Intervju med debutant Agnes K. Frogner:
Ville ikke vente på å bli antatt
Agnes K. Frogner dro til Nord-Irland for å undersøke menneskers kapasitet for ondskap og tilgivelse. Hun hadde ikke tenkt at hun skulle skrive en bok, men ble lynraskt antatt på Flamme Forlag.
Tekst: Kristine Kleppo
Alle debuter har en historie. Den om debuten til 19 år gamle Agnes K. Frogner begynte med en sang, og i fjor kom romanen En rimelig trøblete roman om kvinner og menn og krig og fred og te og terror.
Da Agnes var 13 år gammel spilte moren hennes låten “Zombie” av The Cranberries for datteren sin. Vokalisten Dolores O`Riordan skrev sangen etter at turnébussen hennes kjørte gjennom industribyen Warrington i England, der to barn ble drept av den Nord-Irske paramiliære gruppen IRA. En av dem var tre år gamle Jonathan Ball, som døde på stedet etter at IRA hadde plassert en bombe i en søppelkasse på det lokale kjøpesenteret.
– Hva betyr Zombie for deg?
– Jeg husker at jeg likte den da jeg var 13, men det var ikke før senere at jeg skjønte at det var en protestsang og at den handlet om “The Troubles” i Nord-Irland. Da ble jeg veldig interessert i det, sier Agnes Frogner.
“It’s not me, it’s not my family”, synger Dolores O`Riordan. Hun var selv katolikk fra Nord-Irland, i likhet med IRA, og ville ikke assosieres med drapet. “Jeg kan bare ikke godta at barn blir slaktet ned på grunn av politisk motivert vold”, uttalte hun, og for det ble hun beskyldt for å være illojal mot sine egne.
– Den påvirker meg veldig når jeg hører på den. Minner meg på at protestkunst har mye å si. Jeg begynner veldig fort å tenke på Gaza, sier Agnes K. Frogner.
Hun ble født over ti år etter at “Zombie” ble en stor hit i Europa, inn i en teaterfamilie på Hamar. Da var det allerede fred i Nord-Irland, men forfatteren var nysgjerrig på hva som hadde skjedd med stedet og menneskene.
– Hvorfor dro du? Hva var det som interesserte deg?
– Det var litt tilfeldig. Jeg var på en workshop med skuespiller og manusforfatter Kate Pendry. Der fikk jeg årstallet 1969, som jeg skulle skrive et teaterstykke om. Jeg valgte The Troubles og Kate syntes at jeg burde reise til Nord-Irland. Kate tok seg tid til meg og trodde på meg. Det var hun som sa at jeg burde sende manuset mitt til et forlag. Jeg hadde ikke tenkt at det gikk an engang. Når det kom noen utenfra som så det jeg holdt på med, som ikke var foreldrene mine og slik sett var forpliktet til å gi meg oppmuntring og støtte, så ble det veldig viktig.
Antatt på stedet
Redaktør i Flamme Forlag Nils-Øivind Haagensen husker at manuset hennes dumpet inn i innboksen hans. – Ja, jeg husker at jeg svarte veldig fort fordi det var veldig bra og hun var veldig ung. Hun sendte inn et manus i skuespillform og jeg tenkte umiddelbart at drivet og muntligheten hennes gjorde det åpenbart at det kunne gjøres om til en roman. Det minnet meg om Brev til min kone av Pentti Saarikoski. Jeg møtte henne en uke etterpå og så var det bare å begynne å skrive om, forteller Haagensen.
– Jeg skjønte jo ikke hva som skjedde nesten. Nils-Øivind hadde lest teksten den dagen han fikk den og da vi møttes sa han at han ville gi den ut. Jeg skjønte ikke helt at jeg var antatt der og da, sier Frogner.
– I boka skriver du om et ønske om å forstå vold. Hva dreier det seg om?
