F°

Det begynte med at Katherine Sharpe fikk hjemlengsel som student. Hva universitetet hennes gjorde? Ga henne samtaletime og antidepressive. Tabletter hun endte opp med å gå på de neste ti åra. Det høres ekstremt ut, men er i stadig større grad standard prosedyre i USA. Tidligere i sommer (5. juni) ga KS ut boka med den lange tittelen Coming of Age on Zoloft: How Antidepressants Cheered Us Up, Let Us Down, and Changed Who We Are, hvor hun skriver både utifra og utenfor seg selv, om bruken av diagnosen depresjon og medisinen for denne diagnosen. Hun skriver om antidepressivegenerasjonen. Som sluker Zoloft slik vi pleide å sluke bruspulver. Du finner en slags artikkelversjon av boka på nettstedet The Rumpus, «In praise of depression» heter den, og framhever blant andre ting at det fins kanskje følelser under den paraplyen som mange leger kaller depresjon, som verken er «syke» eller trenger behandling. Det ble litt motbør av den artikkelen, innrømmer KS når vi kontakter henne. Det er følsomme greier, depresjon. Det er lett å misforstå. Lett å ville misforstå.

NØH: Men altså, jeg leser ikke deg som en motstander av medisinering, verken i Coming of Age on Zoloft ... eller «In praise of depression», har du lyst å klargjøre hvor du står når det gjelder antidepressive?
KS: Jeg anser meg selv heller ikke som en motstander av medisinering. Jeg tror det kan være et veldig nyttig redskap til å takle depresjon. Mange har opplevd det nesten som en mirakelkur, og jeg vil på ingen måte undergrave denne opplevelsen, eller fraråde andre å prøve. Bare at jeg syns vi har gått litt for langt når det gjelder medisinering, i alle fall i USA, hva gjelder terskelen for å velge medisinering, og måten vi tenker om følelsesmessige problemer – det fins masse retorikk som likestiller dem med en helt vanlig forkjølelse og dess like, et kroppslig problem som du bare trenger et par tabletter for å løse, når det for de aller fleste ikke er så enkelt.

Jeg er ikke alt for bekymret for voksne mennesker når det gjelder ja eller nei til medisinering. Hvis de opplever det som hjelpsomt, så vær så god. Helt fint. Jeg ser ingen grunn til at det går i politikk i hvilke mennesker som trenger medisinsk hjelp og hvilke som ikke. Jeg er langt mer bekymret når det gjelder unger og tenåringer, som er langt mindre alene i valget av behandling. De er fortsatt i utvikling, rent personlighetsmessig, og er langt mer tilbøyelig til å ta innover seg og identifisere seg med ideen om og bildet av å være et menneske med mentale utfordringer, på en måte som kanskje ikke gagner utviklingen deres. Og hva mer, unger og tenåringer som lærer seg tidlig at det fins en pille for hvert problem – eller at hver kjip følelse er et problem – kan fort bli dårligere rusta når det gjelder selvrespekt og tålekraft i sitt voksne liv.  Og bare det å leve med seg selv. Tenåra spesielt er en turbulent periode for de fleste hvor også leger ikke alltid klarer å skille mer overfladiske kriser fra de reelle. Jeg syns det er på sin plass å være forsiktig med å intervenere medisinsk i denne heller merkelige perioden.

I noen tilfeller er medisinering det opplagte valget også for unge. Men i mange tilfeller er antidepressive blant barn og unge mer et forsøk på å spare dem fra smerte og sorg. Det er godt ment, men det jeg har prøver å si i boka mi er at hvis vi lar denne velmenende impulsen styre oss i for stor grad, så vil det skape enda større problemer siden

NØH: Hvorfor tror du mange skammer seg over og er motvillige til å snakke om sin depresjon?
KS: Ingen har lyst til å være han eller hun som depper omgivelsene sine, for å si det sånn. Å innrømme at man er deprimert er en veldig utsatt og sårbar ting å gjøre. Det er nesten det samme som å si at du ikke er i stand til å beskytte deg selv akkurat nå. Og så er det den forventninga om lykke vi har i den moderne verden. Vi lever i i-land, vi har alle mulige slags fantastiske hjelpemidler og redskaper og ingen unnskyldning for å kaste bort livene våre – du har å være oppesen, rett og slett, og da krever det en god del mot til å innrømme at man ikke er det.

