Vi kommer til å trenge mer historie i fremtiden

Den norske filosof og fjellklatrer Arne Næss fikk en gang spørsmålet om han anså fremtiden for å være åpen, men fortiden låst, og til det svarte han: «Nei! Hvis fremtiden er åpen, så blir fortiden også det.» Tiden lukker seg ikke bare fordi den er tilbakelagt. Fordi en tid aldri kan være helt og holdent tilbakelagt. Den forandrer seg i oss, etter hvert som vi forandrer oss med den. Næss sa også: «Vi må gå ut fra at fremtiden ligner sterkt på fortiden uten at vi kan ha garanti for noe som helst.» Det er altså ikke helt sant, som Sting synger, at historien lærer oss ingenting. Mer sant er kanskje det tyskeren Hegel skal ha sagt, at historien lærer oss at mennesket ikke lærer av historien. Et nærliggende eksempel fra nyhetsbildet er USA og Israels angrep på Iran. Som har fått mange til å spørre, nokså retorisk, om amerikanerne ikke lærte noe som helst av krigene i Irak og Vietnam.

Kanskje kan man forsere fremtiden bedre om man tar fortiden til hjelp.

Og det er noe av det Håvard J. Nilsens aktuelle roman «Heddas nyere historie» forsøker å vise oss. Med sitt portrett av unge Hedda, som studerer historie på Universitetet i Trondheim. Som sitter på sin lille hybel, hvor hele menneskehetens historie får plass. Som er individuelt inspirerende og kollektivt betryggende. Vi kan lære av de som har levd før oss. Vi trenger ikke løpe uforberedt inn i en ny tid.

Og det er i denne romanens ånd vi har spurt noen utvalgte historikere, fra noen av lærestedene våre, hva det er som gjør historie til et av de viktigste studiene akkurat nå?

Louise Ness, stipendiat i Historie ved Universitetet i Oslo, er først ut:

«Historie som studieretning oppleves spesielt viktig i dag ettersom den gir redskaper til å forstå hvordan ulike former for makt, ideologi, konflikter og demokrati har utviklet seg og endret seg over tid. I en periode preget av krig, polarisering og demokratisk usikkerhet er historisk kompetanse mer enn bare kunnskap om fortiden – det er også en måte å orientere seg i nåtiden på.»

Thomas Ewen Daltveit Slettebø, Førsteamanuensis i Historie ved Universitetet i Bergen:

«Som historiker ansatt i en norsk grunnskolelærerutdanning blir jeg hele tiden utfordret til å tenke på historiefagets legitimitet og eksistensberettigelse i den norske skolen. Hva skal egentlig barn og unge med historiefaget? Hvordan kan historiefaget bidra til demokratisk medborgerskap, bærekraftig utvikling og livsmestring? Dette legitimeringsbehovet er blitt særlig påtrengende etter innføringen i 2020 av ny læreplan i samfunnsfag (LK20), et prangende, men hult monument over vår tids presentisme, instrumentelle nyttetenkning og snevre horisonter.

Det finnes tusen gode grunner til å studere historie, også grunner som kan være direkte nyttige for enkeltmennesket og for samfunnet vårt. Historie gir dybde, kontur og kompleksitet til vår forståelse av verden og samfunnet vi lever i. Historie gir motstand mot enkle forklaringer, dumme argumenter og farlige løsninger. Historie kan gi inspirasjon til å kjempe for en bedre fremtid. Og så videre.

Men akkurat nå nekter jeg å snakke om nytte og relevans, for i dag snakker altfor mange, altfor mye, hele tiden, om nytte og relevans. Jeg vil heller snakke om det mindre påaktede begrepet omsorg. Historie er en form for omsorg, å være historiker er å ha et omsorgsyrke.

Historiefaget lærer deg å lytte til fortidens mennesker i kildene, å prøve å forstå hva de mente, hva de trodde på, hvorfor de levde livene sine slik de gjorde. Historie handler om å ta de dødes gleder, drømmer og lengsler, men også deres frustrasjoner, tap og lidelser på alvor. En slik respekt handler dels om å utvise en allmenn medmenneskelighet, men er også uttrykk for historiefagets særegne tenkemåter og metoder: historikeren ønsker å historisere og kontekstualisere kildenes utsagn, og forsøke å unngå å gjøre vold på fortidens tenke- og handlemåter gjennom å påtvinge den anakronismer. Historiefaget lærer deg kanskje ikke å tenke nytt, men det lærer deg i hvert fall å tenke gammelt.

