Vi er så heldige å motta en del post som ikke krever noe av oss, dvs. som verken er regninger eller manuskripter (misforstå ikke: vi er stort sett glade for manuskriptene). Som regel dreier det seg da om postkort, fanziner og chapbooks – diverse news & goodies hjemmehørende i småforleggeriets «tredje kretsløp». Samtlige innsendere kunne fortjene en takk i all offentlighet, men som de sier i fjernsynet: «vi har begrensa sendetid», og må derfor nøye oss med tre høydepunkter fra det siste halvåret.

* Nam Phoung Nguyen er keyboardist i Fjorden baby!, men driver også bloggen Stein, saks og sølvpapir, hvor han suksessivt bearbeider oppsamlede traumer fra en idyllisk-barsk barndom i Loddefjord. Siste post inneholder et gulnet foto av en ca. ni år gammel John Olav Nilsen iført Bosselini-genser. Sterke saker! Nam er muligens Loddefjords svar på Frode Grytten (med skateboards og rohypnol i stedet for herresykler og the Smiths). Ei fanzine skal også være på vei – tittelen er enten «SSS», «Min kampsport», «Loddefjord Tidende» eller rett og slett «NAM». Tror vi stemmer for den siste. Tegne kan gutten også, jf. stripa ovenfor (klikk på bildet for en strunk «punchline»).

* Apropos tegninger. Vi har tidligere omtalt Kier Cooke Sandviks fanzine Flesh World. Men Kier har flere jern i ilden, baller i lufta osv.: Han har illustrert nyutgaven av Richard Hells kortroman The Voidoid (1973), og lanserte i høst tegneseriefanzina Meat Boys sammen med Ottar Karlsen. Ettersom det tegneseriefaglige nivået på Flammekontoret er heller labert, lar vi dere dømme selv. Men vi kan ikke skjønne annet enn at dette er ganske bra? Fin story, også. Et menneskehode blir bl.a. sydd på en feit huskatt. Deretter brede smil fra både katt og eier. The End.

* Tegninger, kollasjer og tekst er å finne i Miriam Myrstads fanzine Discomedusae, undertittel: I Think of Jellyfish as a Swimming Stomach (eller er undertittelen en del av tittelen?). Vi har bare sett ett nummer, men fanzina later til å handle om maneter. Hvem sa at humanister ikke var opptatt av biologi? Mye lærerikt stoff her, ikke bare o-faglig, men også sosiologisk: Slik gjør man en manet-hermende håndbevegelse som visstnok skal avlede oppmerksomheten fra pinligheter. Vil bli testet ut på neste møte i Forleggerforeningens småforlagsutvalg.

Andre bidragsytere: Camden Kimura («Maria and the art collector drive up to a house. It is a dark house. There are sounds of voices, voices at a party. They go from room to room but each room is empty»), Emma Wolf («how do you go to war when your enemies refuse to fight?/ you don’t./ like going to bed when your lovers refuse to fuck»). I tillegg er redaktøren representert med fotografier og tegninger (se et eksempel på hans fine strek her).

Og alt dette, folkens, fra skrivepulten til en 21-årig gutt i oljebyen. Vi tar av oss hatten! Dette er ROCK ganske etter Malcolm McLarens definisjon: «Rock and roll doesn’t necessarily mean a band. It doesn’t mean a singer, and it doesn’t mean a lyric, really. It’s that question of trying to be immortal.»