>
Transkribert fra et fremtidig foredrag

Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei.

Jeg er ikke invitert, men jeg later som jeg er det, her og nå, i denne teksten er jeg rett og slett invitert, jeg står her foran dere, mitt publikum, og er invitert, er den nye store stjernen, den kommende, den lovende, han med den kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet), ja, det er meg, og her står jeg, foran dere og sier: Det hele er en løgn! Alt sammen! Fra ende til annen! Jeg er ikke invitert, men jeg er invitert! Du som står og ler av meg blant publikummerne, du som snakker mens jeg leser, du som ikke eier respekt for den kommende, den nye, du som undervurderer meg, den unge, som driver med så mye spennende, jeg! altså, hold kjeft eller så griner jeg, jeg skal grine på deg, gå ned og ta tak i kjeften din, rive den opp og tre den over hodet mitt, la deg smake på skuffelsen over at jeg egentlig ikke er her, la deg virkelig sluke hele meg, så jeg kan gjemme meg, forestille meg hvem som dukker opp på scenen her foran meg, og se! Der kommer det en, en ung og lovende. Og se! En annen ung og lovende, og her kommer de alle sammen, på rad og rekke, tildelt ett minutt hver, nok tid til å lese et dikt eller en korttekst, alle disse unge og lovende, her kommer de, ja, det er jammen flott, rørende, en smørje, de legger seg faktisk oppå hverandre, hele gjengen ligger oppå hverandre og leser i kor, nærmest samstemt, etter hvert er det som om de leser den samme teksten hele gjengen. De unge og lovende leser det samme! Og dermed spys jeg ut, jeg blir gulpet ut på gulvet igjen blant publikummerne, de danner en sirkel rundt meg, ser på meg her jeg ligger mens de hvisker seg i mellom, men plutselig snur de seg, for på scenen har dommeren kommet ut, og han forteller oss hvem som kommer videre til Litteraturhuset i Oslo. «Hvem er videre av de unge og lovende!?» skriker han og slår armene ut, og en stillhet brer seg i salen, alle titter fram og tilbake på hverandre og venter i spenning. Flere vender seg til sidemannen og hvisker høflig i vedkommendes øre at «jeg tror nok du er videre, du som er så ung og lovende og spennende,» deretter hvisker de det samme tilbake, men plutselig roper dommeren: «Alle er videre!» til full jubel i salen, vennlige klaps på hverandres skuldre og gratulasjoner som «jeg visste du hadde det i deg! Du som er så ung og lovende og spennende,» men dommeren fortsetter med «eller, alle som står på scenen nå er videre, til og med jeg er videre,» sier han, «jeg som bare er dommeren, jeg som strengt tatt ikke har skrevet et eneste ord, men som kommer videre på basis av det jeg står og sier til dere her og nå, bare fordi jeg står på scenen og leser er jeg videre, er vi alle videre, vi som står her på scenen!» Publikummerne ser engstelig etter reaksjoner blant publikummerne, og plutselig går én, og dermed alle opp på scenen, men den er ikke stor nok, derfor røsker behjelpelig publikummerne opp kjeften på hverandre, så én etter én av de unge og lovende og spennende, de som er videre, kan stappes inn på innsiden av publikummerne. Og når alle unge og lovende og spennende befinner seg på innsiden, setter de i gang med en form for førmoderne, ja, før-før-før-alt-dans som til slutt slår dem ut så de faller døde om på scenen, og jeg ser mitt snitt til å innta scenen på ny, så jeg kjemper meg fram, klatrer opp på scenen og løfter armene i været, skriker: Det hele er en løgn! Jeg er invitert! Ja, jeg! Nettopp meg! Jeg er den unge og lovende, han med kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet).

(Liten reklamespott: Jeg! og GUSTAF avholder felles slippfest under Novafest 24. april. Sted: Glassbaren, Chateau Neuf, ikke Sound of Mu som tidligere hevdet. Reklamespott slutt.)

En rask oppsummering av Trygdekontoret, 18. mars, sett på nett-TV en drøy uke senere.

Panelet introduseres. Mira Craig har hoggtenner og Seltzer sier at vampyrer i dag må være forsiktige fordi det er «veldig mye AIDS».¹ Muligens tyder dette på at «tonen er satt». Per Egil Hegge og Ole Martin Ihle utgjør resten av panelet.

