BAUERS METODE

Da Agnes K. Frogner romandebuterte i fjor høst med En rimelig trøblete roman om kvinner og menn og krig og fred og te og terror, la hun ikke skjul på at reisen hun skrev om, reisen til Irland, for å se om hun kunne finne noen strukturelle ekko av konflikten, eller the troubles, fra de fire siste tiåra av det forrige århundret, var hennes egen. Det var Agnes i virkeligheten som dro først, og Agnes i litteraturen som kom etter.

Så om ikke Agnes i boka er Agnes i virkeligheten, så er de som hverandre. Agnes er som Agnes. De vil begge få til det samme i verden. Og de går fram på samme måte. De ser på en trøblete verden full av hat og konflikter og sier helt enkelt: Men må det være sånn? Hvorfor må det være sånn?

Som ligner på Ola Bauers metode.

Fra da Ola Bauer reiste rundt på den irske øya med den røde lua si på hodet og skrev romaner og journalistikk. For selv om Bauer valgte å ta side (katolsk) i konflikten, var han likevel interessert i hva motparten tenkte, og mente. Han var ikke objektiv, men han var ikke lukka heller, og han var alltid nysgjerrig, han ville gjerne forstå hva som driver dem og hva som driver oss, for kanskje er det det samme?

Ola var god til spille tosk. Han gikk inn på en pub i Shankill, drakk og stilte naive spørsmål som: Sto det ikke i avisen her om dagen etc.

Sånn beskrev Raymond Glover oppførselen hans, en venn av nordmannen gjennom mange år, når Bauer gikk ut på protestantisk side av byen (henta fra Bauers bok fra 2002). Og sånn beskriver Bauer det selv, i romanen Rosapenna fra 1983, når bokas protagonist Jo Vendt stikker ut i samme ærende: (han) blir invitert inn på Malvern Arms i Malvern Street, får en Guinness i hånda, hører musikk, Van Morrison, det samme ølet, den samme musikken som i Ardoyne ...

Fienden har den samme innpakninga. Og hva sier det oss?

Frogner tar ikke like tydelig side i romanen sin, det er det kanskje ingen grunn til, da konflikten fortsatt var varm den gangen, det er den ikke i dag, likevel skjønner hun at hun må være forsiktig, akkurat som Bauer skjønte det, om ikke spille tosk, så gjerne litt naiv, og stille vide, avvæpnende spørsmål, som proklamerer, i sitt vesen, at vi langt på vei vil det samme i livene våre: være trygg, finne glede, leve i kjærlighet.

Eller om du vil: stikke inn på et hvilket som helst sted, få en Guinness i hånda, synge med til Van Morrison.

— FF