GI ENDELIG ETTER

«När man är ung, vill man bli hög,» synger Håkan Hellström i Gråspurven när hon sjunger, og til den linja ville Hedda, i Håvard J Nilsens nye roman Heddas nyere historie, sagt at kanskje ikke alle unge vil det. Eller hun ville kanskje sagt, høflig som hun er, at det fins mange måter å bli høy på, også når man er ung, eller kanskje særlig når man er ung, men det er det kanskje romanen som sier mer enn Hedda, at det fins mange veier til glede, og mening, og tilhørighet, og en bedre framtid, og at alle sammen er fortidige.

Hedda er ei av dem som sitter mye på rommet sitt, på hybelen, hun er ei av dem som lukker døra når de andre stormer ut, som slår på leselyset og tar for seg, ikke bare av pensum, men det også, men alt hun måtte snuble over og finne nødvendig, absolutt livsnødvendig, å forstå og studere. Hun er en eksistensiell kartograf. Og når natta kommer og hun sovner i sittende stilling, med mørket der ute og bare leselyset her inne, hopper de andre bøkene ned fra hylla og stiller seg, som i Julio Cortazars lille Letter to a Young Lady, i en sirkel i leselampelyset og ser beundrende på henne, på Hedda, på deres Hedda, som sover så dypt og drømmer så lett, og er så glad i henne at de må gråte.

Visste du det? At bøker kan gråte?

I den lille boka Brev til en ung dikter skriver Rainer Marie Rilke brev til en ung vordende poet, og i et av disse brevene skriver den tysk-østerrikske lyrikeren: «De er så ung, som foran begynnelsen til alt, og jeg må be Dem så godt jeg kan om å ha tålmodighet med alt det som er uforløst i Deres hjerte og forsøke å sørge for spørsmålene selv, som lukkede rom De ennu ikke har adgang til eller som bøker skrevet i et fremmed sprog. Grav ikke efter svarene som ikke kan gies Dem, fordi de ennu ikke kan leve dem. For det gjelder å leve alt. Lev nu spørsmålene.»

Å leve spørsmålene først, for så å leve svarene. Som en betingelse. Det er ungdomskilden, ifølge Rilke. Som betyr hva? At man er åpen heller enn fordomsfull. Nysgjerrig og ydmyk i møte med verden.

Eller som Håvard J. Nilsen skriver, rundt hundresidersmerket i Heddas nyere historie: «... og noen, som Hedda, sitter og leser, og kjenner at verden åpner seg mer og mer opp, eller kanskje er det mer nøyaktig å si det slik: at verden viser seg å ha flere og flere lag, og de avdekker disse lagene. Det er ikke enkelt, det er både arbeidskrevende og urovekkende, stadig vekk møter de på noe som utfordrer det de trodde at de visste, det de faktisk var helt sikre på, og det de aldri har tenkt på å sette spørsmålstegn ved, og i førstninga hender det at de stritter imot, det går jo ikke an å tenke slik, men den slående argumentasjonen tærer sakte på det de forsøker å holde fast ved til det endelig gir etter, kanskje en sen kveld på studentbyen, kanskje en tidlig morgen mens de står og pusser tennene, og nytt lys slipper til over gammelt stoff.»

Nytt lys over gammelt. Som også kunne vært gammelt lys over nytt. Det essensielle er at man skjønner at man er omringet av mørke. Også når man er ung. Særlig når man er ung. Når du blir voksen kjøper du elektrisk tannbørste og tror du vet bedre. Når du blir voksen slutter du å gi etter. Ikke gjør det. Ikke bli det. Les om Hedda, heller. Og lev som henne. Og syng som gråspurven.