert imot tror jeg hun satte den høyest, i likhet med meg selv, alle disse gjentagelsene som forvandler tiden, gjør den rommelig, eller til og med romlig. For det er i hverdagen – den tilsynelatende endeløse, men likevel så altfor endelige, rekken av gjentagelser – at tiden opphører. Utenfor dette rommet, i varmen fra peisen, blir dagene kortere, før de plutselig blir lengre igjen. Et annet drag merkes i luften. Fjorårets jul smelter sammen med denne, jeg klarer ikke lenger å skille årene fra hverandre, sjøen legger seg, så åpner den seg igjen, og snart skal vi sette nye mandelpoteter i jorda.

Antagelig – jeg kan bare spekulere, kall det en kvalifisert gjetning, for jeg tror jeg kjente mormor ganske godt – var det på grunn av slike tanker om tiden, at hun begynte å skrive dagbok. Men sånn er det kanskje for de fleste. Jeg tror i alle fall ikke at hun hadde noen illusjoner om dagbøkenes litterære verdi, men at det kun var for hennes egen del at hun skrev, om ikke for å temme tidens ubønnhørlige overtak, så i det minste i et forsøk på å stanse opp, se seg selv fra utsiden der hun stod fremoverbøyd i blomsterbed, der hun slapp kuene ut på beitet, der hun klippet plenen, der hun vasket entreen, der hun brygget øl eller syltet og tok toget til byen for å drikke en kopp kaffe i Prinsens gate. Følger man denne logikken, er det kanskje ikke så rart at de første opptegnelsene (jeg har klart å finne) ble gjort på syttitallet. Før det var livet mettet av begivenheter og påtrengende mening, arbeidet på gården langt mer hektisk, mens livets slutt enda forekom henne å være lenge til.

Juledagen 25/12-84
Ble feiring av far i dag, som før om årene. Alle fra Skedsmo kom. Kl. 5 til koldtbord og kaffe. Var til kl. 10. Var rart at M. ikke var med. Trist.

Hva var det som fikk meg til å lese og lete i disse dagbøkene hennes nå? Jeg tror det var noe Kaja sa, om en av bilturene hun selv hadde vært på som barn, til Mårbacka, som fikk meg til å tenke på turene til mormor, mamma og meg. Vi snakket om alle kunstnerhjemmene vi begge ble tvunget til å besøke, den delvis sammenfallende oppdragelsen, og spekulerte på om vi kanskje hadde vært på samme sted til samme tid, om vi hadde møttes som barn. Det er det klart vi har, sa jeg, noe annet ville vært utenkelig. Og så ryddet vi av bordet. Jeg skrapte rester av risgrøt ned i søppelkassen, sa noe om at plasten hadde begynt å lukte, og Kaja svarte at vi måtte bestille ny avfallsbeholder fra Ikea, den vi hadde lot seg ikke lenger rengjøre.

Etter middag tok jeg med meg esken med dagbøkene og rigget meg til foran peisen, for å lete etter begivenheter, uoverenstemmelser kanskje, men først og fremst etter mening. Det minner meg om det som lenge var en av favorittnovellene mine, et slags litterært ledebilde for hva jeg selv ønsket å skrive, men som jeg likevel aldri har gjort noe forsøk på å nærme meg: «Biblioteket i Babel» av Jorge Luis Borges, hvor universet blir speilet i et endeløst bibliotek som rommer alle mulige ord- og bokstavkombinasjoner som kan eksistere. For det meste består bøkene derfor av sammensetninger av tegn som ikke gir mening,

som jo er tilfellet når de settes sammen vilkårlig; så enhver bok med hele ord, for ikke å si en setning, blir oppdaget med stor forbauselse, naturligvis.

Og omtrent slik er det å lese i mormors dagbøker. Riktignok gir alt mening, det er hele setninger, og for det meste lesbare ord. Likevel har jeg ikke så langt funnet den meningen jeg leter etter, noe som kan forklare meg hva som skjedde, hvorfor mørket senket seg over den lille familien på tur mellom snötäckta granar och tallar, og hvor det kom fra.

Men noe finnes, et slags frempek, om ikke i dagbøkene direkte, så i en assosiasjon jeg får når jeg leser om baking og brygging. Jeg husker vi ble stoppet i Tollen en gang, på vei tilbake til Norge. Inspektøren ville se nærmere på noen av saftflaskene til mormor. Han åpnet korken på en flaske St. Hallvard, luktet, oste av mistenksomhet. Men den viste seg å være uberettiget, for ennå var livet lyst, jeg var kanskje åtte år, og visste lite om diagnoser.

Mormor spurte om han hadde lyst på et glass? Det er tomtebrygg, sa hun, og inspektøren smilte og takket ja, ba oss komme inn i den varme boden. Det må ha vært ved en av de mindre grenseovergangene, for det var ingen annen trafikk å se, og inspektøren så ut som han hadde all tid i verden. Han skjenket kaffe og bød på pepperkaker. Selv drakk han grådig av brygget. Er det virkelig alkoholfritt, kan jeg huske at han spurte. Og mormor smilte, lo og smilte, og sa at hun som avholdskvinne aldri ville ha drømt om å skjenke en offentlig tjenestemann. Det rant melisglasur nedover haken min, fingrene var klissete av hvitt, og jeg kan fortsatt kjenne det perle på tungen, selv om jeg ikke har drukket tomtebrygg på over tretti år.

Andre juledag 26/12-86
Ryddet og gjorde rent etter gårsdagen. Ellers stille.

Mormors tomtebrygg
10 liter vann
600 g mørk sirup
1 flaske vørterøl
1 ts tørket ingefær
1 ts kveik (eller en halv terning Idun blå) 20 g tørket appelsinskall
5 nellikspiker, noen einerbær
20 g aromahumle
Kok opp vann, sirup og krydder, la småkoke i 15 minutter. Tilsett aromahumle ved kokeslutt.
Avkjøl (sett kjelen i snøen, men pass på at det ikke kommer med noe bøss).

Lag gjærstarter med kveik/vanlig gjær og vørterøl. Tilsett gjærblandingen når brygget har blitt fingervarmt. La blandingen gjære i ett døgn i romtemperatur. Tappes på rene flasker. Kork og avkjøl. La flaskene stå kaldt så de ikke eksploderer.

Drikk opp før jula er over.