Historie er en form for omsorg. Jeg vet ikke om dette er noe salgbart argument for hvorfor historie er ett av de viktigste fagene å studere akkurat nå? Men jeg tror i hvert fall ikke verden ville tatt skade av om enda flere unge mennesker valgte å begynne på et studium som oppfordrer dem til å lese sakte og grundig, til å tolke vanskelige tekster, til å møte fortidens fascinerende annerledeshet med respekt og nysgjerrighet. Å behandle andre mennesker med verdighet er et edelt mål. Vi kommer til å trenge mer av det fremover.»

Og til sist, Svein Ivar Angell, Professor i Historie ved Universitetet i Bergen: «Historie omgjev oss over alt, vert det gjerne sagt. Dette stemmer, på sett og vis. Om vi ser oss rundt i kvardagen, finn vi heile tida både fysiske og virtuelle spor av fortida. Men når vi snakkar om historie som «historie», snakkar vi like gjerne om korleis vi er omgjevne av historiske forteljingar, eller korleis fortida vert fortalt fram og fortolka for oss, eller korleis vi sjølve tek del i slike fortolkingar. Ein historikar fortel fram og fortolkar historia. Men dette er likevel ikkje historikaren sitt privilegium åleine.

Vi opplever stadig at det oppstår fagleg diskusjon eller politisk strid om fortolkingar av fortida. Historiske forteljingar har vorte og vert brukte både til å inkludera og ekskludera. Krav om demokrati og frigjering er gjerne knytt til at hegemoniske historiske forteljingar vert utfordra og ved at tidlegare underprivilegerte grupper vert inkluderte i eit større fellesskap.

Men samtida vår er full av døme på korleis strid om fortolkingar av fortida òg kan få grufulle konsekvensar. På 1990-talet utspelte det seg ei rekkje blodige krigar på Balkan. Desse dreidde seg om det som vart framstilt som uoppgjorte historiske krav. Tre tiår etterpå er spliden rundt mange av dei historiske spørsmåla som utløyste desse krigane framleis djup. Ein sentral bakgrunn for Russland sitt angrep på Ukraina er påstanden om at landet historisk sett høyrer til det russiske riket. Ein del av den offisielle russiske forteljinga er òg at krigen inngår i eit forsvarsverk mot nazismen. Eit sterkt – og utvida – Russland er ein garanti mot nazismen, slik tilfellet var under den store fedrelandskrigen. I Russland vert heile samfunnet no mobilisert til støtte for ei slik forteljing.

I Russland vert historia difor brukt for å legitimera ein blodig krig og å støtta opp om eit autoritært samfunnssystem. På same tid er vi vitne til at forteljingar som vi trudde hadde hamna på den historiske skraphaugen for lengst, piplar fram på nytt òg i demokratiske samfunn. I Tyskland, det europeiske landet som i størst grad har gjennomgått ei nasjonal sjølvransaking i omgangen sin med fortida, har historiske spøkelse dukka opp att i det politiske ordskiftet. I Storbritannia fungerer minnet om ei mytologisk imperietid som eit retorisk reservoar for partiet Reform UK, som har vorte eitt av dei største partia i landet.

På sitt beste er strid om korleis fortida skal fortolkast ein essensiell del av den demokratiske samtalen i eit samfunn. Men dette fordrar at ein er einig om spelereglane: Kva er kriteria for at ei historisk forteljing kan sjåast som rimeleg eller urimeleg? Kva er vilkåra for at ei forteljing kan vurderast som historisk erkjenning eller historieforfalsking? Korleis kan historiske forteljingar diskuterast på ein opplyst og kvalifisert måte? Det er slike spørsmål som rammar inn historie som fagleg disiplin. Desse spørsmåla peikar òg på at det står noko fundamentalt på spel i samtida vår. Og dei viser kvifor historie er eit av dei viktigaste studia ein kan ta fatt på nett no.»

— FF