F°

Først litt inside-info: Hvert eneste manusmøte med Sarah Zahid ble, etter kanskje ti minutter, forvandlet til en politisk samtale, med den unge forfatteren foroverlent i stolen, full av entusiasme og spørsmål. Sånn sett står debuten veldig godt til forfatteren sin. Da den også er foroverlent, åpen og spørrende. Det er uro i boken, helt klart. Store samfunnsproblemer, som integrering og toleranse (begge veier), svever som store skygger over vannet. Og sysselsetting. Og likestilling. Krig og terror fins også bak der. Kanskje en tidligere soldat flytter inn i samme oppgang. Kanskje står han en dag på døra for å låne litt mel. Men større enn uroen er håpet. Det evigunge håpet om at det kan bli bedre og at det ikke er så verst. Du må bare få det med deg. Ikke lukke øynene. Ikke gå glipp av snøen som daler. Og den sangen på radioen. Og se, er ikke det vennene dine som kommer løpende mot deg, fulle av smil og latter?

NØH: Boken din har en veldig optimistisk tittel. I alle fall tilsynelatende. Da første halvdel av den «La oss aldri glemme …» nettopp antyder enten at vi a) er i ferd med å glemme det, eller b) veldig lett kan komme til å glemme det, hvis vi ikke passer på. Hva er det, sånn du ser det, som fører til at vi glemmer og i for stor grad fokuserer på det som ikke er godt i livet?
SZ: Tror det er meningen. Tror det alltid har vært sånn. Tror ikke negative tanker og følelser er viljestyrt. Det er altfor mye å være ulykkelig over, dessverre. Selv i en velferdsstat. F.eks. regn, eksamensperioder, komplekser, prestasjonspress, Fremskrittspartiet osv. Men så finnes det finere ting som det er verdt å huske.

NØH: … og for å spørre sånn: Hva er det som er så godt med å leve?
SZ: Å tenke fine tanker og å leve i følelsen av dem. Hehe.

NØH: I samlingen skriver du om et Oslo delt mellom øst og vest (du er ganske følsom/ til å være fra østkanten), hva ligger i dette skillet for din del?
SZ: Utenom åpenbare sosiale og økonomiske skillelinjer er det kanskje holdningene hos folk, oppfatninger, hvordan man hilser, prater etc. Mangfoldet på østkanten beriker oss og gjør at vi ser hverandre på tvers av kulturelle og religiøse bakgrunn. Man blir møtt med nysgjerrighet framfor fordommer når man prater om egne tradisjoner eller hjemlandets politikk. På vestkanten har man bedre økonomi og levekår, noe som forhindrer frafall i skolen. Jeg tror også det er mer fokus på arrangementer f.eks. leirskole, felles høytider, mer deltagelse i foreldremøter o.l. Så det ene er nødvendigvis ikke bedre enn det andre. Det er bare ulikt. Men det hadde jo vært fint med flere sosiale boliger og mer mangfold i vest, og flere ressurser og kulturtilbud i øst.

NØH: «... en kald lyktestolpe/ i mild bris,» drømmer jeget i samlingen om å være i et av diktene, hva ligger i det ønsket? Og er det et du, stundom, deler?
SZ: Et ønske om å være en kald lyktestolpe i mild bris tyder på at man har glemt hvor godt det kan være å leve. Hender jeg gjør det, ja. Ikke altfor ofte, heldigvis.

NØH: Du skriver om holmlianere et sted, som var de en egen stamme eller nasjon, hva ville i så fall vært karakteristisk for den?
SZ: Holmlianere er hjemkjære folk fra Holmlia som har en stolthet knyttet til området sitt. Som regel vilt engasjerte og imøtekommende folk med en sterk sans for rettferdighet. Ellers veldig pratsomme alle sammen.

NØH: I andledning denne utgivelsen har du snakket i flere kanaler om det politikerne liker å kalle «utviklingen» i Groruddalen, kan poesien din eller andres spille en rolle i dette ordskiftet?
SZ: Tenker Tante Ulrikkes vei er ekstremt viktig i den sammenheng – fordi den menneskeliggjør statistikk og rapporter av mislykka integrering og drop-outs. Det er alltid enklere å forstå og løse problemet dersom man føler en nærhet til det. Tror Shakars roman kan bidra til økt forståelse om situasjonen hos eksterne.

NØH: Kan poesien spille en rolle i det politiske arbeidet med og spillet rundt integrering og segregering av ulike befolkningsgrupper i Oslo og andre deler av Norge?
SZ: Tja. Jeg tror ikke poesien alene kan løse de omfattende sosioøkonomiske utfordringene på østkanten. Men jeg tror poesien kan bidra til å gjøre hverdagen til østkantsungdommer hakket enklere ved at den reduserer fordommene mot dem. Når etnisk-norske leser våre tanker og følelser vil de kanskje se oss som noe mer enn Islam, borgerkrig, ramadan og hijab.

NØH: Ser du på denne samlinga som politisk, eller blir den det bare på grunn av bakgrunnen og utseendet ditt, tenker du?
SZ: Ja, tror liksom den flerkulturelle oppveksten gjør den til det på en eller annen måte selv om jeg ikke har hatt det som hensikt. Politikk og poesi er viktig for meg, men hver for seg.

NØH: Hvordan har det vært å jobbe med den?
SZ: Veldig lærerikt! Særlig med tilbakemeldinger – føler jeg har utviklet meg som poet under arbeidet med samlinga. Fra å liksom skrive pompøse, irriterende dikt, til noe litt annet.

NØH: Har du lest andre poeter underveis? Hvilke, i så fall?
SZ: Litt forskjellig. Knausgård og Dan Brown. Men hentet nok mer inspo fra andre Flamme-forfattere, som Atle Håland og Kjersti Wøien Håland.

NØH: Gleder du deg til fortsettelsen?
SZ: Yes!