– Jeg irriterte meg over at folk som jeg tenkte at var bra folk svarte “jeg forstår ikke” i møte med krig og vold på nyhetene. Jeg tenkte at det ligger en latskap der. Det man ikke forstår, kan man heller ikke stoppe. Jeg ville lese masse om disse tingene. Volden kommer ikke av seg selv. Det ligger en masse sosiale ting til grunn for det som skjer. I situasjoner hvor jeg har følt meg undertrykt, har jeg også tydd til vold, selv om det var i et lite format.
– De fleste unge debutanter skriver om temaer de har en nærhet til. Det kan virke som om du har gjort det motsatte. Hvorfor det?
– Jeg er vant til å vende blikket ut. Jeg vil jo endre noe med kunsten jeg lager. Jeg vil skrive om noe større. Det er ikke interessant for meg å bruke litteraturen for å skrive meg ut av traumer. Jeg vil også skrive noe interessant og nytt. Det er historien og ikke uttrykket som kommer først. De fleste andre vet at de skal skrive en bok, men det gjorde ikke jeg. Jeg ville skrive et manus og var ikke interessert i å vente på å bli antatt.
Voldelig konflikt i bakspeilet
The Troubles varte fra slutten av 60-tallet til slutten av 90-tallet. Deler av befolkningen i Nord-Irland ønsket selvstendighet fra Storbritannia, noe som førte til en krig naboer imellom. Katolikker ble systematisk segregert og kolonimakten Storbritannia ville ikke slippe grepet. Det førte til en anspent situasjon med mye vold, inkludert politivold og terrorangrep. Mange døde, og nabolag ble avstengt fra hverandre. Frogner leste mye om dette før hun reiste til Nord-Irland.
– Jeg kjente at det jeg leste om ble veldig levende. Så da jeg kom til Nord-Irland følte jeg at jeg allerede visste det folk fortalte meg. Møtene var veldig naturlige og ga mening, sier Frogner.
– Var du redd?
– Jeg måtte nok dra dit for å skjønne at prosjektet der ikke var farlig for meg. Det er skytinger og paramilitære grupper der fortsatt, men de kommer ikke og tar meg. Når jeg først kom dit så skjønte jeg hvilke ting som var de såreste og hva som kunne tas i. Jeg måtte bare håpe og tørre å tro at folk er bra folk.
– Du skulle bare være der i fem dager. Hadde du noen strategier for å bli kjent med folk?
– Jeg så veldig lite på mobilen. Satt heller og stirret ut i lufta, så på ting, søkte øyekontakt. Så jeg var jo tilgjengelig siden jeg ikke satt på mobilen. Jeg ville ha kontakt og det tror jeg folk merker, også hjelper det å være en 19 år gammel jente. Jeg fikk snakke med folk. Hvis jeg hadde vært en 19 år gammel gutt, så vet jeg ikke hvilken bok det ville blitt.
– Hva ville du spørre om?
Jeg lot dem snakke egentlig. Uansett hva de sa så var jeg veldig interessert i å høre hva de ville si og jeg stolte i stor grad på magefølelsen min. Jeg tror at folk følte seg sett på en måte som ikke var selvfølgelig.
– Hvordan opplevde du at stedet og menneskene var prega av det som hadde skjedd?
– På en måte så føltes det så innmari normalt, og på en måte så følte jeg at det som hadde skjedd var der hele tiden. Peace lines, peace walls. Muren er jo der fortsatt og stenges om kvelden. Rusproblemer, sinneproblemer, vold, arva fra The Troubles, på vandrerhjemmet bodde det ikke turister, men snekkere fra Belfast som ikke hadde noe annet sted å bo. Det hadde vært et opprør uka før der folk hadde kasta stein. Det er ikke over selv om folk er sjukt hyggelige og smiler.
– Boka di heter «En rimelig trøblete roman om kvinner og menn og krig og fred og te og terror, og nå har vi snakket om alt sammen unntatt te. Liker du te?»
– Selvfølgelig. Peppermynte-te, chai og engelsk te med sitron og melk. Hjemme er Earl Grey nice.