Men i Anna Blix’ bok er den følelsesforankra filosoferingen over livsomveltningen ikkeeksisterende. Her er det den fysiske og konkrete jobben det handler om, og det er både svært underholdende og lærerikt – og ikke minst et solid feministisk arbeid. Ommøblerte organer, vrengt magesekk, sammenpressa blære, flammende halsbrann og skjelett som glir fra hverandre. Ah, det er en fryd å lese. (...) Blix er en mester i å gjøre innvikla vitenskap forståelig for vanlige folk.
«Uansett er dommen at dette er den beste boken jeg har lest så langt i år. Kombinasjonen av en godt skrevet tekst, en god rammefortelling og utrolige fakta om merkelige graviditeter, er rett og slett en vinner. Jeg er usikker på om jeg får gleden av å lese noe bedre i år.»
«... eit solid stykke vitenskapeleg formidling. .. Det er både utfordrande og naudsynt å seie noko rigorøst om menneske frå eit evolusjonsbiologisk perspektiv, og få evnar å nyansere slik Blix gjer. Det ligg ei sprengkraft i måten medvitet og kunnskapen om andre livsformar kan utvide perspektivet og eggjar fantasien på.»
«En av fjorårets morsomste leseopplevelser var «40 uker» av biologen, forfatteren og politikeren Anna Blix. Med et kapittel for hver uke hun gikk gravid, fikk vi være med på en ellevill reise rundt i dyreriket. Hun fortalte om de merkeligste graviditeter. Nå har Blix fått erfaring som forelder. Hun tar med seg fortellergleden inn i dette nye livet
[...]
Noe av det som gjør boken lettlest og underholdende, er referansene. Når Blix forteller at brunsulene nesten alltid legger to egg, men bare fôrer opp ungen som klekker først, sammenligner hun det med prins Harry i det britiske kongehuset. Som brunsulens egg nummer to, er han bare reserve. Går noe galt med den eldste, finnes det en nødløsning. ... «Man måste jämföra», som svenskene sier. Og det finnes knapt et oppdragerproblem som ikke har en eller annen makaber, komisk eller ekkel parallell i dyreriket.»
«I fjor ga Blix ut en bok om forunderlige svangerskap og fødsler i dyreriket. Nå følger hun opp med en om insekter og dyrs yngelpleie og barneoppfostring. I korte, velskrevne kapitler går hun gjennom omsorgsstrategier hos arter så forskjellige som smaragdkakerlakkveps, løve og gråspurv. Tonen er undrende: Hvorfor på denne måten? Hva kan dette være godt for? Frøydis Sollid Simonsens illustrasjoner er naturtro, men bruken av fargeblyanter gir allikevel et barnlig preg som bygger opp under den nysgjerrige stilen.
Det er mye formidlingsglede å spore i teksten – innfall og digresjoner får plass i en rekke fotnoter – og Blix kommer stadig med små vittigheter. Som når hun skriver at den australske sorte enken har en hang til å spise sin seksualpartner («det er unektelig en egen form for erotikk») eller at alle hunnene i en sebramangustgruppe føder barna sine på samme tidspunkt («som i et herlig hippiekollektiv»). De mange små fortellingene går opp i én stor, nemlig fortellingen om evolusjonen. Dyras strategier for reproduksjon er mangslungne og merkelige nettopp fordi de gradvis har tilpasset seg smale nisjer.»
