20. april debuterer Oda Sporsheim med romanen Nykomsten. G er forteller i denne romanen. Det gir mening å si at G er utstyrt med et fiksert blikk. G registrerer, detaljert og metodisk, av mylderet rundt seg. Det er mye å ta inn … Ikke minst når G en dag møter H og blir trukket inn i en påfallende «graviditet». Her kan du lese et lite utdrag fra boken, som kan forhåndsbestilles nå, blant annet på våre nettsider.

Jeg fant plassen min overfor dem, la hånden på stolryggen, dro den ut, satte meg ned, og en trekantformasjon dannet seg: to over én. Umiddelbart grep jeg etter stetten og forsynte meg grådig … Vinen … rant tregt ned halsen … Den var godt krydret, og det begynte å kile varmt i svelget. Et host! fryktet jeg, og tok raskt til vannet. Skylte det ned.

Hun spurte ham om hva han skulle bestille.

– Suppen med oksehale, svarte han.

– Er det med okse, spurte jeg.

– Med oksehale, ja, svarte han.

– Så det er med okse, spurte jeg.

– Ja, med hale, meg forstått.

– Så en suppe med okse.

– Unnskyld?

– En suppe med okse.

Han hadde heist brynet, og den halvåpne munnen unnslapp en liten lyd før servitøren endelig ankom bordet. Fiklende med en penn stod servitøren der, klar til å ta bestillingen. Tinningene til Oksehale hadde hardnet, men de ellers luftige krøllene skjulte det for henne, som satt skulder til skulder med ham. Vi ventet. Men han stirret bare fremfor seg (og jeg betraktet ham der han stirret fremfor seg, tinningene hans som bulte, han var et hode høyere enn henne og hadde for anledningen forsvunnet i seg selv). Så slapp han uttrykket, rettet seg mot servitøren, og sa, på imponerende høflig vis:

– Jeg tar en suppe med oksehale.

– Det er vi tomme for, svarte servitøren og fiklet heftigere med pennen.

Et lite flir prøvde seg på leppene mine mens jeg observerte hvordan tinningene hans tyknet igjen. Servitøren begynte å klikke med pennen.

Han dro seg gjennom håret, stilte opp et smil – et

noe påtatt, innbitt smil – før munnen formet seg klar til å gi lyd, da jeg brøt inn og sa:

– Du kan jo ta oksen.

Blikket han satte i meg jóg i magen – hardt – et slag med øynene, dit ned, til magen. Så repliserte han, aldeles høflig:

– Vi ble jo nettopp informert om at de er tomme for oksehale.

– Okse har vi, smatt servitøren inn, mens han dro tommelen opp og ned penneskaftet.

En liten stillhet.

– Ja, så … Da tar jeg den.

Oksen var helgrillet og lå i størrelser som opptok hele bordet, i tillegg til nabobordet, som servitøren omhyggelig lenket sammen før han ordnet den lille duken på ny. En medhjelper måtte bistå med bæringen. Begge var særlig unge, nokså lange og spinkle, i den karismatiske alderen der kroppen i sin mellomfase ser ut som et forvokst barn, hvilket den også er. Skuldrene deres lå tett opp til nakken, og løftet fremstod noe sammentrykt. Men dyret kom til bords. Så ønsket den ene av dem vel bekomme med et noe innøvd og atonalt kvekk; den andre la seg etter og gjentok det samme, også atonalt, før de begge gikk.

Jeg iakttok dyret. Så kikket jeg mot henne – var hun allerede kommet på druen? tenkte jeg mens jeg inntok kroppen hennes som lente seg over skålen og dyppet skjeen i det varme, før hun førte det til munnen og lukket øynene.

Det døde dyret lå der som et slakt. Det døde dyret lå som et slakt, på bordet. Det døde dyret opptok to hele bord med sitt slakt, gjentok jeg for meg selv mens jeg forsøkte å konsentrere meg om min egen suppe. Så betraktet jeg han jeg fremdeles ikke visste navnet på.

Han satt med vantro øyne, oppspilte; dumme øyne, munnen øvet seg i måping, men var fremdeles liten og ‘underveis’. Jeg krydret suppen med noe salt og pepper slik at smaken falt nærmere den jeg laget hjemme. Ute var det igjen blitt tyngre, og gråskoddeformørkningen hadde lagt seg over det hele. Det lot på trærnes bevegelser til at vinden kom i harde kast, og fra veggene lød en svak susing.

