Skismaet kan spores tilbake til første nummer av n+1, utgitt høsten 2004: Her ble miljøet rundt McSweeney’s omtalt som en «regressiv avantgarde», og stormuftien selv — Dave Eggers — beskyldt for å være obsessed with childhood (blant annet med henvisning til sistnevntes idealistiske skriveworkshop for barn og unge, «826 Valencia»: akkurat den var kanskje i tynneste laget). I tillegg inneholdt premierenummeret en artikkel av redaktør Gessen kalt «Eggers, Teen Idol», som riktignok tar utgangspunkt i en forvirret sekstenårig Eggers-stalker og hans skandaleombruste blogg, men som også etterlater «The Dave» i et nokså grelt lys. Blant annet framgår det at «folk som sto Eggers nær» holdt den unge bloggeren ansvarlig for selvmordet til forfatterens søster, Beth Eggers.

Og likevel: Må vi virkelig velge side? Eggers’ talent for institusjonsbygging er uomtvistelig. Nesten på egen hånd har han klart å reise et lite motkulturelt imperium. Og The Believer er fortsatt noe for seg selv, med glimrende spesialutgaver om pop og film, og ikke sjelden lysende enkeltbidrag som denne stereoartikkelen av far og sønn Baxter (det fineste noen har skrevet om farsrollen siden «Pappa barberer seg» av Rune Belsvik?).

Men apropos motkultur: Det fins kanskje et livsstilsradikalistisk islett i McSweeney’s-mafiaens praksis? Én ting er Eggers’ trassige holdning til mediene, og tillegg har vi denne merkelige forestillingen om storøyd entusiasme som prov på «autentisk» litterær sensibilitet: The Believers arbeidstittel var etter sigende (og i så fall megetsigende!) «The Optimist». Akkurat her er kritikken fra n+1 betimelig, synes undertegnede — som pleier å humre godt av spørrespalta «Sedaratives» i The Believer, men som egentlig fryder seg vel så mye over n+1s dialektiske krumspring i tradisjonen etter Marx, Benjamin, Adorno, Barthes og Zizek, for eksempel når de analyserer fenomenet George W. Bush.

Fantasi eller fornuft? Lek eller alvor? Dikotomien gjør både n+1 og The Believer litt dummere. Hvis USA skal klare å velge en ny kurs i november og årene som kommer, trengs en fusjon av de oppsamlede energier på begge hold — de skarpeste analysene, den livligste kreativiteten, ellers går det ikke. Tendensen, men også holdningen. Innholdet, men også formen.

Ditt bidrag er å begynne å abonnere på begge tidsskrifter, henholdsvis her og her. Det koster deg mindre enn fire år med John McCain, garantert.