Kjære Ingrid,

i kveld har vi feiret debutboka di. Litteraturhuset her i Trondheim var helt fullsatt, og det ble en så fin kveld; Christine Kærulv leste og Emilie og Tjøl Ravndal spilte og sang, og du og jeg prata om boka og skrivinga og veien du har gått for å komme dit du er i dag, i skrivinga di og i livet.

Det er så fint å få være der ved begynnelsen av et forfatterskap. Den første boka. Den første kvelden da du samler folk rundt deg for å si noe du har villet si, noe du har gått rundt med i deg så lenge, selv før du selv visste at det var der, det som nå er blitt den første boka di og som kommer til å bli til et forfatterskap, ei lang linje, noe som er deg og som ikke kunne ha vært skrevet av noen andre.

Jeg satt og kikka på deg da du leste. Ordene dine båret av stemmen din, dialekta di, pusten din, og jeg tenkte: alt som åpner seg opp for deg nå. Vi vet jo at litteraturen er et sted som åpner verden opp for oss, et sted som rommer oss, slik vi er, i mørke og lys. Vi vet at det ikke er tilfeldig at verdens despoter ikke tåler oss forfattere, for vi bærer i oss noe av det de frykter aller mest: tankens og hjertets frihet, der det enkelte menneske kan finne sin egen stemme.

I Verden av i går skriver Stefan Zweig: «Det kan ikke hende en forfatter noe bedre enn å komme i forbindelse med et ungt forlag i sine unge år og vokse med det; bare en slik felles utfoldelse kan skape en levende kontakt mellom ham selv, hans verk og verden.» Det har du og jeg felles, kjære Ingrid, og jeg gleder meg til å følge deg videre, og jeg gleder meg over at jeg var der i kveld og fikk se en ny flamme tent.

Håvard J. Nilsen