Om Mattis Øybø fikk bestemme, ville nok denne spalta handlet om film- heller enn musikkinspirasjon. Men Øybø er sporty. Her er fire låter som med fordel kan nynnes mens man konsumerer hans tredje roman, Karin og Kareem (Oktober):

Thomas Dybdahl: A love story (fra One day you’ll dance for me, New York City, 2004)
– Jeg hører egentlig ikke på musikk når jeg skriver. Det er ikke det at jeg må ha det stille for enhver pris, som på en hytte langt fra folk, med Galdhøpiggen i det fjerne, eller Færder fyr, eller hva hytteeierne nå en gang ser når de kikker ut av vinduet. Nei, det holder med litt biltrafikk og sus i trærne utenfor kjøkkenvinduet og kjøleskapet som surkler, men ikke musikk. Men skal jeg først lytte til noe i løpet av skrivingen, i en pause for eksempel, må jeg ned og inn i det melankolske, inn i singer-songwriter-landet av høst og tomme gater og tapt kjærlighet. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg er jo ellers en blid fyr, men kanskje det handler om at jeg for en liten stund må slippe løs det sentimentale i meg, som fingrene over tastaturet ellers forsøker å holde under kontroll.

deLillos: Tøff i pysjamas (fra Suser avgårde, 1986)
– DeLillos’ klassiker fra 1986 har fått en ganske sentral rolle i den siste romanen min, først og fremst som et bindeledd mellom to karakterer som tilsynelatende står langt fra hverandre. Jeg likte tanken på at den ene av dem, en ung norsk-irakisk filmskaper, lyttet til «Tøff i pysjamas» da han skjøt filmen sin i Bagdad, våren 2004. DeLillos i Bagdad, liksom. Og hvorfor ikke? Bare tenk på marinesoldatene i Generation Kill, sangene de synger, blant dem Minnie Ripertons «Loving you» og Soft Cells synthklassiker «Tainted Love» (som soldatene nok har fra Marilyn Manson, men likevel). Ja, hvorfor ikke. I tillegg: Bak valget om å bruke en sang til å knytte to mennesker sammen, spøkte nok også Cameron Crowes lille filmperle Almost famous. Det finnes en scene der, i turnébussen. Bandet, som filmen handler om, har nettopp hatt en opprivende krangel, og det ser ut til at de kommer til å gå hvert til sitt. Over høyttalerne spilles så Elton Johns «Tiny Dancer». Først gynger enkelte av dem bare forsiktig til musikken, så begynner den første å synge, og til slutt samles de i rungende sang. Ah, for et øyeblikk! Får jeg noen gang til noe slikt i en roman, så har jeg klart noe.

Kings of Convenience: I’d rather dance with you
(fra Riot on an empty street, 2004)
– Denne låta spilles faktisk i en festscene mot slutten av romanen. Jeg liker den godt, ikke minst fordi den ble så mye spilt i bryllupet mitt for fem år siden, men også fordi det er noe befriende i det faktum at ved å danse til den, ja, så danser man altså til en sang om å danse. I tillegg inneholder den noen linjer jeg ofte tenker på. Sangen handler om en fyr som er på fest, og som ikke har så lyst til å prate med jenta han treffer. Han vil heller danse. Erlend Øye synger: «Even if I culd hear what you said/ I doubt my repy would be interesting for you to hear.» Og så kommer det: «Because I haven’t read a single book all year/ And the only film I saw, I didn’t like it at all.» Det er da det slår meg hver gang jeg hører den sangen: Er det mulig å tenke seg det? Et år uten bøker, og bare én film? Hva ville det vært? Himmelen? Helvete? Og et øyeblikk får jeg et glimt av meg selv i speilet, og ser hvilken kulturjunkie jeg er, mer nærsynt år for år, og alltid med en filmreferanse på tunga.

Ane Brun: Big in Japan (singel, 2008)
– Denne har egentlig ingenting med romanen å gjøre, men en venn sendte den til meg i våres, og nå ligger den på toppen av spilllisten min i iTunes, suverent foran nestemann. Jeg fikk faktisk Alphavilles original til 13-årsdagen, og i oktober 1984 var det albumet «den ferskeste plata i butikken» ifølge de som ga meg den. Jeg hadde nesten glemt den sangen, men så kom altså Ane Brun etter fem og tjue år, og fikk tysk synthpop fra 80-tallet til å låte som noe sorgfullt og sårt, noe som ikke handler om Japan i det hele tatt, men snarere om meg og akkurat de fem og tjue årene.