Dyret lå sidelengs med hodet hvilende på fatet. Lemmene utstrakt. Mot meg lå hele ryggsøylen, kammen, metervis … Et lik. Var det flådd? Drakten var liksom så fettet i behandlingen at det var vanskelig å skille pels fra marinert, mørksvidd hud. Og under restaurantbelysningen, skum som den var, virket det som øyet ikke ville nå alle lagene.

Hun spiste suppen saktmodig, drakk sjeldnere av vinen nå. Blunkingen hennes falt døsigere enn da vi kom. Jeg forsynte meg en klunk.

Han satt fremdeles med oppsperrede øyne, sammenbitt munn, svake vibreringer i kjevepartiet. Langspent tinning, tenkte jeg. Hendene hans lå ubrukelige i fanget. Jeg hadde for lengst tapt tålmodigheten med ham. Nå syntes jeg han gjorde elefanter av mygg, den lømmelen som var så lystig på okse!

Jeg så ordentlig på ham. Saumfarte blikket hans som peilet over entrecôten, filetkammen, helt til mørbraden og culotten (rundt bankekjøttet, flatbiffen og lårtungeområdet,

men likevel ikke så langt). Han stirret den i enden, i baken rettere sagt, der svinet i sin skjebne ville fått spydet tredd inn og igjennom til gapet. Der lå endetarmsåpningen blottet og mørk som resten av dyret. Der lå endetarmsåpningen ubeskyttet og synlig i dyret, på bordet, i denne lille restaurant. Over den: en

stump (et sår, men det var grillet, så i den forstand ‘lukket’). Den var haleløs.

– Å fy. Å fy, å fy!

Jeg grep servietten til munnen. Suppen kjentes brått tykkere, og jeg presset den ned i svelget:

– Ditt svin! utbrøt jeg. – Ditt svin! gjentok jeg høyere, mens jeg fór opp så stolen veltet bak meg:

– Sitter du der, halegal, på restaurant! Sitter du der nedbrutt og mutt for at du ikke fikk din oksehale på en onsdag! Sitter du der bare! Åå, hvor mange slintrer jeg skulle ønske deg i tennene for dette! Du! Det er du som fortjener å ligge der, som et lik, på et fat – i en restaurant! Sånne som deg har det på mentalen! Sånne som deg!!

Jeg spyttet i uttalen og dro meg raskt over munnpartiet før jeg fortsatte ut i lokalet:

– Kan noen returnere dette til live? Jeg kan betale!

(Jeg grov hendene i lommene, vrengte dem, åpnet vesten og grov i innerlommen, lette, vendte ut noe rusk. Grep etter lommeboken, bladde hele igjennom – bare rusk der òg.)

– Kan noen ta dette dyret i deponering! ropte jeg høyere: – Jeg har penger!

En enorm mann i kokkeklede kom hastende med servitørene på slep. Han grep armen min; jeg gjorde ingen motstand, og fulgte dem mens jeg fortsatte:

– Det var ham! Han! Han er besatt av haler, den pervoen!

– Halen er delikatesse, og demp deg nå, du skremmer kundene, sa kokken oppdragersk.

– Jeg skremmer kundene? Dere serverer amputerte lik på tinnfat!

– Det er delikatesse, og demp deg nå, du skremmer kundene.

Guttene haltet klumsete bak, etter hverandre. Den ene hadde fått flammer i kinnene og på halsen, og dro seg urolig i håret. Den andre gikk hengslete etter med hendene i lommene, farende med blikket.

– Men dere er et suppested!

– Vi er alle suppesteder, svarte kokken med et sukk som nesten overlappet i et gjesp. Han slapp grepet om armen min.

En trykket stillhet. Vind.

Blikkutveksling før kokken gjorde tegn til guttene, som øyeblikkelig adlød og fulgte ham hakk i hæl tilbake til lokalet. Entrédøren gikk igjen med et dunk.

Jeg så gjennom de lave vinduene der de fremdeles satt ved bordet, og blikket mitt møtte hennes i den lille ruten. Hele ansiktet hennes var i ruten. Jeg slo ut med hendene, som for å illustrere forvirring.

Hun så vekk.