Åkei, da begynner vi (to pils med Marianne Egerdal)

Vi går gjennom noen sentrumsgater i Oslo for å finne et sted å sette oss ned, sånn at det kan begynne på ordentlig, dette forfatterlivet hennes. Hun legger debutboken («Utsatt sommer», noveller) på bordet foran seg så fort vi har satt oss ned, hun plukker den opp igjen så fort hun har lagt den fra seg, hun er veldig, veldig fornøyd, sier hun, smiler og åpner den og blar litt og legger den fra seg og plukker den opp igjen. Dette er vante debutantbevegelser. Du har visst lenge at den kommer, du har visst at nå er det like før, men når den faktisk fins, plutselig håndfast, er det likevel overraskende, og du klarer ikke å la den være i fred, som når du ser og ser på noe du vet godt hva er, som likevel virker fremmed.

Det er en fin følelse, den ligner på visse andre følelser i menneskeliv, av sorten som ikke kommer, som kanskje er grunnen til den bekreftende uroen man sitter med i kroppen.

Vi kjøper oss et par glass. Vi prater om hvordan det ble til det som nå har blitt til. Når og hvor og hvorfor Marianne fant ut at hun ville skrive. Som stammer helt konkret, sier hun, fra en angstopplevelse fra ti år tilbake i tid. Den kom brått på henne og det hun gjorde, som veldig mange gjør, når den kom, var å gå en lang tur. Bare følge veier og fortau hun har fulgt tidligere. Og hun la merke til alle andre som også var ute og gikk langs veier og fortau, og spesielt godt la hun merke til hvor glad de alle syntes å være, så lette og lykkelige, at det gjorde henne rasende, hva er det dere går rundt og stråler av, tenkte hun, vet dere ikke hvordan verden er?

Og ut av denne opplevelsen kom trangen til å skrive, til endelig ta fatt på noe som kanskje har ligget der hele hennes voksne liv, som har vært levd i og med litteraturen. Det er her hun har hørt hjemme og det er her hun skal fortsette å høre hjemme. Nå også som produsent, i tillegg til konsument.

Så snakker vi litt om den doble skyggen i tittelen, at å være utsatt betyr forsinket, men også truet, eller sårbar. En utsatt sommer kan være en sommer som aldri kom, men også en da ting plutselig sto på spill på måter det ikke tidligere har gjort. Å være utsatt har noe forlatt ved seg, en følelse av å være alene med sin utsatthet, og derfor mangle holdepunkter og hjelpemidler. Sitasjoner hvor de fleste av oss kanskje bare lukker øynene og håper.

Det kan bli veldig god litteratur av sånt.

Det lille stedet blir stadig fullere av andre folk, vi kjøper et lite glass til og snakker slik folk snakker når de snakker om litteraturen og dens kompani. Da vi snakker om fortsettelsen, som man alltid gjør når man står ved begynnelsen, siterer vi Van Morrison, som nesten aldri er feil, it’s too late to stop now, for det er det jo, det er alltid det, vi begynner slik at vi kan fortsette, og vi fortsetter fordi det har begynt.

Og nå har det begynt.