TENKER DU FORTSATT PÅ MEG, LINN STRØMSBORG?

Hvordan er egentlig forholdet mellom gamle bøker fra gårsdagens forlagslister og forfatteren som skrev dem? Er det fortsatt varme der? Er det anger? Er det ingenting? Har bok og forfatter beholdt kontakten etter alle disse åra? Og om de gikk på hverandre på fortauet, hvordan ville praten gått?

For ti år siden ga Linn Strømsborg ut romanen «Du dør ikke», hennes tredje på det tidspunktet, og vi ville sjekke hvordan stoda er med de to jubilantene, og vi lar boka få ordet først.

DDI: Tenker du fortsatt på meg, Linn?

LS: Jeg tenker på deg innimellom, «Du dør ikke», men ikke oftere eller sjeldnere enn de andre bøkene jeg har skrevet. Som oftest er det fordi noen minner meg på deg, plutselig lever du der ute igjen, en ny leser har funnet deg og da blir jeg glad. Du er jo litt som en gammel venn, som det alltid er fint å bli minna på.

FF: Er det noe bestemt du husker fra skrivinga av «Du dør ikke»?
LS: Jeg husker at det først ikke skulle være en oppfølger til «Furuset», men at vi jo skjønte at det var Eva jeg skreiv om, fordi jeg ikke klarte å slutte å skrive om henne, og det at Kent la opp mens jeg skreiv den, blei liksom et slags tegn fra universet, haha. Ikke bare har Eva fått angst, men nå legger favorittbandet opp også, hva skal ei jente gjørra? Men ja, jeg husker også da vi holdt på å fullføre den og vi satt oppe på Flamme-kontoret mens det var noe sommerfest eller noe nede i passasjen og vi redigerte kapittel for kapittel, som om vi var en nyhetsredaksjon, det føltes som en episode av «Newsroom» av Aaron Sorkin, og jeg ropte: FERDIG! og du sendte de neste ti sidene, mens lyden av en fest sivet inn gjennom vinduene som var åpne mot sommeren.

FF: Ville den blitt veldig annerledes om du skrev den på nytt i dag, tror du?

LS: Sikkert, men samtidig kanskje ikke? Angsten min er annerledes nå, så da er kanskje Evas angst også annerledes. Når angsten er ny, så er den dødsskummel. Når angsten er gammel, så er den blitt mer som en plagsom følgesvenn. Å, skal du være med igjen? Må du det? Ja vel ... da går vi sammen.

— FF