BAUDELAIRE, RILKE, HAUGE OG HEIDI FURRE
«Baudelaire var ikkje blind for det vonde i verdi», skriver Olav H. Hauge et sted i dagbøkene sine. Og denne ikke-blindheten forma måten den franske poeten så på livet, en måte som var like enkel som den var pragmatisk: bare godta det. Godta livet. Paris på midten av attenhundretallet var ingen idyll, og det var ingen grunn til å late som noe annet.
Og det var det samme ikke-idylliske Paris som Rainer Marie Rilke møter da han drar dit i 1902. Mer fra dagboka til Hauge: «Han òg fekk augo opp for sidor av verdi han ikkje hadde tenkt yver fyrr. Og Rilke gjør som Baudelaire, han godtar verden: ... naudi og elende var der, isprengt det vakre og heroiske, han fekk berre godtaka at ho er slik.»
Og det er det samme dilemmaet den unge kvinna som i 2013 drar til Paris i Heidi Furres Parissyndromet står ovenfor: Verden, men hvordan være i den. Særlig når man er i det mange anser for å være dens midte, kjærlighetens hovedstad, verden vakreste Paris. «Det ligg attenåringar i soveposar på gata i verdas vakraste by,» skriver Furre, og kan den unge kvinna godta det? At det er sånn det er? At det er sånn det må være?
Sånn snakker hun med sin beste venn, Anna: «- Ein burde passe seg for alt som gir seg ut for vere fantastisk, seier Anna. – Du burde ikkje snakke. Du står jo her i Paris. Verdas mest fantastiske by, seier eg. – Draumar er draumar, seier Anna.» Som viser at begge vet, både hvor de er og hvor de ikke er. Ikke i en idyll, men i verden som den er: «– Herregud, verda, seier Anna. – Verda, seier eg.»
Hva snakker du om når du snakker om verden? Hva leser du om når du leser om Paris? Samme hvor du skal i sommer, se deg rundt og spør deg selv om du kan godta det du ser, leve med verden som den er. Og hvis du trenger noen å snakke med underveis, les boka til Heidi. Den er fabelaktig reisefølge til nær sagt hvor som helst. Paris er som kjent alltid i bevegelse.
— FF