TENKER DU FORTSATT PÅ MEG, BJARNE RIISER GUNDERSEN?
«En baldakin i Wenche Myhres hagestue. Lørdagssirkuset med Rita Westvik. Kjartan Fløgstads roman Det 7. klima. En advarsel om kulturelt selvmord. Alle disse fenomenene kan samles under paraplyen postmodernisme, et begrep som på 1980- og 1990-tallet appellerte sterkt til mange i Norge, før fascinasjonen brått tok slutt. Da postmodernismen kom til Norge følger sporene av et ord og reaksjonene det utløste: jubel, nysgjerrighet, forvirring, sinne.»
I år er det ti år siden Da Postmodernismen kom til Norge kom ut på Flamme, og det var sånn vi snakka om boka til Bjarne den gangen. Det var sånn vi slapp den fra forlagskaia og ut på det store, åpne sakprosahavet. Hvor alt kan skje. Og nå lurer vi, et tiår senere, på hvordan det er med fascinasjonen mellom bok og forfatter, er den fortsatt like sterk, eller tok den brått slutt? Og som vanlig lar vi boka åpne ballet.
DPKTN: Tenker du fortsatt på meg, Bjarne?
BRG: Om jeg gjør! Om ikke hver dag, så i hvert fall ukentlig. Det skyldes blant annet at postmodernismen nekter å forlate oss. Et av de polemiske poengene i boka var at Norge var et mer postmoderne samfunn i 2016, da den kom ut, enn da postmoderne teori og estetikk ble introdusert til landet på 1980- og 1990-tallet. Den diagnosen tror jeg bare er enda mer sann i dag. Hvordan skal vi tenke om det umulige forholdet mellom språk, sannhet og makt? Hva vil det si å leve i et massemediesamfunn der bildeproduksjonen går på høygir? Sånne spørsmål stilte postmodernismen, og i dag er de bare blitt enda mer akutte og alvorlige.
FF: Er det noe bestemt du husker fra skrivinga av «Da Postmodernismen kom til Norge»?
BRG: Jeg husker aller best våkenettene før jeg kom så langt som til å begynne å skrive. De var fæle, sånn våkne-midt-på-natta-med-svett-laken-typen. Hva hadde jeg sagt ja til? Skulle jeg skrive en bok om et begrep jeg ikke forsto eller visste hva betydde – ja, som kanskje ingen forsto eller visste hva betydde, hvis man skal være ærlig? En stund var jeg skrekkslagen. Så gjør man som man pleier: leser litt, intervjuer folk, leser litt mer, og så begynner det å få en slags form og utkrystallisere seg en disposisjon som gjorde det mulig å sove om natta igjen. Da jeg begynte å skrive, hadde jeg en stor mental post-it-lapp inne i hodet der det sto: "Vær fri". Altså: Ikke tenk at du har masse sinte petimeter-lesere på skulderen som er ute etter å arrestere deg, men skriv det du faktisk tenker og ser, så konkret og levende som mulig. Jeg er ikke sikker på om jeg klarte det hele veien, eller: Jeg vet at jeg ikke gjorde det. Men jeg vet også at de partiene der jeg kom lengst i å få det til, ble de beste i boka.
FF: ... og tror du den blitt veldig annerledes om du skrev den på nytt i dag?
BRG: Færre ord! Håper og tror jeg. Nå har jeg jobbet som avisredaktør i noen år, og har fått samme blikk – eller yrkesskade – som så mange redaktører: at jeg ser hvor fort en leser overveldes og forvirres av skribentens manglende evne til begrensing. Da jeg leste gjennom deler av postmodernisme-boka i forbindelse med et foredrag nylig, var det det første som slo meg: mange, lange ord! Redaktør-Bjarne skulle gjerne bremsa opp ordgleden og detaljbegeistringen hos forfatter-Bjarne litt. Jeg håper han hadde fått det til.
— FF