«Det er kanskje ikke for ingenting at man finner den gøyeste og villeste humoren i land med skrekkelige regimer og harde hverdager. Jo bedre folk har det og jo mer fornøyd man er med seg selv, jo kjedeligere blir man,» sier Ida Gilbert om betydningen av humor i sin nye roman, I de profane dager.
FF: På FB-siden din står Fernanda Nissen-sitatet «Jeg forstår aldri hvorfor en ting skal bli så meget sannere, om den blir kjedelig fortalt». Humor er en viktig del av dine bøker, men dette hender det vel at folk lar seg støte av. Hvorfor det, tror du?
IG: Det virker som om hersker en enten–eller-greie om humor. Enten er man morsom, men da får man holde seg til det – eller så er man seriøs, og da skriver og snakker og oppfører man seg sånn også. Mine favorittbøker har mye absurd humor, hvor det mørke og virkelige ligger som en slags forutsetning for at noe i det hele tatt kan være morsomt. I hvert fall i det tragikomiske. Det er også mange som ikke ser humor som en kvalitet i seg selv, men som noe som står i veien for noe mer «seriøst». Det var vel noe sånt Umberto Ecos Rosens navn kom fram til/spekulerte i: At en bok 2 – om det komiske – i Aristoteles’ Poetikken var blitt fjernet av den kristne øvrigheten en gang i middelalderen. For Bok 1 er jo bare om det tragiske. Og det må jo være fjernet noe fra Poetikken, når humor var en så sentral komponent i diktninga i Antikken … jeg tenker at det er utfordringen: Humor kan ikke kontrolleres.
FF: Hvordan vil du beskrive Karsten som person og som prest?
IG: Han er jo en klassisk prestetype, tenker jeg. Stor respekt for liturgi og å holde ting som liturgiske klær, kirkerom etc. hellig, på et vis. Å ikke la det blåse bort, men han holder kanskje litt ekstra hardt på det som kanskje føles som røtter … Jeg tror Karsten har vært en så stødig vokter av den klassiske liturgien, på reglementert bruk av tekstiler, bruken av de gode gamle salmene og … han har nok hatt behov for å ha en stødig grunn midt i alle svingene til Den norske kirke. Jeg tror det er derfor han er så steil på reglementert bruk av stola og alba – og ikke tale om at han skal ha trommer og RnB-dirring på stemmene inn i de gode gamle salmene! Som homofil prest på bygda – og uten tvil også i byer – har han hatt nok av turbulens i yrket sitt.
FF: Hvordan har research-arbeidet vært?
IG: Karsten begynte egentlig å ta litt form da jeg var innom og shoppa litt teologi ved siden av filosofistudiene. De passet overhodet ikke med mitt bilde av prester. Her han man vokst opp i indre bygder på Sørlandet, der bedehusene står sterkt, og så plutselig møter man en helt annen gjeng som, ja, som sto for de typiske venstreside-sakene og tok seg noen gode fester og skålte for vintreets frukt i Johannes Åpen Bar på TF.
FF: Om din forrige roman, Tute med de ulver som er ute, ble det sagt at den sparket til alle kanter. Vil du si at I de profane dager også gjør det?
IG: Ja. Hah, det er ikke så mange som slipper unna! Men det som er felles er kanskje den allergien for «uniformerte meninger». Gruppementaliteten og «overformynderi», som sauebøndene ville sagt det.