Jeg husker Harry Mathews (1930-2017)

Onsdag 25 januar, 2017, gikk dessverre Harry Mathews bort. ALEXANDER LEBORG, som tidligere har oversatt «Landlig kokekunst fra det sentrale Frankrike: Stek av utbenet, rullet, fylt lammebog (farce double)», har skrevet denne minnesteksten til forfatteren som ville fylt 87 år i morgen.

Jeg husker den første teksten jeg leste som Harry Mathews hadde skrevet. Den utgjorde den ene halvparten av en merkelig bokkonstruksjon som hadde to forsider, to rygger og ingen bakside. (Den var innbundet slik at den ovenfra lignet en N). Boken var svensk, dels utgitt på Pequod Press og dels på Rámus, to Malmö-forlag. Den andre halvparten var skrevet av den langt mer berømte Georges Perec, og det var derfor jeg kjøpte boken. Georges Perec og Harry Mathews var nære venner, og dette vennskapet og Perecs tidlige død preger hele Mathews’ forfatterskap. Mathews’ tekst, som opprinnelig ble utgitt i det Tangier-baserte tidsskriftet Antaeus i 1977, var en ekstremt omstendelig (og umulig?) oppskrift på en komplisert rett man angivelig serverer i Auvergne i Massif Central, nærmere bestemt i landsbyen La Tour Lambert*. Jeg husker at jeg lurte på hvor mye av denne teksten som skildret virkeligheten og hvor mye som var kløktig kamuflert fiksjon. I ettertid har jeg skjønt at mange mener denne teksten, Country Cooking from Central France: Roast Boned Rolled Stuffed Shoulder of Lamb (farce double), er høydepunktet i Harry Mathews’ forfatterskap, som omfattet dikt, essay, romaner og korttekster.

Jeg husker at jeg kontaktet Harry Mathews og bad om tillatelse til å oversette Country Cooking til norsk. Jeg hørte ingenting fra ham før etter lang tid, da han unnskyldte seg vennlig med et langt sykehusopphold og henviste til sin agent. I mellomtiden hadde jeg klart å få tak i agenten, men lette likevel etter et påskudd til å fortsette korrespondansen med Harry Mathews, som i alderdommen var bosatt i Lans-en-Vercors, en liten landsby i Auvergne. Det var i Lans-en-Vercors, som jeg innbiller meg ligner La Tour Lambert, han skrev de siste bøkene sine. Kanskje tok han korte avbrekk fra skrivingen for å nyte den klare luften, plukke plommer i hagen eller fiske chaste i et fjellvann i nærheten? Kanskje var det til og med her han døde for noen uker siden, tenker jeg nå, med utsikt til frukthagen utenfor vinduet?

Jeg husker Harry Mathews’ beskrivelse av den ideelle leser: «… en som etter å ha fullført en av mine romaner, kaster den ut av vinduet, formodentlig fra en av de øverste etasjene i bygård i New York, for så, når den har landet, tar heisen ned for å plukke den opp igjen.»

Jeg husker å ha lest til min forbauselse og glede at Harry Mathews giftet seg med kunstneren Niki de Saint Phalle da de begge var tenåringer. De flyttet til Frankrike og holdt sammen i ti år. Lenge etterpå skulle hun oppføre den vidunderlige gigantskulpturparken Il Giardino dei Tarocchi (Tarot-hagen) i Toscana.

Jeg husker Singular Pleasures (Enkle gleder), 61 korte tekster Harry Mathews skrev om onani, «… den universelle formen for seksuell aktivitet, som knapt noen har skrevet noe om». Mange av tekstene er svært vakre.

Jeg husker å ha lest at Harry Mathews påsto at han «uforvarende» hadde kvalifisert seg til medlemskap i Oulipo†: Han deltok i en særlig krevende ordlek, der han gjenskapte Keats’ dikt «La Belle Dame Sans Merci» ved hjelp av ordene i en oppskrift på en blomkålrett av Julia Childs, og omvendt.

Jeg husker å ha lest at når Georges Perec bestilte kaffe i Paris, bad han alltid om un matiouze i håp om å etablere vennens navn som betegnelse på en kaffedrikk som i bunn og grunn var en dobbel espresso. Han lyktes ikke.

Jeg husker The Orchard (Frukthagen), Harry Mathews’ samling med korte notater om sin avdøde venn, Georges Perec. The Orchard ble skrevet etter samme formel som Perecs bok Je me souviens, som igjen var inspirert av I Remember av amerikanske Joe Brainard, en bokserie Harry Mathews hadde anbefalt for Perec. På siste side i The Orchard forteller Harry Mathews om en gang vennen besøker ham i Lans-en-Vercors. Perec har nettopp gjennomgått en operasjon og fått fjernet en svulst fra lungene. Han er nesten ugjenkjennelig uten den store afrofrisyren. I frukthagen utenfor huset kvikner den døende Perec til og får fargen tilbake i det skjeggløse ansiktet. Han rusler litt, stanser andpusten opp og lener seg inntil et plommetre i skråningen. Der blir han stående og konversere smilende med sine gjester – «gamle venner som hadde reist langt for å treffe ham: Anton Voyl, maleren Valène, og Jérôme og Sylvie, mennesker han hadde kjent lenge og var veldig glad i».

Jeg husker nok ikke helt riktig. Harry Mathews døde ikke med utsikt til frukthagen i Lans-en-Vercors. Han bodde ikke der i det hele tatt. Harry Mathews døde med utsikt til en golfbane i Key West, der han hadde tilbrakt det meste av alderdommen, og der han trolig også skrev de siste bøkene sine. Og når han dro til Frankrike, var det visst aldri til Auvergne lenger, men alltid til Paris.

* Landsbyen er fiktiv, eller står i det minste ikke oppført på noe kart jeg har funnet. Det eksisterer imidlertid et Tour Lambert, et tårn i Lisieux i Calvados. Latour-Lambert er for øvrig et familienavn. Kanskje kjente Harry Mathews et av medlemmene i denne familien, men det blir ren spekulasjon. I det kapittelet av selvbiografien som omhandler kvinnene i livet hans, Les femmes, les femmes, il n’y a qu’ça, nevner Harry Mathews ingen kvinner med dette etternavnet.

† Oulipo: Ouvroir de littérature potentielle (Verksted for potensiell litteratur). En løs sammenslutning av hovedsakelig franske forfattere og matematikere, grunnlagt i 1960 av forfatteren Raymond Queneau og kjemikeren og sjakkskribenten François de Lionnais. Målet for medlemmene var å skape ny litteratur innenfor strengt definerte rammer og regler. Blant de mest kjente medlemmene er Georges Perec og Italo Calvino.

Harry Mathews på norsk:

Enkle gleder, Pax 1996, oversatt av Knut Johansen
Landlig kokekunst fra det sentrale Frankrike: stek av utbenet, rullet, fylt lammebog (farce double), Flamme-singel Nr. 111, 2012, oversatt av Alexander Leborg

Relaterte artikler