Om skriving og forelskelse
Det er så mange som har skrevet om den, forelskelsen. Dikt på dikt på romaner og skuespill. Men kan man skrive når man er i den? Når man har falt pladask. Og alle sommerfuglene flytter inn. Og alle følelsene med dem. Og toppen av lykken. Og alt det der.
For bare noen dager siden fikk jeg en heller munter oppdatering fra en av forfatterne våre, om at det gikk så himla tregt med skrivinga, fordi en forelskelse hadde tatt over styringa. Og vi måtte smile. For det er jo fint. Sommerfugler er fint. Selv om de står i veien for kunsten.
Men så kom jeg på noe annet. Noe som fikk meg til å spørre meg selv (samtalen med forfatteren var over): Men er det virkelig sånn? Er det enten hjerte eller manus?
Og det jeg hadde kommet på var et lite intervju med Ernest Hemingway, fra langt tilbake i det forrige århundret, hvor intervjueren spør den plagede nobelprisvinneren om han trengte emosjonell stabilitet for å skrive godt? «Og sa du ikke en gang at du bare kan skrive når du var forelska? Kanskje du kan si noe mer utdypende om det?»
Og det var jo litt av et spørsmål, begynte Hemingway svaret sitt. Og fortsatte: «Du kan skrive når som helst så lenge folk lar deg være i fred og ikke forstyrrer deg. Men den beste skrivinga skjer når du er forelska. Men hvis det er greit for deg, så vil jeg ikke si så mye mer om det.»
For man trenger kanskje ikke å forstå alt, når det gjelder skriving. Og den som måtte tro det, har kanskje aldri vært ordentlig forelska.
– FF
