F°
Enkel og sann
I en episode i den sjette sesongen av TV-programmet QI (F-serien) snakker John Sessions om Alan Rickman. Om hvor god han var til å spille skurken (i Robin Hood, Die Hard, Harry Potter etc), selv om det han mest av alt ville var å spille helten, den fine fyren i skjorte og dress (som han også gjør i et par filmer, Pride & Prejudice, for eksempel), og siden jeg hørte dethar jeg alltid sett ham for meg sånn, som skurken som drømmer om å være helt. Han som bare vil hjelpe, men som ingen tør å spørre. Jeg tenkte ikke sånn om ham da jeg skreiv disse linjene i Hvorfor er jeg så redd? (2006). Det som skjedde den gangen var at jeg ikke fikk sove og bare ble liggende med TVen på. Så dukka Alan Rickman plutselig opp. I en liten snutt lagt inn mellom to gamle filmer ...
og for noen minutter siden så jeg Alan Rickman på TMC
han tegna med ei lyspenn rett på kameraglasset
først tegna han Cary Grant, så tegna han en sjiraff, så skrev han to ord under Cary Grant og sjiraffen
simple
og
truth
og jeg vet ikke om det er de to beste orda jeg vet
(sa han)
og jeg vet ikke hvorfor jeg tegna en sjiraff
(sa han)
men jeg tegna Cary Grant fordi Cary Grant liksom
ser opp gjennom øyenbrynene sine når han ser opp
det nedslåtte blikket til Cary Grant har øyne som
(sa han)
ser opp gjennom øynene og sier hei
(sa han)
jeg heter Alan Rickman, hei
... hei, Alan, takk for at du var her i 69 år, og takk for at du bare ville være helten, selv om du var den beste skurken. Og du, hvis det skulle være noe mer du får lyst til å dele med oss her nede, så er det bare å skrive rett på glasset, husk det, det er helt greit, når som helst, rett på glasset.
Relaterte artikler
-
Bowies død er et tungt, svart slag i magen. Han var en av dem som ikke kunne dø, hadde ikke lov til å dø. Likevel har han gått hen og gjort akkurat det. En viss trøst er det at han gikk ut med flagget til topps. For en som har iscenesatt seg selv hele artistlivet gjennom, og som vi har elsket for nettopp det, så kunne ikke timingen vært bedre. Ny plate lansert på 69-årsdagen, til strålende kritikker. Og så dør han to dager senere? Snakk om å gå over i det hinsidige på udødelig vis. Selv hørte jeg på Blackstar i morges, som de tre siste dagene, da jeg fikk se dødsbudskapet på nettet. Det er som når man går totalt opp i en karakter, i en roman, film eller TV-serie. Som når Stringer Bell blir skutt. Du nekter først å tro det, du tror det er en dårlig spøk. Så klart Stringer Bell hadde en skuddsikker vest på, han kommer til å reise seg, bare vent.Men nei.Spotify-kontoen min er pauset på 1:06 i «Dollar Days», jeg tror tekstlinja «I’m dying to» var det siste jeg hørte. Den tekstlinja kommer uansett til å etse seg fast, som så mange Bowie-linjer tidligere. I dag tenker jeg på mange av dem, som for eksempel «As long as there’s you, as long as there’s me.». Akkurat nå vet jeg ikke når jeg tør å høre på ham igjen. Verken den nye plata eller klassikerne. Men det må jeg jo. Og antakelig er det best å gjøre det fort, komme seg bak rattet igjen og sette musikken høyt.Jeg tror bare én kunstners død (med mindre jeg kjente vedkommende personlig) ville makte å sette meg oppriktig ut. Og det er nå, det er David Bowie. «Look up here, I’m in heaven,» synger han på den overjordisk vakre «Lazarus», som ble hans siste singel. Han synger det i dag også, det må han. «Lazarus» har nesten fått meg til å grine, slik «’Heroes’» har fått oss til å grine før. Og hva nå, etter dette?Her nede på bakken sitter jeg med et spørsmål på repeat, et spørsmål som er både lite og stort, blant alt Bowie har gitt oss: «Where are we now?»Geir Nummedal, 11/1/2016