Mira Craig ler veldig mye av Seltzers oppleste, parodiske stil.²

En kort oppsummering av emoticonets (smileyens) historie legges fram gjennom å klippe sammen fakta opplest av forskjellige NRK-kjendiser. Det er en stund siden jeg har sett Harald Eia på TV³ og han har fremdeles tullestemme.⁴

Per Egil Hegge påpeker at han er veldig dårlig til å tegne. Når Seltzer faktisk humrer av utsagnet, lurer jeg på hvorvidt han syns dette er morsomt på en slags hyggelig måte eller om han er i en karakter som ironiserer over denne formen for «hyggelig» kommunikasjon. Dette får meg til å lure på hvordan «stemningen» er etter opptak.⁵

Hegges rolle er veldig ubehagelig. Ikke fordi han dummer seg ut, men fordi han plasseres i et situasjon som stort sett forsøker å undergrave hans «stil»/væremåte.⁶

Neste diskusjon går på hvilken musikksjanger som er mest miljøfiendtlig.⁷ Ihle uttaler: «Jeg er ikke så veldig miljøbevisst … men jeg føler ikke at jeg er så miljøfiendtlig heller.» Humor på Svanemerkets bekostning.

En kort «sosiologisk» analyse av en hiphop-video forekommer. Hegge blir bedt om å kommentere, trolig fordi han er eldst og «kulturkollisjonen» da blir mest markant. Stikkord: «det hvite middelklasseopprøret», «den amerikanske drømmen». De diskuterer hvilke instrumenter som er best.⁸ Bassgitaren vinner. Craig syns det er veldig morsomt.

——
¹ Sier han dette fordi det er morsomt å sette et gammelt motiv (blodtørstige vampyrer) opp mot et moderne fenomen (AIDS), eller ironiserer han over frykten for AIDS? Og viktigere: Er det viktig for meg som seer å finne ut av dette?
² Faktisk lager han tullelyder de gangene hun ikke ler umiddelbart, noe som til slutt får henne til å le. Dette kan minne om måten eldre gutter får yngre gutter (gjerne andres brødre) til å le. Alt de sier er liksom morsomt, i kraft av å være dem de er. Dette resulterer vel gjerne i «latterkrampe», altså en slags metalatter hvor latteren selv blir objektet for latteren, kombinert med undring («jeg skjønner ikke hvorfor kroppen min oppfører seg sånn; det er jo ikke morsomt»). Personlig syns jeg det er ubehagelig å ende i en sånn situasjon, særlig på grunn av umyndiggjøringen. Jeg regner med at jeg sier det åpenbare for mange her, det finnes bøker om humor fra Arthur Arntzen til Slavoj Zizek, og det meste er sikkert allerede sagt om humor som utvei og humor som undertrykkelse.
³ Jeg fulgte ham aktivt før og var en av dem som forklarte foreldregenerasjonen at det var en kommentar på stereotypi når han innlemmet funksjonshemmede/rusmisbrukere/Finn Kalvik/Kari Bræmnes/muslimer i programmene sine, og ikke humor på deres bekostning. På sitt beste tror jeg dette også stemte, og kanskje har de bidratt til å bryte ned tabuer, nettopp i å konfrontere meg med at jeg syns/syntes Downs syndrom+McDonald’s=humor, men det er en 17/20/23-åring i meg som rødmer når jeg påstår dette.
⁴ Var han morsom da jeg var 18 fordi jeg var 18 eller fordi det var 2004? Etter også å ha sett en annen episode med Eia i panelet, føler jeg meg umiddelbart avslørt da han i åpningen sier noe sånt som at han «ikke er her som en representant for ironigenerasjonen, men først og fremst som sosiolog».
⁵ Jeg så flere episoder for å lete etter generelle trekk. Seltzer er tilsynelatende avhengig av en slags sparringpartner/ironikompanjong som er innforstått med kommunikasjonskoden. I dette tilfellet var det Ihle, et annet hadde Harald Eia. Episoden som ble sendt 11. mars hadde ingen slike i panelet, men tre personer som skulle representere de tre store verdensreligionene i en «diskusjon» om Midtøsten. Det viste seg at Frode Saugestad – marokkansktrøndersk intellektuell tilknyttet Harvard, som her representerte islam – var en sterk tilhenger av trønderrock (i motsetning til meg selv og trolig også Seltzer). Han klarte faktisk på en overbevisende måte – med Åge-parykk og Åge-briller – å argumentere godt for Åges unike kvaliteter som låtskriver og protestsanger. (Arild Rønsen prøvde nylig det samme i Klassekampen, uten å lykkes etter min mening.) I møte med en slags genuint lidenskapelig og sosialt intelligent person ble Seltzer fullstendig overflødig, særlig ettersom det ikke var noen andre i rommet han kunne kaste et ironisk blikk til for å få repsons.
⁶ Dette kan sammenlignes med i det ene øyeblikket å parodiere gamle menn med en bekjent, for så i neste øyeblikk å møte bestefaren sin med parodien friskt i minne, mens man forsøker å se ham i øynene når han snakker.
⁷ Et hvert forsøk på å påpeke at dette er tåpelig faller igjennom, da det selvsagt er bevisst sin egen tåpelighet. Dette minner om Seltzers retorikk i «debatt» med Bendik Wold (ja, du, ja) hvor han «i hvert fall innrømmer at han er en drittsekk». Poenget er det samme: Så lenge man har oversikten over hva som foregår – så lenge man har sosial intelligens – spiller det mindre rolle om hva man gjør. Det er derfor man er så opptatt av å klarere hva filmskaperen egentlig mener når han for eksempel bringer inn et pompøst element i en ellers stilren film; det er derfor man må presisere at saxofonsoloen er ironisk. Det intensjonale er her viktig; mening foran handling. Frykten for å ikke forstå kodene og dermed dumme seg ut, resulterer i at man smører sin egen selvinnsikt utover produksjonen.
⁸ Jamfør fotnote 7.

