SAMME HVOR DU SKAL I SOMMER

I Roman, 1987 (1987) skriver Dag Solstad blant annet linjene:

En kveld vi satt aleine på vår trange studenthybel (stua), begynte hun å snakke henført om Paris, ikke bare fordi Paris hadde stått i opprørets tegn i mai måned, men også på grunn av byens særegne atmosfære, særlig i Latinerkvarteret ... Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dette, for jeg hadde aldri vært i Paris, og derfor sa jeg: – Men la oss dra dit da, Mette. Faen heller, hva er det som hindrer oss i å dra med en gang. Kom, så drar vi. – Nå? spurte hun. – I kveld? – Ja, i kveld. Det er bare å sette seg på et fly. To timer etterpå er vi i Paris. Alt er mulig. Kom!

Og hvem har ikke tenkt en gang eller to i livet, når vi tror det går opp for oss at alt er mulig, at det bare er å sprette opp fra sofaen og fly til Paris, flyplassen er jo der, flyselskapene også, og den franske metropolen det samme, så hvorfor ikke? Og så kommer vi på hvorfor ikke. I Solstads roman mangler den entusiastiske unge mannen som ikke visste hva hun skulle si gyldig pass, som betyr at de må utsette noen dager, som betyr at det inspirerte øyeblikket er over, som antagelig betyr at utsettelsen blir midlertidig permanent. Inntil neste inspirerte øyeblikk.

I 2013 debuterte Heidi Furre med Parissyndromet, en roman som raskt fikk mange lesere og mange fans, omslaget ble delt, og følelsen diskutert. Hva er et Parissyndrom for noe? I begynnelsen av boka skiver HF: Siste kvelden før eg skal reise, seier eg ha det til alle på ein bar. Me skålar for meg, for Paris og eg lurar på kvifor eg skal reise frå dette. Eg har det så bra.

Men reise skal hun, og dra gjør hun. Til en helt bestemt type uglede og en helt bestemt type ensomhet, i Paris. En som også Ragnar Hovland skrenser innom i Sveve over vatna fra 1982: Paris, tenkte eg. Det ville kanskje vere det rette. Det var noko med Europas storbyar som drog meg nett no. Einsemda der. Dei kaféane, kva var det no ein kalte dei igjen? Bistroar.

Bistroar. Mer skal det ikke til. Før vi er i noe nytt, selv om vi er det samme gamle. Det er en følelse. Av at alt er mulig. At ingenting kan hindre oss. Vi sitter ikke på en kafé, vi sitter på en bistro. Og vi drikker ikke øl, vi drikker bière.

Noe av det første jenta i Parissyndromet gjør, etter ankomst i Paris, er skype med Benedikte, bestevennen fra barndommen og hele livet, egentlig: Det var oss to. Benedikte var min næraste pårørande eg var hennar. Me snakkar på Skype, eg tar med laptopen ut på balkongen og peikar kameraet mot byen. – Ser du? spør eg. – Oi, det ser ut som ein film, seier Benedikte. - Heilt på ekte, seier eg.

Og vi bare tenkte vi skulle foreslå at du, samme hvor du skal i sommer, tar litt av Paris med deg, kanskje i form av Heidi Furres Parissyndromet (som også fins i bløtperm), og med Paris denne følelsen av å være på et sted som alle har et forhold til, også de som ikke har vært der, også de som aldri skal. Et sted som får deg til å si: Nå er jeg her! Tenk at jeg er her! Heilt på ekte!

— FF