Det er kanskje også sånn at depresjon blir mer virkelig så fort vi snakker om den. Så fort du har anerkjent noe som et problem er det langt vanskeligere å ikke gjøre noe med det. Det er vel–dig menneskelig å tro at ved ikke å anerkjenne det uønskede ved oss, så vil det forsvinne. Hadde det bare vært sant!

NØH: At antidepressive kan forandre hvem vi er, er en veldig skummel tanke – hvor sann er den?
KS: Det fordrer en lang filosofisk samtale om hva det vil si å være den vi er. Men kort fortalt, jeg tror ikke vi vet, rent vitenskapelig, i hvilken grad anti-depressive har en langtrekkende innvirkning på ting som personlighet og tenkeevne. Det fins studier som viser at de definitivt påvirker personligheten i det korte løp, naturlig nok, som kanskje ikke er så mye å være redd for. Og det fins et hav av måter mennesker kan indoktrinere bruken av anti-depressive i ideen om seg selv, og forandrer på den måten seg selv i forhold til seg selv. Og det er fint å tenke på, at vi har en slags kontroll over betydninga disse pillene har i livene våre
NØH: Men alt og alle kan vel påvirke hvem vi er? Hva slags muligheter har vi egentlig til å beskytte egen identitet?
KS: Det er klart at alt og alle kan det. Tanken om en permanent identitet, eller et innerste indre, kan fort være den største illusjonen av dem alle. Det er masse god litteratur om dette innenfor sosiologien, for eksempel The Homeless mind av Peter Berger. Det går helt fint an å foreslå at antidepressive bare avslører det som alltid og allerede har vært sant: at vi ikke er en verden av sterke og unike personligheter. I hvert fall ikke i den grad vi liker å tro at vi er det.

NØH: I artikkelen din på nettstedet Rumpus skriver du at: our society doesn’t have a unique claim on the truth of depression, and I don’t suspect we ever will, som later til å forslå at du foreslår at depresjon som fenomen alltid vil være gåtefullt for oss – riktig? Eller for så si det sånn: I hvilken grad vet vi – som leger, psykologer og pasienter – hva vi slåss mot
KS: Poenget mitt var at jeg ikke tror vi kommer til å klare å definere depresjon objektivt. Vi snakker om det som en sykdom og det er mye ved det som funker. Men det er ikke en sykdom på samme måte som for eksempel kopper er en sykdom. Som skyldes et virus. Som vi kan vaksineres mot. Selv om en dag finner fram til en depresjonstest, så tror jeg en slik test vil være bestemt av begrensingene i vår egen forståelse. Det er symptomatisk at vi snakker om grader at autisme men ikke grader av depresjon. Depresjon later til å ha grader. Men de er nesten umulig å bestemme og veldig ofte et spørsmål om skjønn.

Når det er sagt, det er ikke sånn at vi ikke vet noe som helst om hva depresjon er, eller at det ikke er noe kjerne i løken. Vi vet, etter mange års forskning og klinisk observasjon, ganske mye om depresjon. Jeg syns Høyesteretts definisjon av hva pornografi er, passer godt også på depresjon: Det er vanskelig å avgrense nøyaktig, men du kjenner det igjen når du ser det.

NØH: Ser du en noen som helst forbindelse mellom depresjon og kreativitet?
KS: Til en viss grad. Jeg kjenner mange veldig blide og optimistiske mennesker som også er svært kreative. Og det å befinne seg i en depresjon, som mange har påpekt, kan holde en fra å ville skape noe som helst: det krever alt du har bare å komme seg gjennom dagen. Allikevel, jeg tror veldig mange kreative og intellektuelle menneske sliter i ulik grad med depresjon og/eller melankoli. Det tror jeg fordi å være utsatt for depresjon er knytta til en høy grad følsomhet. Og en høy grad av følsomhet er gjerne en drivkraft for kunst. Men ikke sånn at depresjon gjør deg kreativ, mer at de er to planter med samme rot.  

NØH: Til slutt: Hva er ditt første råd til folk som, unge og gamle, sliter og ikke helt vet hva de skal gjøre med det?
KS: Snakk de gløggeste menneskene du kjenner, hør på hva de sier og ta det derfra. Hvis du er veldig ung, bør i alle fall ett av disse menneskene være mye eldre enn deg.

NØH: Tusen takk, Katherine.