Vi kjenner ikke folka bak den nystifta trykksaken Jeg!, så vi vet ikke om diagnosen stemmer i dette tilfellet, men den minner ikke lite om f.eks. Ulvedager og Faraojournalen i tone og format. Skjønt primus motor Arne Borge vil trolig brokke seg over sammenlikningen: «Magasinet/tidsskriftet (men helst ikke fanzinen) kan romme kulturkritikk, politikk, anmeldelser, føljetonger, illustrasjoner, skjønnlitterære tekster og annet … Om tidsskriftet skal ha noen hensikt, må det være at vi kan uttrykke ting som ikke skrives andre steder», proklamerte han i en e-post som sirkulerte for noen måneder siden. Nå foreligger første nummer, med tema «min generasjon».

Litt om anslaget: Tonen er hyperrefleksiv, post-marcusiansk, hipsterrunoffsk. Skribentene synes smertelig klar over at ALT ER FLAUT (Abo Rasul). Ta bare blekkas navn – «Jeg!»: Ordet er satt i kapiteler etter hver artikkel, som en slags sluttbyline. Jeg! Jeg! Jeg! Jeg! Slik lyder også de fire første oppføringene i Witold Gombrowicz’ dagbok, husker vi – men da sistnevnte hadde erklært overfor sin skjønne Rita at «Jeg er sentrum i universet», la han generøst til: «… men det er du også». Vi er m.a.o. fanget i oss selv, men miséren er den samme for hele hopen. Likedan med bidragene i Jeg!; de framstår nettopp som en serie (Sartre), bundet sammen av felles avmakt, og derfor med potensial til å realiseres som en gruppe.

Hva handler tekstene om? Generasjonsspørsmål, som sagt. Selvpisken er framtredende, men det er den jo alltid når middelklassen ytrer seg. Jevnt over er det hele ganske flott og ganske topp. En tekst som skiller seg ut er Jo Brochmanns «JOslo-Tags», hvor vi ignorante skosnutekikkere opplyses om «hva som er hot og funny av tags i Oslo». La oss håpe spalta er tenkt som en fast innslag, for dette er virkelig funny, om ikke hot – som når Jo tar for seg noen av de mindre vellykkede arbeidene til sitt writer-idol Pax (også kjent som Paxicus, Pax-1, Paxxer, Pac-Man etc. etc.):

Mange av disse er så uinspirerte at det ikke er mulig å skjønne hvordan de oppstod, som i f. 1, 2, 3, 4. Men spes f. 2! Du ser trolig ikke at denna er kjipere enn f. 3. Men i 3′ern prøver han ikke, han vil bare pisse på gatehjørnet sitt og komme seg videre, og det er stræit. Men 2-ern faller bare mellom alle stoler. Ikke helt plain, ikke schtygg, ikke fin, ikke morsom, bare litt rask-klassisk.

Ha ha! Den siste tiraden klipper vi rett inn i standardrefusjonsbrevet vårt. Tillegges bør at samme Jo bidrar med en prektig kalligrafi-guide i samme nummer, liksom for å gi Oslo Sporveier («Ruter»?) nådestøtet. Eller er hele greia bare en spøk? Fins det en tagger som heter Pax? Er dette virkelig hans tags? Jeg vet ikke hva som er mest genialt: At Jo Brochmann har dikta opp alt sammen, eller at han har starta denne heroiske kampanjen i et ærlig forsøk på å intellektualisere taggemiljøet.

Uansett: Mye moro her, og mer skal det bli: Jeg! nr. 2 slippes medio november (dvs. neste uke?), og temaet er «Jenter» (en hilsen til Vold/Heggelunds Vinduet-nummer med Marilyn M. på coveret?). Du finner bladet here, there and everywhere, og det koster bare en tier.